Et barn og en disippel
Herren stoler på sine sanne disipler.Han sender forberedte mennesker til sine forberedte tjenere.
Alle vi som er under dåpspakten, har lovet å tilby evangeliet til andre.1 Frykt for å bli avvist eller for å støte andre tårner seg av og til opp foran oss som en uoverstigelig hindring. Likevel overvinner noen medlemmer denne hindringen med letthet. Jeg har lagt nøye merke til dem på mine reiser. Jeg kan se noen av dem for meg nå.
Lørdag er markedsdag over hele verden. På landsbygden i Ghana, i Ecuador og på Filippinene kommer utallige mennesker til byen for å selge sine gårdsprodukter og håndarbeider. De snakker med dem de møter på veien. Og de prater med folk i nærheten mens de venter på kunder. Mye dreier seg om kampen for tilværelsen, om å komme seg ut av fattigdom og noen ganger om farer.
Blant dem som befinner seg på veiene og på markedsplassene, er det siste-dagers-hellige. Mye av samtalen med dem de møter, dreier seg om det samme som vi hører alle andre steder i verden. «Hvor kommer du fra?» «Er det sønnen din du har med deg?» «Hvor mange barn har du?» Men det er en forskjell når det gjelder de siste-dagers-hellige. Det kan merkes like mye i deres øyne som i deres ord. De lytter oppmerksomt med et uttrykk som viser at de setter pris på svarene de får, og at de bryr seg om andre.
Hvis samtalen varer i mer enn noen få minutter, kommer den inn på noe som betyr mye for dem begge. De snakker om hva de tror bringer lykke og hva som bringer sorg. Og de kan snakke om håp for dette livet og det neste. Den siste-dagers-hellige gir uttrykk for en rolig trygghet. Ikke hver gang, men av og til blir den siste-dagers-hellige spurt: «Hvorfor føler du en slik fred?» «Hvordan vet du dette som du sier du vet?»
Så kommer et rolig svar. Kanskje det er om vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, som viste seg for den unge gutten Joseph Smith. Det kan være om den oppstandne Frelsers kjærlige virksomhet, som beskrevet i Mormons bok, blant vanlige mennesker som hadde tro på ham og elsket ham slik vi gjør.
Hvis du kunne høre en slik samtale som dreier seg om åndelige ting, på en markedsplass eller på en gate, kan du spørre: «Hvordan kan jeg gjøre det? Hvordan kan jeg bli flinkere til å dele min tro med dem som ennå ikke føler det jeg føler?» Det er et spørsmål for alle oss medlemmer. Spørsmålet er i tankene hos enhver biskop og grenspresident i Kirken, de som nå har ansvaret for å lede misjonærarbeidet blant oss. Svaret ligger i den innhøstingen som vil komme.
Jeg har omhyggelig og ærbødig iakttatt noen som er bemerkelsesverdig trofaste og effektive vitner for Frelseren og hans kirke. Deres historier er inspirerende. En ydmyk mann ble kalt til president for en liten gren. Det var så få medlemmer at han ikke kunne forstå hvordan grenen kunne fungere. Han gikk inn i en lund for å be. Han spurte Gud om hva han skulle gjøre. Og han fikk svar. Han og de få medlemmene begynte å invitere venner med seg. I løpet av et år gikk hundrevis ned i dåpens vann og ble medborgere i Herrens kirke.
Jeg kjenner en mann som reiser nesten hver uke i forbindelse med sitt arbeid. På en hvilken som dag er det misjonærer et eller annet sted i verden som underviser noen han har møtt. En annen mann gir ikke opp på grunn av alle dem han må snakke med, før noen av dem ønsker å bli undervist av misjonærene. Han bryr seg ikke om hvor store anstrengelser han må gjøre, men bare deres lykke som får sitt liv forandret.
Det er ikke én fremgangsmåte de følger. Ingen generell teknikk. Noen har alltid med seg en Mormons bok de kan gi bort. Andre setter en dato for å finne en som misjonærene kan undervise. En annen har funnet spørsmål som får folk til å tenke over hva som er viktigst i livet. Alle har bedt for å få vite hva de skal gjøre. De har fått forskjellige svar, spesielt tilpasset dem og de menneskene de møter.
Men det er noe som er likt for dem alle. Det er dette: de har det samme syn på hvem de er. De kan gjøre det de har blitt inspirert til, på grunn av den de er. For å gjøre det de gjør, må vi bli som dem på minst to måter. For det første, de føler at de er en kjærlig himmelsk Faders elskede barn. Derfor henvender de seg med letthet og ofte til ham i bønn. De venter å motta personlig veiledning fra ham. De adlyder ydmykt, som barn av en fullkommen far. Han står dem nær.
For det annet, de er den oppstandne Jesu Kristi takknemlige disipler. De vet med seg selv at forsoningen er reell og nødvendig for alle. De har følt seg renset ved å bli døpt av menn med myndighet og ved å ha mottatt Den hellige ånd. Og på grunn av den fred de har opplevd, er de som Mosiahs sønner og ønsker «… at frelse skulle forkynnes for enhver skapning, for de kunne ikke holde ut at noen menneskesjel skulle forgå. Ja, bare tanken på at en sjel skulle lide uendelig pine, fikk dem til så skjelve og beve».2
De som snakker med letthet og ofte om det gjengitte evangelium, verdsetter det som det har betydd for dem. De tenker ofte på den store velsignelsen. Det er minnet om den gave de har mottatt, som gjør at de ivrer for at andre skal motta den. De har følt Frelserens kjærlighet. For dem er følgende ord en realitet hver dag og hver time:
«Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først.»3
Selv etter å ha følt denne kjærligheten er en sann disippel av og til engstelig. Apostelen Johannes var klar på dette punkt: frykten vil bli borte når vi er blitt fullkomne i kjærlighet. Vi kan be om den gave fullkommen kjærlighet er. Vi kan be i tillit til at vi kan føle Frelserens kjærlighet til oss og til alle vi møter. Han elsket oss og dem høyt nok til å betale prisen for alle våre synder. Én ting er å tro dette. Noe annet og langt viktigere er at våre hjerter forandres så vi føler dette bestandig. Befalingen om å be for å føle Frelserens kjærlighet er også et løfte. Hør:
«Derfor, mine elskede brødre, hvis dere ikke har kjærlighet, er dere intet, for kjærligheten svikter aldri. Derfor, hold fast ved kjærligheten som er det største av alt, for alle ting skal svikte.
Men kjærligheten er Kristi rene kjærlighet og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med.
Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus, så dere kan bli Guds sønner, så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er, så vi kan ha dette håp, så vi kan bli renset likesom han er ren.»4
Herren stoler på sine sanne disipler. Han sender forberedte mennesker til sine forberedte tjenere. Dere har, som jeg, opplevd å treffe mennesker og vært sikre på at dette møtet ikke kan ha vært tilfeldig.
Jeg har en venn som hver dag ber om å møte en som er forberedt til å motta evangeliet. Han har med seg Mormons bok. Kvelden før en kort tur nylig bestemte han seg for ikke å ta med seg noen bok, men i stedet et utdelingskort. Men om morgenen fikk han en åndelig tilskyndelse: «Ta med deg en Mormons bok.» Han la en i vesken.
En kvinne han kjente, satt ved siden av ham på flyet, og han undret: «Er det henne?» Hun reiste også sammen med ham hjemover. Han tenkte: «Hvordan kan jeg komme inn på evangeliet?»
I stedet sa hun til ham: «Du betaler tiende til kirken din, gjør du ikke?» Han sa at han gjorde det. Hun sa at hun burde betale tiende til sin kirke, men hun gjorde det ikke. Og så sa hun: «Hva er egentlig spesielt med Mormons bok?» Han forklarte at den var hellig skrift, et annet vitne om Jesus Kristus, oversatt av profeten Joseph Smith. Hun virket interessert. Han grep ned i vesken sin og sa: «Jeg ble tilskyndet til å ta med meg denne boken. Jeg tror den er til deg.»
Hun begynte å lese i den. Da de skiltes, sa hun: «Du og jeg må ha flere samtaler om dette.» Det min venn ikke kunne vite, men som Gud visste, var at hun så etter en kirke. Gud visste at hun hadde lagt merke til min venn og lurt på hva det var ved hans kirke som gjorde ham så lykkelig. Gud visste at hun ville stille spørsmål om Mormons bok, og han visste at hun ville være villig til å bli undervist av misjonærene. Hun var rede. Det var også min venn. Og det kan du og jeg være.
Din verdighet og ditt ønske vil lyse i ditt ansikt og dine øyne. Du vil være begeistret for Herrens kirke og hans verk, og det vil folk se. Du vil være hans disippel 24 timer i døgnet i enhver situasjon. Du vil ikke trenge å samle mot til én stor anledning til å snakke med noen for så aldri å gjøre det mer. Det faktum at de fleste ikke er interessert i det gjengitte evangelium, vil ha liten innvirkning på det du gjør og sier. Å snakke om det du tror, vil være en del av det du er.
Min far var slik. Han var vitenskapsmann. Han holdt foredrag for forsamlinger over hele verden. En gang leste jeg en tale han hadde holdt på en stor vitenskapelig kongress. I den omtalte han skapelsen og en Skaper mens han talte om sitt fag. Jeg visste at det var få, om noen, i den forsamlingen som delte hans tro. Jeg sa med undring og beundring: «Far, du bar ditt vitnesbyrd.» Han så tydelig forbauset på meg og sa: «Gjorde jeg det?»
Han hadde ikke engang visst at han var modig. Han sa ganske enkelt det han visste var sant. Da han bar vitnesbyrd, forsto selv de som forkastet det, at det ikke var planlagt, men at det var en del av ham. Han var den han var, uansett hvor han var.
Dette er et kjennetegn på alle som er modige og effektive når det gjelder å fortelle om evangeliet. De ser på seg selv som barn av en kjærlig, levende Fader i himmelen. Og de ser på seg selv som Jesu Kristi disipler. Det er ingen spesiell anstrengelse for dem å be. De gjør det naturlig. Det er ingen spesiell anstrengelse å minnes Frelseren. Hans kjærlighet til dem og deres til ham er alltid med dem. Det er slik de er, og derfor betrakter de seg selv og menneskene rundt seg slik.
Vi kan synes at dette krever en stor forandring, men vi kan være sikre på at den vil finne sted. Denne forandringen hos enkeltmedlemmer skjer over hele Kirken i alle land. Dette er den store tid som profeter siden skapelsen av har forutsett. Det gjengitte evangelium skal komme ut til alle nasjoner. Frelseren sendte følgende ord til profeten Joseph Smith:
«… jeg har sendt min engel som flyver midt igjennom himmelen med det evige evangelium, og som har tilkjennegitt seg for noen og har gitt det til mennesket, og skal vise seg for mange som bor på jorden.
Og dette evangelium skal forkynnes for hver nasjon og stamme og tunge og folk.»5
Uansett uroligheter kan vi være sikre på at Gud vil sette grenser så hans løfte skal bli oppfylt. Han, ikke bare mennesker, har den endelige kontroll over nasjoner og det som skjer, slik at hans hensikter kan oppfylles. Blant alle folkeslag og i alle land vil det stå frem mennesker som virker med absolutt tro på at de er Guds barn, og som er renset og har blitt disipler av den oppstandne Kristus i hans kirke.
For noen år siden talte jeg til misjonærer på opplæringssenteret i Japan. Jeg lovet dem at en stor forandring ville skje i landet. Jeg sa at det ville bli en stor økning når det gjaldt medlemmer som ivrig ville fortelle dem de møtte, om sitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium. Min tanke da var at motet til å tale ville komme som et resultat av større beundring for Kirken i det landet. Jeg vet nå at det store miraklet, en mektig forandring, vil skje inne i medlemmene, ikke i verden rundt dem.
De og medlemmer over hele jorden vil elske, lytte, tale og vitne av et forandret hjerte. Biskoper og grenspresidenter vil lede dem ved eksempel. Innhøstingen av sjeler vil bli stor, og den vil være trygg i Herrens hender.6
For å være en del av dette mirakel må du ikke vente til du føler deg nærmere din himmelske Fader eller til du er sikker på at du har blitt renset gjennom Jesu Kristi forsoning. Be om anledning til å treffe folk som føler at det kunne være noe bedre i deres liv. Be om å få vite hva du kan gjøre for å hjelpe dem. Dine bønner vil bli besvart. Du vil møte mennesker som Herren har forberedt. Du vil oppdage at du føler og sier ting som overgår det du tidligere har erfart. Og med tiden vil du føle at du kommer nærmere din himmelske Fader, og du vil føle den renselse og tilgivelse Frelseren lover sine trofaste vitner. Og du vil føle hans bifall og vite at du har gjort det han ba deg om, fordi han elsker deg og stoler på deg.
Jeg er takknemlig for at jeg lever i en slik tid. Jeg er takknemlig for å vite at du og jeg er en herliggjort himmelsk Faders kjære barn. Jeg vitner om at Jesus er Kristus, at han er min og din Frelser og Frelser for alle de mennesker vi noen gang vil møte. Faderen og Sønnen kom til profeten Joseph Smith. Prestedømmets nøkler ble gjengitt, og den siste, store innsamling har begynt. Jeg vet at det er sant.
I Jesu Kristi navn, amen