Evig ekteskap
Hvis du ønsker at noe skal vare evig, behandler du det annerledes … Det blir noe spesielt fordi du har gjort det til det.
For en del år siden var min hustru og jeg i en bryllupsmottakelse i en have. Tidligere på dagen hadde vi vært i templet, hvor to unge mennesker vi kjente, var blitt viet for tid og all evighet. De var svært forelsket. Måten de hadde møtt hverandre på, hadde nesten vært som et mirakel. Mange gledestårer ble felt. Vi sto i gratulasjonskøen under mottakelsen på slutten av en perfekt dag. Foran oss sto en nær venn av familien. Da han nærmet seg paret, stanset han, og med vakker, klar tenorstemme sang han de gripende ordene fra Ruts bok for dem: «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Hvor du dør, vil jeg dø…» (Rut 1:16-17).
Vi ble dypt grepet og følte oss trygge på at de ville bli lykkelige. Dette tror jeg delvis skyldtes at min hustru og jeg har hatt de samme ordene på veggen hos oss i mange år.
Dessverre er betydningen av disse vakre ordene blitt redusert. Altfor mange ekteskap ender i dag med skilsmisse. Egoisme, synd og personlig bekvemmelighet vinner ofte over pakter og forpliktelse.
Evig ekteskap er et prinsipp som ble fastsatt før verden ble grunnlagt, og ble innført på denne jord før døden kom. Adam og Eva ble gitt til hverandre av Gud i Edens have før fallet. Skriftene sier: «På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse, til mann og kvinne skapte han dem, og han velsignet dem» (1. Mosebok 5:1-2, uthevelse tilføyd).
Profetene har alle som én forkynt at det mest fullkomne og fullendte element i Guds store plan for å velsigne hans barn er evig ekteskap. President Ezra Taft Benson sa: «Trofasthet til ekteskapspakten bringer den største glede her og strålende belønninger i livet etter dette.» (The Teachings of Ezra Taft Benson, s. 533-534.) President Howard W. Hunter beskrev celestialt ekteskap som «den største av evangeliets ordinanser» og forklarte at «selv om det kan ta noe lengre tid [for noen], kanskje utover dette jordeliv», ville den ikke nektes noe verdig menneske. (Teachings of Howard W. Hunter, red. Clyde J. Williams [1997], s. 132, 140). President Gordon B. Hinckley har omtalt evig ekteskap som skjønt (se «Hva Gud har sammenføyet», Lys over Norge, juli 1991, s. 68) og en gave, som er dyrebarere enn alle andre. («Et ekteskap som varer», Lys over Norge, nov. 1974, s. 478.)
Men hvor stor og herlig gaven enn er, så er den ikke gratis. Den er faktisk betinget, og når den er gitt, kan den bli tatt tilbake hvis vi ikke overholder betingelsene i pakten som ledsager den. Kapittel 131 i Lære og pakter forteller oss at «der er tre himler eller grader i den celestiale herlighet; og for å oppnå den høyeste, må et menneske inngå i dette prestedømmets orden, med andre ord, den nye og evige ekteskapspakt» (L&P 131:1-2).
En pakt er et hellig løfte. Vi lover å gjøre visse ting, og Gud forplikter seg til å gjøre andre ting. Til dem som holder ekteskapspakten, lover Gud fylden av sin herlighet, evig liv, evig forøkelse, opphøyelse i det celestiale rike og en fylde av glede. Dette vet vi alle, men enkelte ganger tenker vi ikke mye over hva vi må gjøre for å motta disse velsignelsene. Skriftene synes å si tydelig at det er minst tre betingelser knyttet til denne pakten.
For det første, et evig ekteskap er evig. Evig innebærer fortsatt vekst og forbedring. Det betyr at mann og hustru oppriktig vil prøve å bli fullkomne. Det betyr at ekteskapsforholdet ikke tankeløst skal vrakes ved første tegn på uoverensstemmelse eller når vanskeligheter melder seg. Det betegner at kjærligheten vil vokse seg sterkere med tiden, at den strekker seg utover graven. Det betyr at hver ektefelle vil velsignes med den andres selskap for evig, og at problemer og uoverensstemmelser like gjerne kan løses, for de vil ikke forsvinne. Evig betegner omvendelse, tilgivelse, langmodighet, tålmodighet, håp, barmhjertighet, kjærlighet og ydmykhet. Alle disse ting er innbefattet i alt som er evig, og vi må i sannhet lære å praktisere dem hvis vi har til hensikt å oppnå evig ekteskap.
For det annet, evig ekteskap er forordnet av Gud. Det betyr at de involverte i ekteskapspakten samtykker i å innby Gud til sitt ekteskap, å be sammen, å holde budene, å holde ønsker og begjær innen bestemte grenser som profeten har forklart. Det betyr at de er likeverdige ledsagere, og at de er like trofaste og rene utenfor som i hjemmet. Det er en del av hva det betyr å være forordnet av Gud.
For det tredje, evig ekteskap er et slags fellesskap med Gud. Han lover en fortsettelse av livet til dem som er beseglet til hverandre i templet. Det ligger enhet med Skaperen implisitt i budet som ble gitt Adam og Eva om å formere seg og fylle jorden. Det foreligger en forpliktelse til å undervise barn i evangeliet, for de er også hans barn. Derfor har vi familiens hjemmeaften og skriftstudium, samtaler om evangeliet og tjeneste overfor andre. Det synes å være en forpliktelse til å støtte og oppholde hverandre i kall og oppgaver som hver av dem blir gitt. Hvordan kan vi hevde å være ett med Gud hvis vi ikke kan støtte hverandre når hustruen blir kalt til å virke i Primær eller mannen i biskopsrådet?
Så ekteskapspakten innebærer minst disse tingene og trolig flere. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at de som begår verbale eller fysiske overgrep mot sin hustru eller ektemann, eller de som nedvurderer eller utøver urettferdig herredømme i ekteskapet, ikke holder pakten. Det gjør heller ikke de som forsømmer å holde budene, eller som unnlater å støtte sine ledere. Selv de som bare avslår et kall, forsømmer sine medmennesker eller i moderat grad tar etter verdens veier, står i fare. Hvis vi ikke holder vår del av pakten, har vi intet løfte.
Mest av alt tror jeg at evig ekteskap ikke kan oppnås uten at man går inn for at det skal fungere. Det meste av det jeg vet om dette, har jeg lært av min ledsager. Vi har vært gift i nesten 47 år nå. Helt fra begynnelsen av visste hun hva slags ekteskap hun ønsket.
Vi begynte som fattige studenter, men et sett sølvbestikk representerte hennes visjon av vårt ekteskap. Som det er vanlig i dag, registrerte hun seg i en av de lokale forretningene da vi giftet oss. Istedenfor å føre opp alle de bollene og grytene og redskapene vi trengte og håpet å få, valgte hun en annen slags ønskeliste. Hun ønsket sølvbestikk. Hun valgte et mønster og antall fulle sett, og skrev opp kniver, gafler og skjeer på ønskelisten i forretningen og ikke noe annet. Ingen håndklær, ingen brødristere, ikke TV, bare kniver, gafler og skjeer.
Bryllupsdagen kom og gikk. Våre venner og våre foreldres venner ga gaver. Vi reiste på en kort bryllupsreise og bestemte oss for å åpne gavene når vi kom tilbake. Da vi gjorde det, fikk vi sjokk. Det var ikke en eneste kniv eller gaffel å se. Vi spøkte med det og fortsatte med vårt liv.
To barn ble født mens vi studerte jus. Vi hadde ingen penger til overs. Men når min hustru hadde en deltidsjobb og hjalp til ved et valg, eller når noen ga henne noen dollar til fødselsdagen, la hun i stillhet pengene til side, og når hun hadde nok, dro hun til byen og kjøpte en gaffel eller en skje. Det tok oss mange år å samle nok deler til å kunne bruke dem. Da vi endelig hadde bestikk nok til fire, begynte vi å invitere noen av våre venner til middag.
Før de kom, pleide vi ha en liten diskusjon på kjøkkenet. Hvilket bestikk skulle vi bruke, det medtatte og umake i rustfritt stål eller det spesielle sølvtøyet? På den tiden gikk jeg ofte inn for stålbestikket. Det var enklere. Vi kunne bare sette det inn i oppvaskmaskinen etter måltidet, så klarte det seg selv. Men med sølvet var det mye arbeid. Min hustru oppbevarte det under sengen, hvor en innbruddstyv ikke så lett kunne finne det. Hun hadde insistert på at jeg skulle kjøpe en spesiell klut å pakke det inn i. Hver del lå i en lomme, og det var ikke så enkelt å samle alle. Når sølvbestikket hadde vært brukt, måtte det vaskes for hånd og tørkes så det ikke ble flekker på det. Det måtte legges tilbake i lommene for ikke å bli anløpt, pakkes sammen og gjemmes igjen så det ikke skulle bli stjålet. Hvis det ble oppdaget flekker, ble jeg sendt for å kjøpe sølvpuss, og sammen gned vi omhyggelig bort flekkene.
I årenes løp samlet vi mer, og jeg så med forundring hvordan hun passet på sølvtøyet. Min hustru ble aldri lett sint. Men jeg husker en dag et av barna våre hadde fått tak i en av sølvgaflene og ville bruke den til å grave med i haven. Forsøket ble møtt med et strengt blikk og en advarsel om ikke engang å tenke på det. Aldri!
Jeg la merke til at sølvtøyet aldri ble tatt med til de mange middagene hun tilberedte i kirken, og aldri fulgte med de mange måltidene hun laget og sendte til andre som var syke eller trengende. Det ble aldri brukt på utflukter eller på teltturer. Det ble faktisk aldri tatt med noe sted, og etter som tiden gikk, kom det ikke engang ofte på bordet. Noen av våre venner ble veiet på vektskålen og funnet for lette. De visste det ikke engang. De fikk bestikket i rustfritt stål når de kom til middag.
Tiden kom da vi ble kalt på misjon. Da jeg kom hjem en dag, ble jeg fortalt at jeg måtte leie en bankboks til sølvtøyet. Hun ville ikke ta det med. Hun ønsket ikke å la det være igjen, og hun ønsket ikke å miste det.
I mange år mente jeg hun var litt eksentrisk, men så en dag innså jeg at hun hadde visst i lang tid noe jeg først nå begynte å forstå. Hvis du ønsker at noe skal vare evig, behandler du det annerledes. Du verner om det og beskytter det. Du mishandler det aldri. Du utsetter det ikke for vær og vind. Du gjør det ikke til noe alminnelig eller hverdagslig. Hvis det noen gang blir flekket, polerer du det kjærlig til det skinner som nytt. Det blir noe spesielt fordi du har gjort det til det, og det blir mer verdifullt med tiden.
Evig ekteskap er nettopp slik. Vi må behandle det nøyaktig på denne måten. Jeg ber om at vi må forstå hvilken kostelig gave det er, i Jesu Kristi navn, amen