Elsket er også den som har vandret inn på en syndefull sti
Til de sorgtyngede foreldre som har vært rettskafne, flittige og brukt mye bønn i forbindelse med undervisningen av sine ulydige barn, sier vi at Den gode hyrde våker over dem.
Mine kjære brødre, søstre og venner, mitt budskap denne morgenen er om håp og lindring til sorgtyngede foreldre som har gjort sitt beste for å oppdra barn til rettferdighet med kjærlighet og hengivenhet, men som fortviler fordi deres barn har blitt opprørske eller blitt villedet til å følge en sti som fører til det onde og til ødeleggelse. Når jeg tenker på deres sterke kvaler, minnes jeg noe Jeremia sa: «En røst høres i Rama … Rakel gråter over sine barn. Hun vil ikke la seg trøste.» Til dette ga Herren sin kjærkomne forsikring: «Hold opp med å gråte, … Du skal få lønn for ditt arbeid … De skal vende tilbake fra fiendens land.»1
Jeg må innlede med å bære vitnesbyrd om at Herrens ord til foreldre i Kirken står i Lære og pakter, kapittel 68, i denne bemerkelsesverdige instruksjonen: «Og ennvidere, hvis foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse, når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder.»2 Foreldre instrueres om å «lære sine barn å be og å vandre rettskaffent for Herren».3 Som far, bestefar og oldefar aksepterer jeg dette som Herrens ord, og i egenskap av Jesu Kristi tjener oppfordrer jeg foreldre til å følge dette rådet så samvittighetsfullt de kan.
Hvem er gode foreldre? Det er de som kjærlig, oppriktig og ved bønn har prøvd å lære sine barn ved eksempel og forskrift å «be og vandre rettskaffent for Herren».4 Det gjelder også selv om noen av deres barn er ulydige eller følger verden. Barn kommer inn i denne verden med sin egen distinkte ånd og personlighet. Noen barn «ville utfordre et hvilket som helst foreldrepar under hvilke som helst omstendigheter … og det kan være andre som ville være en velsignelse og en glede for nesten en hvilken som helst far eller mor».5 Gode foreldre er de som har ofret og strevd for å gjøre det beste de kan under familiens omstendigheter.
Foreldres kjærlighet til sine barn kan ikke måles. Dette forholdet er ikke likt noe annet. Det overgår selve livet. En mors eller fars kjærlighet til et barn er vedvarende og overstiger hjertesorg og skuffelse. Alle foreldre håper og ber om at deres barn vil ta kloke avgjørelser. Lydige og ansvarsbevisste barn gjør sine foreldre uendelig stolte og tilfredse.
Men hva om de barna som har blitt undervist av trofaste, kjærlige foreldre, har blitt opprørske og ledet på avveier? Finnes det håp? Den sorg en mor eller far føler over et opprørsk barn, er nesten ikke til å lindre. Kong Davids tredje sønn, Absalom, drepte en av sine brødre og ledet også et opprør mot sin far. Absalom ble drept av Joab. Da kong David hørte om Absaloms død, gråt han og utrykte sin sorg: «Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! Å, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»6
En slik foreldrekjærlighet kom også til uttrykk i lignelsen om den fortapte sønn. Da den opprørske sønnen kom hjem etter å ha sløst bort arven sin på et tøylesløst liv, slaktet faren gjøkalven og feiret den fortaptes hjemkomst, og han sa til sin lydige, men opprørte sønn: «Nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»7
Jeg tror og aksepterer eldste Orson F. Whitneys trøstende ord:
«Profeten Joseph Smith erklærte – og han har aldri fremsatt en mer trøsterik lære – at trofaste foreldres evige besegling og de guddommelige løfter som er gitt dem for tapper tjeneste i sannhetens sak, vil frelse ikke bare dem selv, men også deres etterkommere. Selv om noen av fårene kan vandre bort, følger Hyrdens øyne dem, og før eller senere vil de føle Det guddommelige forsyns armer strekke seg ut og trekke dem tilbake til folden. I dette liv, eller i det neste vil de vende tilbake. De vil måtte betale sin gjeld til rettferdigheten, de vil lide for sine synder og kan måtte gå en tornefull sti, men hvis den til sist leder dem, i likhet med den angrende sønn, til en kjærlig og tilgivende fars hjerte og hjem, vil ikke den smertefulle erfaringen ha vært forgjeves. Be for deres likeglade og ulydige barn. Hold fast på dem med deres tro. Fortsett å håpe og tro til dere ser Guds frelse.»8
Et prinsipp i denne erklæringen som ofte blir oversett, er at de helt og fullt må omvende seg og «lide for sine synder» og «betale sin gjeld til rettferdigheten». Jeg erkjenner at dette er tiden for å «forberede seg til å møte Gud».9 Om barn på avveier ikke omvender seg i dette liv, er det fremdeles mulig at beseglingsbåndene er sterke nok til at de ennå kan arbeide med sin omvendelse? I Lære og pakter får vi vite: «De døde som omvender seg, vil bli forløst ved å adlyde ordinansene i Guds hus,
og etter at de har sonet straffen for sine overtredelser og er vasket rene, skal de motta en belønning i overensstemmelse med sine gjerninger, for de er arvinger til frelse.»10
Vi husker at den fortapte sønn ødslet bort sin arv, og da alt var tapt, kom han tilbake til sin fars hus. Der ble han ønsket velkommen tilbake til familien, men hans arv var oppbrukt.11 Barmhjertigheten vil ikke berøve rettferdigheten, og trofaste foreldres beseglende kraft vil bare ha krav på villfarne barn på betingelse av deres omvendelse og Kristi forsoning. Omvendte villfarne barn vil oppnå frelse og alle de velsignelser som hører til den, men opphøyelse er noe langt mer. Den må fullt ut fortjenes. Spørsmålet om hvem som vil få opphøyelse, må overlates til Herrens barmhjertighet.
Det er svært få hvis opprørskhet og ugudelige gjerninger er så store at de har «syndet bort evnen til omvendelse».12 Denne dommen må også overlates til Herren. Han sier: «Jeg, Herren, vil tilgi den jeg vil tilgi; men av eder fordres det at I skal tilgi alle mennesker.»13
Vi er kanskje ikke i dette liv gitt full forståelse av hvor solide beseglingsbåndene til trofaste foreldre er til barna. Det kan meget vel være at det er bedre ressurser i virksomhet enn vi kjenner til.14 Jeg tror det skjer en sterk dragning til familien ved at kjære forfedre fortsetter å påvirke oss fra den andre siden av sløret.
President Howard W. Hunter hevdet at «omvendelse er intet annet enn sjelens hjemlengsel, og at foreldres uavbrutte og årvåkne omsorg er det mest klareste jordiske bilde på Guds usvikelige tilgivelse». Er ikke familien den nærmeste analogi som Frelserens misjon søkte å opprette?15
Vi lærer mye om å være foreldre av våre egne foreldre. Min kjærlighet til min far ble langt inderligere når han var tålmodig, vennlig og forståelsesfull. Da jeg ødela familiens bil, var han mild og tilgivende. Men hans sønner kunne forvente streng disiplinering hvis vi fortalte noe annet enn sannheten, eller hvis vi fortsatte å bryte reglene, men spesielt hvis vi ikke viste respekt for mor. Min far har vært død i nesten et halvt århundre, men jeg savner sårt å kunne gå til ham for å få kloke, kjærlige råd. Jeg medgir at jeg til tider var tvilende til hans råd, men jeg kunne aldri tvile på hans kjærlighet til meg. Jeg ønsket aldri å skuffe ham.
Et viktig element når det gjelder å gjøre det beste vi kan som foreldre, er å gi kjærlig, men bestemt disiplin. Hvis vi ikke disiplinerer våre barn, kan samfunnet gjøre det på en måte som hverken vi eller våre barn synes om. Å disiplinere barn innebærer å lære dem å arbeide. President Hinckley har sagt: «En av de høyeste verdier … er dyden ærlig arbeid. Kunnskap uten arbeid gir ingen fortjeneste. Kunnskap og arbeid er genialt.»16
Satans overbevisende snarer øker i omfang, og av den grunn blir det vanskeligere å oppdra barn. Derfor må foreldre gjøre sitt ytterste, og de må ta i bruk den hjelp som tjeneste i Kirken og aktivitet kan gi. Hvis foreldre ikke oppfører seg slik de bør og går på avveier, om så bare forbigående, kan noen av deres barn føle at de kan gjøre det samme.
Også en annen side av medaljen må nevnes. Jeg bønnfaller dere på vegne av barn som fremmedgjøres fra sine foreldre, om å ta dere av dem, selv om de ikke har oppført seg slik de skulle. Barn som er kritiske overfor sine foreldre, gjør klokt i å huske Mormons vise råd. Han sa: «Fordøm meg ikke på grunn av min ufullkommenhet, heller ikke min far på grunn av hans ufullkommenhet, heller ikke dem som har skrevet før ham. Men takk heller Gud for at han har vist dere vår ufullkommenhet, så dere kan lære å bli visere enn vi har vært.»17
Da Moroni besøkte den unge profeten Joseph Smith i 1823, siterte han følgende vers om Elijahs misjon: «Og han skal plante i barnas hjerter de forjettelser han ga til fedrene, og barnas hjerter skal vendes til deres fedre.»18 Jeg håper alle barn til sist vil vende sitt hjerte til sine fedre og også til sine mødre.
Et strålende ektepar jeg kjente i min ungdom, hadde en sønn som ble opprørsk og fjernet seg fra familien. Men i senere år forsonet han seg med dem og ble den mest omtenksomme og omsorgsfulle av alle deres barn. Etter hvert som vi blir eldre, blir dragningen mot foreldre og besteforeldre på den andre siden av sløret sterkere. Det føles godt når de besøker oss i våre drømmer.
Det er svært urettferdig og ukjærlig å dømme samvittighetsfulle og trofaste foreldre fordi noen av deres barn blir opprørske eller forlater foreldrenes lærdommer og kjærlighet. Heldige er de ektepar som har barn og barnebarn som bringer dem trøst og tilfredsstillelse. Vi skulle ha omtanke for disse verdige, rettskafne foreldrene som strever og lider på grunn av ulydige barn. En av mine venner pleide å si: «Hvis du aldri har hatt problemer med barna dine, så bare vent en stund.» Ingen kan med noen grad av visshet si hva deres barn vil gjøre under visse omstendigheter. Da min kloke svigermor så andre barn oppføre seg mindre bra, pleide hun å si: «Jeg sier aldri at det ville aldri mine barn gjøre, for de kunne være i ferd med å gjøre det akkurat i dette øyeblikk!» Når foreldre sørger over ulydige og villfarne barn, må vi i medfølelse fri oss for «å kaste den første sten».19
Et medlem av Kirken skrev anonymt om den vedvarende hjertesorg hennes bror påførte hennes foreldre. Han hadde innlatt seg på narkotika. Han motsatte seg alle anstrengelser med hensyn til kontroll og disiplin. Han opptrådte svikefullt og utfordrende. I motsetning til den fortapte sønn kom ikke denne villfarne sønnen hjem på eget initiativ. I stedet ble han tatt av politiet og tvunget til å ta konsekvensene av sine handlinger. I to år betalte foreldrene for Bills behandlingsprogram, som til syvende og sist gjorde ham rusfri. Bills søster oppsummerte det slik: «Jeg synes mine foreldre er fabelaktige. De vaklet aldri i sin kjærlighet til Bill, selv om de var uenige i og til og med hatet det han gjorde mot seg selv og familien. Men deres familieforpliktelse var så sterk at de støttet Bill på enhver måte som var nødvendig for å få ham gjennom den vanskelige tiden og inn på tryggere grunn. De praktiserte det dypere, mer følsomme og omfattende Kristi evangelium ved å elske en som hadde kommet på avveier.»20
La oss ikke være arrogante, men ydmykt takknemlige hvis våre barn er lydige og viser respekt for våre lærdommer om Herrens veier. Til de sorgtyngede foreldre som har vært rettskafne, flittige og brukt mye bønn i forbindelse med undervisningen av sine ulydige barn, sier vi at Den gode hyrde våker over dem. Gud er oppmerksom på og forstår deres dype sorg. Det finnes håp. Finn trøst i Jeremias ord: «Du skal få lønn for ditt arbeid» og dine barn kan «vende tilbake fra fiendens land».21 Dette er mitt vitnesbyrd og min bønn i Jesu Kristi navn, amen