Takk for alle ting
Når vi gir takk for alle ting, ser vi vanskeligheter og motgang i det evige livs perspektiv.
I en av de perioder med åndelig og timelig motgang som er omtalt i Mormons bok, da Guds folk «hadde alle slags lidelser», befalte Herren dem å «takke for alle ting» (Mosiah 26:38-39). Jeg ønsker å overføre denne læresetningen til vår egen tid.
I.
Guds barn har alltid blitt befalt å takke. Vi har eksempler gjennom hele Det gamle og Det nye testamente. Apostelen Paulus skrev: «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus» (1. Tess. 5:18). Profeten Alma forkynte: «Når du står opp om morgenen, så la ditt hjerte være fylt av takk til Gud» (Alma 37:37). Og i nyere åpenbaring erklærte Herren at «den som mottar alle ting med takknemlighet, skal bli herliggjort; og de jordiske ting skal bli ham tillagt, ja, endog et hundre fold» (L&P 78:19).
II.
Vi har så mye å takke for. Først og fremst er vi takknemlig for vår Frelser, Jesus Kristus. I henhold til Faderens plan skapte han verden. Gjennom sine profeter åpenbarte han frelsesplanen med dens ledsagende bud og ordinanser. Han kom til jorden for å undervise og vise oss veien. Han led og betalte prisen for våre synder på betingelse av at vi omvender oss. Han ga sitt liv og han beseiret døden og oppsto fra graven så vi alle kan leve igjen. Han er verdens lys og liv. Som kong Benjamin sa, at selv om vi «skulle gi all den takk og pris som hele [vår] sjel har kraft til å romme, til den Gud som har skapt [oss] og har holdt [oss] oppe og bevart [oss] … og skulle tjene ham av hele [vår] sjel, ville [vi] likevel være ulønnsomme tjenere» (Mosiah 2:20-21).
Vi takker for åpenbart sannhet som danner en norm å måle alle ting mot. Som Bibelen sier, ga Herren oss apostler og profeter «for at de hellige kunne bli gjort istand til tjenestegjerning» (Efes. 4:11-12). Vi bruker den åpenbarte sannhet de har gitt oss «for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep» (Efes. 4:14). Den som ser enhver ulykke og måler enhver ny påstand eller oppdagelse mot den åpenbarte sannhetsnorm, trenger ikke å la seg «kaste og drive omkring», men kan holde stø kurs og føle fred. Gud er i sin himmel og hans løfter er sikre. «Vær ikke bekymret,» har han sagt til oss angående de ødeleggelser som vil skje forut for verdens ende, for «når alt dette skjer, skal I vite at løftene som er gitt eder, skal gå i oppfyllelse» (L&P 45:35). Hvilket ankerfeste for sjelen i disse urolige tider!
Vi takker for budene. De leder oss bort fra fallgruber, og de er innbydelser til velsignelser. Budene markerer stien og viser oss veien til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden.
III.
De siste åtte månedene på Filippinene har jeg hørt mange vitnesbyrd om evangeliets velsignelser. I sin tale ved innvielse av menighetens møtehus uttrykte en filippinsk biskop sin takknemlighet for det evangeliets budskap som han mottok for ca. 10 år siden. Han beskrev hvordan det reddet ham fra et liv i egoisme, utskeielse og overgrep og gjorde ham til en god ektemann og far. Han bar vitnesbyrd om de velsignelser han hadde fått ved å betale tiende.
På et lederskapsmøte sa en rådgiver i et stavspresidentskap som er advokat og samfunnsleder: «Jeg kan uten forbehold erklære for hele verden at det største som noen sinne har skjedd meg, er at jeg ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det … innebar en stor forskjell i mitt eget og min families liv, selv om jeg føler at jeg har mer å lære og anvende i mitt liv. Kirken er i sannhet et underlig og forunderlig verk.»
Man trenger ikke reise til Filippinene for å høre slike vitnesbyrd. De kommer til uttrykk over alt hvor evangeliets budskap blir mottatt og etterlevd. Men søster Oaks og jeg er dypt takknemlig for anledningen til å bo og virke på Filippinene, der vi har møtt tusenvis av flotte medlemmer i nye omgivelser og sett evangeliet i et nytt lys.
I områder hvor Kirken er i utvikling, ser vi hvor viktig det er å etablere Kirken – ikke bare undervise og døpe, men også å beholde de nye medlemmene ved kjærlighet, ved kall og ordinasjon og ved å nære dem med Guds gode ord. Vi har sett viktigheten av å gi medlemmer utfordring om å forlate kulturelle tradisjoner som strider mot evangeliets bud og pakter, og leve slik at de og deres etterkommere «ikke lenger er fremmede og utlendinger, men … de helliges medborgere og Guds husfolk … bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv» (Efes. 2:19-20).
Folk som gjør det, blir delaktige i den verdensomspennende evangeliets kultur med bud, pakter, ordinanser og velsignelser. Slike mennesker erfarer «en mektig forandring» i sitt hjerte «så [de] ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt» (Mosiah 5:2). Guds bilde er «preget i deres ansikter» (Alma 5:19). Slike Kristi disipler finnes i ethvert land hvor evangeliet og Kirken er etablert. Vi har mange av dem på Filippinene, og vi arbeider med å oppmuntre enda flere. Det gjøres ved at vi vokser fra sterke sentra, vi konsentrerer vår forkynnelse om steder hvor vi har store grupper med hengivne medlemmer til å drive vennskapsfremmende arbeid, undervise, være forbilder og yte nødvendig hjelp til nyomvendte medlemmer som begynner å lære hva evangeliet krever av oss og gir oss.
IV.
Åpenbaringene som vi er så takknemlige for, viser at vi også skulle takke for våre lidelser fordi de vender våre hjerter til Gud og gir oss anledninger til forberedelse for det Gud ønsker vi skal bli. Herren sa til profeten Moroni: «Jeg gir menneskene svakhet så de kan være ydmyke» og lovet dernest at «hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem» (Ether 12:27). Midt oppe i forfølgelsene de siste-dagers-hellige led i Missouri ga Herren en lignende undervisning og dette løftet: «Sannelig sier jeg til eder mine venner, frykt ikke, la eders hjerter trøstes; ja, gled eder for evig og alltid, og gi takksigelse for alt … og alle ting som I har vært plaget med, skal være til eders gode» (L&P 98:1, 3). Og til Joseph Smith under hans lidelse i Liberty fengsel sa Herren: «Vit dette, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode» (L&P 122:7). Brigham Young forsto. Han sa: «Det er ikke et eneste forhold i livet [eller] en eneste times erfaring som ikke er til nytte for alle dem som studerer det og har som mål å forbedre seg ut fra den erfaring de får.» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young [1997], s. 179).
Som en eller annen har sagt, er det stor forskjell på tyve års erfaring og 1 års erfaring gjentatt 20 ganger. Hvis vi forstår Herrens læresetninger og løfter, vil vi lære og vokse på vår motgang.
Mange av våre nyere profeters inspirerte læresetninger er samlet i Læresetninger fra Kirkens presidenter, studiekurset for Det melkisedekske prestedømme og Hjelpeforeningen. De tidløse læresetningene og prinsippene i disse bøkene er kilder til guddommelig visdom og veiledning. Kloke lærere i menigheter og grener vil ikke erstatte dem med egne temaer og visdom, men fokusere på disse inspirerte læresetningene og deres anvendelse på nåværende omstendigheter og utfordringer.
I den någjeldende kursboken leser vi for eksempel følgende ord av president John Taylor om takknemlighet for lidelse: «Vi har lært mange ting gjennom lidelse. Vi kaller det lidelse. Jeg kaller det en skole i erfaring … Jeg har aldri sett dette i noe annet lys enn at prøvelser har til hensikt å lutre Guds hellige slik at de kan bli, som Skriften sier, som gull som har blitt syv ganger renset ved ild» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – John Taylor [2001], s. 203). Pionerer som president John Taylor som var vitne til drapet på deres profet og opplevde langvarig forfølgelse og ubeskrivelige trengsler for sin tros skyld, priste Gud og takket ham. Gjennom sine utfordringer og det mot og den inspirasjon de la for dagen for å overvinne dem, vokste de i tro og åndelig modenhet. Gjennom sine lidelser ble de det Gud ønsket de skulle bli, og de la grunnvollen til det store verk som gir oss så store velsignelser i dag.
I likhet med pionerene skulle vi takke for vår motgang og be om veiledning til å møte den. Ved en slik holdning og ved vår tro og lydighet vil vi realisere de løfter Gud har gitt oss. Alt dette inngår i planen.
Jeg liker så godt musikalen «Spelemann på taket». Der synger en god jødisk far: «Om jeg var en rik mann.» Hans minneverdige bønn avsluttes med dette bedende spørsmålet:
Herren som skapte løven og lammet,
Du bestemte at jeg skulle bli det jeg er.
Ville det spolere en evig plan
om jeg var en rik mann?
(Tekst av Sheldon Harnick [1964])
Ja, Tevje, det kunne det. La oss takke for det vi er og for de omstendigheter Gud har gitt oss for vår personlige reise gjennom jordelivet.
I oldtiden belærte profeten Lehi sin sønn om denne sannheten:
«I din barndom har du hatt mange lidelser og mye sorg på grunn av dine brødres råskap.
Likevel kjenner du, Jakob, min førstefødte i villmarken, Guds storhet, og han skal hellige dine lidelser til ditt gavn» (2. Nephi 2:1-2).
Min mor elsket dette skriftstedet og levde etter dets prinsipp. Den største lidelse i hennes liv var hennes mann og vår fars død etter bare 11 års ekteskap. Dette forandret hennes liv og påførte henne store belastninger ved at hun måtte tjene til livets opphold og oppdra sine tre små barn alene. Ikke desto mindre hørte jeg henne ofte si at Herren helliget hennes lidelse til hennes gode, for hennes manns død tvang henne til å utvikle sine talenter og tjene og bli noe hun aldri kunne ha blitt uten den tilsynelatende tragedien. Vår mor var en åndelig kjempe, sterk og fullt ut verdig den kjærlige hyllest hennes tre barn satte på hennes gravsten: «Hennes tro styrket alle.»
Velsignelsene ved motgang strekker seg til andre. Jeg vet det var en velsignelse å bli oppdratt av en mor som var enke, hvis barn måtte lære å arbeide, tidlig og hardt. Jeg vet at relativ fattigdom og hardt arbeid ikke er større motgang enn rikdom og massevis av fritid. Jeg vet også at styrke blir dannet i motgang og at tro utvikles i omgivelser hvor vi ikke kan se fremover.
V.
Når vi gir takk for alle ting, ser vi vanskeligheter og motgang i det evige livs perspektiv. Vi er sendt hit for å bli prøvet. Det må være motsetning i alle ting. Det er meningen vi skal lære og vokse på denne motsetningen, ved å ta våre utfordringer og ved å lære andre å gjøre det samme. Vår kjære kollega eldste Neal A. Maxwell har vist oss et edelt eksempel på dette. Ved sitt mot, sin ydmyke holdning med hensyn til å godta sin kreftsykdom, og sin trofaste kontinuerlige tjeneste har han gitt trøst til tusener og forkynt evige prinsipper til millioner. Hans eksempel viser at Herren ikke bare vil hellige våre lidelser til vårt gode, men han vil også bruke dem til velsignelse for utallige andre.
Jesus forkynte denne lære da han og hans disipler møtte en mann som var født blind. «Hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?» spurte disiplene. «Ingen av dem,» svarte Jesus. Mannen var født blind «for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham» (Joh. 9:2-3).
Hvis vi ser livet gjennom åndelige linser, kan vi se mange eksempler på at Guds gjerninger er blitt fremmet gjennom hans barns motgang. Jeg besøker ofte den amerikanske krigsminnelunden i Manila. For meg er det et hellig sted. Det er gravplassen til over 17 000 soldater, sjømenn og flyvere, som mistet sitt liv i kamp i Stillehavsområdet under 2. verdenskrig. Minnelunden er også en æresbevisning til over 36 000 andre menige som også mistet sitt liv, men hvis legemer aldri ble funnet. Når jeg passerer de vakre murene med inskripsjon av deres navn og fødested, ser jeg mange som trolig var trofaste siste-dagers-hellige.
Når jeg har reflektert over de mange verdige og flotte medlemmer som dør i krig, og hvor mye lidelse det har påført deres kjære, har jeg tenkt på president Joseph F. Smiths strålende syn som er nedtegnet i Lære og pakter, kapittel 138. Han så utallige rettferdige ånder forsamlet som hadde vært trofaste i Jesu vitnesbyrd mens de levde her på jorden (v. 12). De ble organisert og utpekt til sendebud, «ikledd makt og myndighet, og … gitt i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som var i mørke, … og således ble evangeliet forkynt for de døde» (v. 30). Når jeg tenker på denne åpenbaringen og minnes de millioner som har falt i krig, fryder jeg meg over Herrens plan, hvori motgangen ved mange rettferdiges død vendes til velsignelse ved at rettferdige sendebud forkynner evangeliet til deres utallige kamerater i væpnede styrker.
Når vi forstår dette prinsippet, at Gud tilbyr oss anledninger til å bli velsignet og velsigner oss ved vår egen og andres motgang, kan vi forstå hvorfor han har befalt oss om og om igjen å «takke Herren din Gud for alt» (L&P 59:7).
Jeg ber om at vi må bli velsignet med å forstå sannheten i og hensikten med de lærdommer og bud jeg har beskrevet, og at vi vil være tilstrekkelig trofaste og sterke til å takke for alle ting. Jeg vitner om Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser og Skaper, for hvem vi gir takk, i Jesu Kristi navn, amen