Forberedelse til misjonærtjeneste
Hvor viktig det er at fedre og sønner samarbeider om det grunnleggende når det gjelder forberedelse til misjon.
På en stavskonferanse nylig talte en hjemvendt misjonær om det å forberede seg til misjonærtjeneste. Han brukte analogien med en far som sier til sin sønn: «Jeg skal være glad når du spiller din første basketballkamp så du kan lære å drible og skyte ballen.» Han sammenlignet dette eksemplet med en far som sier til sin sønn: «Jeg skal være glad når du reiser på misjon så du kan lære å være et godt menneske og undervise i evangeliet.» Denne analogien gjorde et sterkt inntrykk på meg idet jeg tenkte over mitt liv.
Som liten var mitt største ønske å spille basketball. Heldigvis hadde jeg en far som var ivrig etter å se at sønnens ønske ble oppfylt. Far og jeg trente på å sentre og drible ballen time etter time på det lille kjøkkenet vårt. Jeg hørte på basketballkamper mellom universitetslag på radioen og drømte om å spille på et slikt lag en dag. Det å reise på misjon var ikke i mine tanker den gangen. Følgelig brukte jeg svært liten tid på misjonærforberedelse. I et forsøk på å gi meg balanse i livet aksepterte min far – som ikke hadde hatt noe kall i Kirken på mange år – kallet som min speiderleder. Han fulgte boken, og takket være hans flid ble noen av mine venner og jeg ørnespeidere. Jeg innser nå at speiding er en fin forberedelse til misjon.
Min guttedrøm ble oppfylt da jeg kom med på basketball-laget ved Utah State University. I løpet av mitt andre år ved universitetet ble jeg venn med en hjemvendt misjonær. På grunn av hans eksempel begynte jeg å betrakte kameratene mine på skolen, også de som var med på basketball-laget. Jeg innså at de personene jeg mest ønsket å ligne, var de som hadde vært på misjon. Med min gode venns vennlige og kjærlige veiledning – og jeg er sikker på som resultat av min mors bønner og gode eksempel – forandret mine ønsker seg. Etter mitt andre år ved universitetet ble jeg kalt på misjon til det vestlige Canada.
Etter tre måneder på misjon fikk jeg en ny misjonær fra Idaho som ledsager. Vi hadde bare vært sammen noen få dager da noe svært betydningsfullt gikk opp for meg: min nye ledsager kjente evangeliet, mens jeg bare kjente diskusjonene. Jeg ønsket sterkt at jeg hadde forberedt meg like godt til å bli misjonær som til å bli basketballspiller. Min ledsager hadde forberedt seg til misjonen hele livet og var straks et verdifullt medlem på laget. Hvor viktig er det ikke at fedre og sønner samarbeider om det grunnleggende når det gjelder forberedelse til misjon.
Jeg tror det går an å sammenligne basketball med misjonærarbeid. Basketball innbefatter ikke bare den tiden man konkurrerer med et annet lag på banen, men også timene med riktig trening. Det store arbeidet med å frelse sjeler er ikke begrenset til de to årene på en misjon, men krever år med rettskaffen livsførsel og forberedelse for å leve opp til normen som gjelder for heltidsmisjon.
Under det verdensomspennende opplæringsmøte som ble overført 11. januar 2003, instruerte president Gordon B. Hinckley prestedømsledere om misjonærarbeid. Hans ord har fått oss alle til å tenke over vårt personlige ansvar for å dele evangeliet med andre. President Hinckley sa: «Tiden er inne for å heve normene for dem som kalles som ambassadører for den Herre Jesus Kristus i verden.» («Misjonærtjeneste», Det første verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, jan. 2003, s. 17.)
Det er to aspekter ved å heve standarden for misjonærtjeneste som vi gjør klokt i å overveie. Det første er tidlig forberedelse av unge menn og kvinner. I Det første presidentskaps brev om noen forandringer i Unge menns og Unge kvinners programmer sa de: «Når de unge arbeider på disse målene, vil de utvikle ferdigheter og egenskaper som vil lede dem til templet og forberede dem til et liv i tjeneste for sine familier og Herren.» (Brev fra Det første presidentskap, 28. sept. 2001.) Lytt nøye til deres ord – «utvikle ferdigheter og egenskaper». Som foreldre til og ledere for ungdom må vi hjelpe våre unge å finne frem til disse ferdighetene og egenskapene.
Det andre aspektet dreier seg om personlig verdighet, som oppnås ved å holde Guds bud. Noen unge menn har vært av den oppfatning at de kan bryte budene, bekjenne for biskopen et år før de planlegger å reise på misjon, og så være verdige til å tjene. Omvendelsesprosessen er langt mer enn planlagt bekjennelse etterfulgt av en venteperiode. Vi hører ofte dette spørsmålet fra en som har overtrådt budene: «Hvor lenge må jeg vente før jeg kan reise på misjon?» Husk at omvendelse ikke bare handler om å vente. Frelseren sa: «Og som offer til meg skal dere ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd. Og den som kommer til meg med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, ham vil jeg døpe med ild og med Den Hellige Ånd.» (3. Nephi 9:20).
Nå er tiden inne til å tenne denne ilden. President Hinckley har sagt: «Vi kan bare ikke tillate dem som ikke har kvalifisert seg med hensyn til verdighet, å reise ut i verden for å forkynne evangeliets glade budskap.» (Det første verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, jan. 2003, s. 17.) Vi forstår nå fra Det første presidentskaps uttalelse om misjonærarbeid at det er overtredelser som gjør at unge menn og kvinner ikke er verdige til å reise på misjon. (Se «Prinsipperklæring om misjonærarbeid fra Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum», 11. des. 2002.)
President James E. Faust har sagt: «Det må være noen absolutter i livet. Det er enkelte ting som aldri skulle vært gjort, enkelte grenser som aldri skulle vært krysset, løfter som aldri skulle vært brutt, ord som aldri skulle vært uttalt, og tanker som aldri skulle vært næret.» («Rettskaffenhet, mange dyders mor», Lys over Norge, okt. 1982, s. 105.)
Kravet til misjonærtjeneste er blitt strengere. «De som ikke er i stand til å klare de fysiske, mentale og følelsesmessige utfordringene ved misjonærarbeid på heltid, fritas med heder… De kan kalles til andre givende oppgaver.» («Prinsipperklæring om misjonærarbeid fra Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum», 11. des. 2002.) Vi tror at når retningslinjene fra Det første presidentskap følges, vil det skje en økning i antall heltidsmisjonærer som er verdige og forberedt til å tjene.
Innen idrett har vi ofte store idrettsmenn som vi beundrer, og vi prøver å utvikle ferdigheter for å bli som dem. I vårt åndelige liv har vi også store forbilder, det største er vår Herre og Frelser Jesus Kristus, som besvarte Tomas’ spørsmål: «Hvordan kan vi da vite veien?» (Johannes 14:5.)
Vi leser i Skriften: «Jesus sier til ham: Jeg er veien» (Johannes 14:6). I 2. Nephi leser vi: «Følg meg! Derfor, mine elskede brødre, kan vi følge Jesus hvis vi ikke er villige til å holde Faderens bud?» (2. Nephi 31:10).
Mine unge venner, det er mange som følger Frelserens «vei» og som dere kan prøve å følge og ha som eksempel når dere forbereder dere til misjonærtjeneste. Dere finner dem blant deres familie, venner og ledere i Kirken. Ennå i dag betrakter jeg disse kjære vennene som var et godt eksempel ved å følge Frelseren, som en av mine største velsignelser.
Det er min bønn at dere unge menn vil være flittige i deres rettferdige ønsker, at dere vil lykkes i alt dere gjør, og at dere vil være, som eldste M. Russell Ballard har sagt: «den største generasjon av misjonærer i Kirkens historie» («Den beste generasjon misjonærer», Liahona, nov. 2002, s. 47).
Jeg vitner om, slik president Hinckley nylig sa om misjonærtjeneste, at «det ikke finnes noe større arbeid. Det finnes ikke noe viktigere arbeid» (Det første verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, jan. 2003 s. 21.) I Jesu Kristi navn, amen