Stå fast i det embede jeg har utpekt deg til

President Thomas S. Monson

Førsterådgiver i Det første presidentskap

Måtte vi strekke oss ut og redde dem som har falt fra, så ikke en eneste sjel vil gå tapt.

Vi er en enorm gruppe prestedømsbærere som er forsamlet i kveld, både her i Konferansesenteret og på andre steder rundt i verden. Noen har Det aronske prestedømme, mens andre bærer Det melkisedekske prestedømme.

President Stephen L. Richards, som var president David O. McKays rådgiver, erklærte: «Prestedømmet blir vanligvis ganske enkelt definert som “Guds kraft delegert til mennesket”.» Han fortsetter: «Jeg tror denne definisjonen er nøyaktig. Men av praktiske grunner liker jeg å definere prestedømmet relatert til tjeneste, og jeg kaller det ofte “den fullkomne plan for tjeneste”… Det er et redskap for tjeneste, … og den mann som unnlater å bruke det, vil lett miste det, for det har blitt tydelig sagt oss ved åpenbaring at den som forsømmer det, “skal ikke være verdig til å bestå”.»¹

I Pioneer stav i Salt Lake City, der jeg mottok både Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, ble vi bedt om å gjøre oss kjent med Skriftene, og spesielt kapittel 20, 84 og 107 i Lære og pakter. I disse kapitlene lærer vi om prestedømmet og Kirkens ledelse.

I kveld ønsker jeg å legge vekt på ett vers i kapittel 107: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.»²

President Harold B. Lee sa ofte: «Når en mann blir prestedømsbærer, blir han Herrens representant. Han skulle tenke på sitt kall som om han utførte et oppdrag for Herren.»³

Vi kan også i disse kapitlene lære om quorumspresidentskapenes plikter og at vi har et ansvar for andre enn bare oss selv.

Jeg tror fullt og fast at Kirken i dag er sterkere enn noensinne. Aktivitetsnivået blant våre unge vitner om at dette er en generasjon med tro og hengivenhet for sannheten. Likevel er det noen som faller fra, som finner andre interesser som overtaler dem til å forsømme sine plikter i Kirken. Vi må ikke miste disse dyrebare sjelene.

Et økende antall vordende eldster er ikke å finne på Kirkens møter eller opptatt med å utføre oppdrag i Kirken. Denne situasjonen kan og må rettes på. Oppgaven er vår. Ansvar må fordeles og tiltak iverksettes umiddelbart.

Qurorumspresidentskapene i Det aronske prestedømme, under ledelse av biskopsrådet og quorumsveilederne, kan bemyndiges til å strekke seg ut og redde.

Herren sa: «Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne; … og hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg!»⁴

Noen ganger virker oppgaven overveldende. Vi kan fatte nytt mot i erfaringene til Gideon i fordums tid, som med sin beskjedne styrke skulle kjempe mot midianittene og amalekittene. Dere husker sikkert hvordan Gideon og hans hær sto overfor styrker som var langt overlegne både i utstyr og antall. I Dommernes bok i Det gamle testamente står det at den samlede fienden, midianittene og amalekittene, «lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på kamelene deres. De var tallrike som sanden på havets strand».⁵ Gideon henvendte seg til den allmektige Gud for å få styrke.

Til sin overraskelse sa Herren til Gideon at hans styrker var for tallrike til at Herren kunne overgi fienden i deres hender, så de ikke skulle si: «Min egen hånd har frelst meg.»⁶ Gideon ble befalt å si til sitt folk: «Den som er redd og fryktsom, kan vende om og fare hjem igjen fra Gilead-fjellet! Da var det tjueto tusen av folket som vendte tilbake, men ti tusen ble igjen.»⁷

Så sa Herren: «Ennå er det for mye folk!»⁸ Han befalte Gideon å føre mennene til vannet for å se hvordan de drakk. De som lepjet vannet, ble satt i én gruppe, og de som la seg på kne for å drikke, ble satt i en annen. Herren sa til Gideon: «Med de tre hundre mann som lepjet, vil jeg frelse dere og gi midianittene i din hånd. Men resten av folket kan gå hver til sitt.»⁹

Gideon vendte tilbake til sine styrker og sa til dem: «Stå opp! Herren har gitt midianittenes leir i deres hånd.»¹⁰ Han delte så de tre hundre mennene i tre kompanier, og han ga hver mann en basun, og tomme krukker med fakler i. Og han sa til dem:

«Dere skal se på meg og gjøre som jeg! Når jeg kommer til utkanten av leiren, så gjør dere som jeg gjør!

Når jeg blåser i basunen, jeg og alle de som er med meg, da skal også dere blåse i basunene rundt omkring … og rope: For Herren og for Gideon!»¹¹ Deretter sa han i praksis: «Følg meg.» Hans eksakte ord var: «Gjør som jeg gjør.»

På lederens signal blåste Gideons leir i basunene, knuste krukkene og ropte: «Sverd for Herren og for Gideon.» Skriftene forteller om utfallet av dette avgjørende slaget: «De ble stående hver på sin plass,» og seieren var et faktum.¹²

Hjemmeundervisning er et ledd i dagens redningsplan. Da president David O. McKay presenterte det for alle generalautoritetene, sa han: «Hjemmeundervisningen er en av de mest maktpåliggende og givende anledninger vi har til å bygge opp og inspirere, til å gi råd og veiledning til vår Faders barn … Det er en guddommelig tjenestegjerning og et guddommelig kall. Som hjemmelærere er vi forpliktet til å bringe den guddommelig ånd inn i hvert enkelt hjem og hjerte.»¹³

I visse områder, hvor Det melkisedekske prestedømmets styrke er mangelfull, kan stavspresidenter og biskoper, i samråd med misjonspresidenten, benytte heltidsmisjonærer til å besøke mindre aktive familier og familier hvor ikke alle er medlemmer. Ikke bare tenner dette på nytt misjonærånden i hjemmet, men det er også en ypperlig anledning til å få gode henvisninger.

På mine mange besøk til verdens staver i årenes løp har jeg sett staver hvor menighets- og stavslederne, av nødvendighet eller plikt, sluttet å tvinne tommeltotter, rullet opp ermene, gikk i gang og med Herrens hjelp fikk flotte menn til å kvalifisere seg for Det melkisedekske prestedømme, og sammen med hustru og barn gå inn i det hellige tempel for å motta sine begavelser og beseglinger.

Jeg skal kort nevne noen eksempler:

Under et besøk til Millcreek stav i Salt Lake City for noen år siden fikk jeg vite at litt over 100 brødre som var vordende eldster, hadde blitt ordinert til eldster det foregående året. Jeg spurte president James Clegg om hemmeligheten bak hans suksess. Selv om han var for beskjeden til å ta æren, sa en av hans rådgivere at president Clegg, idet han så utfordringen, personlig hadde begynt å ringe og avtale private møter mellom ham og hver av de vordende eldstene. Under møtet nevnte president Clegg Herrens tempel, de frelsende ordinansene og paktene som blir utført der, og avsluttet med følgende spørsmål: «Ville du ikke ønske å ta med din kjære kone og dine umistelige barn til Herrens hus, slik at dere kan bli en evig familie?» En bekreftelse fulgte, reaktiviseringsprosessen ble iverksatt, og målet ble nådd.

I 1952 hadde mesteparten av familiene i Rose Park 3. menighet fedre eller ektemenn som bare hadde Det aronske prestedømme, istedenfor Det melkisedekske prestedømme. Bror L. Brent Goates ble kalt til biskop. Han inviterte en mindre aktiv bror i menigheten, Ernest Skinner, til å hjelpe med å aktivisere de 29 voksne brødrene i menigheten som var lærere i Det aronske prestedømme, og hjelpe disse mennene og deres familier å komme til templet. Som et mindre aktivt medlem selv var bror Skinner motvillig i begynnelsen, men sa seg til slutt villig til å gjøre det han kunne. Han begynte personlig å besøke de mindre aktive voksne lærerne, og prøvde å få dem til å se sin rolle som prestedømsledere i sine hjem og som ektemenn og fedre for sine familier. Han fikk snart noen av de mindre aktive brødrene til å hjelpe seg med oppdraget. En etter en ble de helt aktive igjen og tok med seg familien til templet.

En dag gikk menighetssekretæren ut av en kassakø på supermarkedet for å gratulere den siste i gruppen med å dra til templet. Idet han kommen- terte at han var den siste, sa mannen: «Jeg sto på sidelinjen og så alle de andre i gruppen bli aktive i menigheten og gå i templet. Hvis jeg bare hadde kunnet forestille meg hvor vakkert det var i templet, og hvordan det for alltid ville forandre mitt liv, ville jeg aldri ha vært den siste av de 29 til å bli beseglet i templet.»

I hver av disse beretningene var det fire elementer som hjalp dem å lykkes:

Reaktiviseringen ble ledet på menighetsplan.
Menighetens biskop var med i bildet.
Det ble sørget for kvalifiserte og inspirerte lærere.
Hver enkelt ble viet individuell oppmerksomhet.

Brødre, la oss huske kong Benjamins råd: «Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.»¹⁴

La oss strekke oss ut for å redde de som virkelig trenger vår hjelp, og løfte dem opp på en høyere og bedre vei. La oss fokusere våre tanker på behovene til prestedømsbærere og deres hustruer og barn som har blitt mindre aktive. Måtte vi lytte til deres hjerters uuttalte budskap:

«Led meg, før meg, gå du med meg,
så jeg finner frem.
Lær meg alt jeg gjøre må
så himlen blir mitt hjem.»15

Reaktiviseringsarbeidet er ingen oppgave for den dovne eller drømmeren. Barn vokser, foreldre blir eldre, og tiden venter ikke på noen. Ikke utsett en tilskyndelse, men gjør noe med den, så vil Herren åpne veien.

Ofte kreves tålmodighetens himmelske dyd. Som biskop følte jeg meg en dag tilskyndet til å oppsøke en mann hvis kone var nokså aktiv, i likhet med barna. Denne mannen hadde imidlertid aldri vist interesse. Det var en varm sommerdag da jeg banket på nettingdøren til Harold G. Gallacher. Jeg kunne se at bror Gallacher satt i stolen sin og leste avisen. «Hvem er det?» spurte han, uten å se opp.

«Din biskop,» svarte jeg. «Jeg har kommet for å bli kjent med deg og for å be deg komme på møtene sammen med familien din.»

«Nei, jeg er for opptatt,» lød det foraktelige svaret. Han så aldri opp. Jeg takket ham for at han hadde lyttet, og gikk min vei.

Kort tid etter flyttet familien Gallacher til California. Årene gikk. En dag da jeg arbeidet på mitt kontor som medlem av De tolv apostlers quorum, ringte sekretæren min og sa: «En bror Gallacher, som en gang tilhørte din menighet, vil gjerne snakke med deg. Han er her på mitt kontor.»

Jeg svarte: «Spør om han heter Harold G. Gallacher, som bodde sammen med familien sin i Vissing Place, på hjørnet av West Temple og Fifth South.»

Hun sa: «Det er han.»

Jeg ba henne sende ham inn. Vi hadde en hyggelig samtale om hans familie. Han fortalte meg: «Jeg har kommet for å be om unnskyldning for at jeg ikke reiste meg fra stolen og slapp deg inn den sommerdagen for lenge siden.» Jeg spurte ham om han var aktiv i Kirken. Med et smil svarte han: «Jeg er nå annenrådgiver i biskopsrådet. Din invitasjon til å komme til kirken og mitt negative svar plaget meg slik at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.»

Harold og jeg snakket med hverandre ved en rekke anledninger før han døde. Ekteparet Gallacher og deres barn hadde mange kall i Kirken. Ett av de yngste barnebarna er nå på heltidsmisjon.

Til de mange misjonærene som hører på i kveld, vil jeg si at vitnesbyrdets frø ofte ikke slår rot og blomstrer umiddelbart. Brød som blir kastet på vannet, kommer ofte ikke tilbake før etter mange dager. Men det kommer tilbake.

En kveld tok jeg telefonen og hørte en stemme spørre: «Er du i slekt med en eldste Monson som for mange år siden var på misjon i New England?»

Jeg svarte at det ikke var tilfellet. Ringeren presenterte seg som en bror Leonardo Gambardella, og nevnte så at en eldste Monson og en eldste Bonner hadde vært hjemme hos ham for lenge siden og båret sine vitnesbyrd for ham og hans kone. De hadde lyttet, men hadde ikke gjort noe mer med det de lærte dem. Senere flyttet de til California, hvor de omkring 13 år senere fant sannheten, konverterte og ble døpt. Bror Gambardella spurte så om det var noen mulighet for ham til å finne de første eldstene som hadde besøkt dem, slik at han kunne gi uttrykk for sin dype takknemlighet for deres vitnesbyrd, som han og hans kone aldri hadde glemt.

Jeg sjekket opptegnelsene. Jeg fant eldstene. Kan dere tenke dere hvor overrasket de ble, nå som de var gift og hadde sine egne familier, da jeg ringte dem og ga dem den gode nyheten – kulminasjonen av deres tidligere innsats. De husket straks familien Gambardella. Jeg ordnet et telefonmøte, slik at de personlig kunne uttrykke sine gratulasjoner og ønske dem velkommen inn i Kirken. Dette gjorde de. Det ble felt tårer, men det var gledestårer.

Edwin Markham skrev disse linjene:

Det finnes en plan som gjør oss til brødre.
Ingen lever kun for seg selv.
Alt vi gir til andre
kommer tilbake til oss selv.16

I kveld ber jeg om at alle vi som har prestedømmet, må føle vårt ansvar, at vi, i likhet med oldtidens Gideon, må stå fast i det embede Han har utpekt oss til, og at vi i fellesskap må følge vår leder – ja, Herren Jesus Kristus – og hans profet, president Gordon B. Hinckley. Måtte vi strekke oss ut og redde dem som har falt fra, så ikke en eneste dyrebar sjel vil gå tapt.

I Jesu Kristi navn, amen