Lyset fra Hans kjærlighet
Vår himmelske Fader forstår oss individuelt. Han vet hvordan han kan elske hver enkelt av oss slik vi trenger det mest.
Da jeg var ni år gammel, flyttet familien vår inn i et hjem med en uinnredet kjeller, hvor min søster og jeg sov. Noen ganger når jeg lå og forsøkte å få sove om kvelden, så de uferdige veggene ut som skyggeaktige figurer. Formene deres ga meg uhyggelige drømmer. Av og til gikk jeg i søvne gjennom huset og våknet brått på et ukjent sted.
En natt våknet jeg forvirret og redd etter å ha gått i søvne. Jeg prøvde å rope om hjelp, men det kom ingen lyd fra munnen min. Det var så mørkt at jeg ikke kunne se min egen hånd foran meg. Plutselig var det noen som slo på et lys, og jeg kunne se hvor jeg var. Min mor må ha hørt at jeg gikk i søvne, og kom ned i kjelleren for å se til meg. Da hun ikke fant meg trygt i sengen, slo hun på lyset for å se etter meg.
Ved ganske enkelt å slå på lyset, forsto jeg nøyaktig hvor jeg var, hvor høyt min mor elsket meg, og hvordan jeg skulle finne tryggheten under dynen igjen. Fordi skyggene skremte meg, spurte jeg min mor om hun kunne la lyset være på. Hun gikk med på det. Jeg er takknemlig for at min mor elsket meg høyt nok til å komme ned og slå på lyset.
I dag følte vi at en annen type lys ble tent inni oss da vi hørte barnekoret synge ordene «Min Gud har vist meg sin kjærlighet» («Jeg vil følge Ham i tro», Liahona, februar 2003, s. 16 i Barnas venn). Det er denne følelsen som får oss til å gå til kirken hver uke og synge Primær-sanger og salmer, ofte de samme om og om igjen. Vi kan ordene, men plutselig får ordene våre hjerter til å svulme av lys og kjærlighet. Det er som om vi husker hvem vi egentlig er. Fordi vi er vår himmelske Faders barn, er det som om han kommer ned og tenner et lys for oss.
Denne følelsen av lys som vi føler i kirken, er akkurat som følelsen av kjærlighet og sikkerhet som jeg følte da min mor slo på lyset i kjelleren.
En lege ved navn Rachel Remen forteller en sann historie om en kjekk, ung fotballspiller som mister evnen til å føle den kjærlighet som lyset gir. Han har levd et godt liv, med mange venner og en sterk kropp. Så fikk han kreft i benet. Benet måtte amputeres over kneet. Fotball og berømmelse hørte nå fortiden til. Han ble mer og mer sint, noe som gjorde livet hans mørkt og forvirrende. Det var vanskelig for ham å vite hvem han var.
Doktor Remen ba denne unge mannen tegne kroppen sin. Han tegnet en enkel skisse av en vase. Så tok han en tykk, svart fargestift og tegnet en stor sprekk i vasen. Det var tydelig at han sammenlignet kroppen sin med en knust vase som aldri ville komme til nytte igjen. Dette var egentlig ikke sant. De lagde et kunstig ben til ham så han kunne gå. Men tankene hans var så mørke at kroppen ikke kunne leges.
Så snakket han med noen som hadde tilsvarende problemer som ham selv. Han forsto hva de følte. Han begynte å hjelpe andre til å føle seg bedre. Et lys ble tent i hans eget hjerte, og han begynte å heles.
Han traff en ung dame med lignende problemer. Hennes hjerte var fullt av skygger. Da han kom inn i sykehusrommet hennes for første gang, nektet hun å se på ham og lå i sengen med lukkede øyne. Han prøvde alt han kunne for å nå inn til henne. Han spilte radio og fortalte vitser. Til slutt tok han av seg det kunstige benet og slapp det i gulvet. Forskrekket åpnet hun øynene og så ham for første gang der han hoppet rundt i rommet og knipset med fingrene i takt med musikken. Hun brast i latter og sa: «Hvis du kan danse, kan kanskje jeg synge.» De ble venner. De ga hverandre del i hverandres frykt og bidro til å gi hverandre håp.
Under sin siste time hos legen betraktet den unge mannen den gamle tegningen av den sprukne vasen og sa: «Det bildet av meg er ikke ferdig.» Med en gul fargestift tegnet han linjer fra sprekken til kantene av arket. Han la fingeren sin på den stygge, svarte sprekken og sa: «Det er her lyset kommer gjennom.» (Se Kitchen Table Wisdom, [1996], s. 114-118.) Jeg tror han mente at mørke og vanskelige erfaringer hjelper oss å føle lyset fra vår himmelske Faders kjærlighet.
Den natten jeg gikk i søvne i kjelleren og våknet redd, var jeg rett ved siden av min søster hele tiden. Hun hadde det bra, men jeg trengte en som kunne hjelpe meg å finne lyset.
Dette skjer med oss alle sammen. Det beste er ikke at vi har forskjellige erfaringer, men at vår himmelske Fader forstår oss individuelt. Han vet hvordan han kan elske hver enkelt av oss slik vi trenger det mest. Noen ganger føler vi hans kjærlighet gjennom våre foreldre, lærere og venner. Noen ganger føler vi hans kjærlighet gjennom Den hellige ånds tilskyndelser. Noen ganger føler vi hans kjærlighet gjennom musikk og omfavnelser, gjennom skriftstudium og bønn. Han kan omfavne oss i sitt lys når vi trenger det, fordi vi er hans barn.
Jeg vet at vår himmelske Fader elsker hver og en av oss. Det å «ha Guds kjærlighet i [våre] hjerter» (Alma 13:29) gir oss styrke til å gjøre vanskelige ting. Jeg føler denne kjærligheten idet jeg taler til dere i dag. Jeg håper dere vil huske de følelsene dere har når dere hører vitnesbyrd om vår himmelske Faders kjærlighet til dere. Forsøk så å være på steder hvor dere kan føle lyset av hans kjærlighet.
Jeg ber om at alle barn må føle og fryde seg over vår himmelske Faders kjærlighet, i Jesu Kristi navn, amen