Bekymre eder for sjelen og dens liv
Virkelig omvendte disipler, om enn fremdeles ufullkomne, vil søke «sjelens liv» uansett tid, uansett tidsalder, uansett forfall og ødeleggelser
I hvirvelen av globale hendelser – hendelser vi ikke er helt immune mot – står menneskehetens virkelige og vedvarende kamp om hvorvidt vi, midt i alt det verdslige, virkelig vil velge – med Guds egne ord – å «bekymre [oss] for sjelen og dens liv» (L&P 101:37.) Uansett hvor opptatt vi er av ytre hendelser, fortsetter denne indre kamp i både fredelige og turbulente tider. Uansett om vi forstår eller erkjenner det, er dette den uforanderlige jordiske agenda – fra generasjon til generasjon.
Når vi strever for å holde Guds bud, «fornyes vårt indre dag for dag» (2. Korinterbrev 4:16). Derfor, selv på dårlige dager, vil vi likevel «holde [oss] selv i live» uansett ytre situasjon (se Ordspr. 19:16). Riktignok oppstår noen indre beslutninger om å «bekymre oss for» og «holde» oss i live i ellers begivenhetsløse stunder, slik tilfellet var med den fortapte sønn. Han hadde fôret svinene «dag etter dag» inntil en spesiell dag da han «kom til seg selv» (Lukas 15:17). Uansett hva som skjedde denne spesielle dagen i «et land langt borte» (Lukas 15:13), hadde den fortapte sønn «tenkt på sin ferd» (Salme 119:59) og var fast bestemt på at «jeg vil stå opp og gå til min far» (Lukas 15:18). Forvandling skjedde da han gikk i seg selv. Likevel ville en svinerøkter på vei hjem knapt ha blitt lagt merke til av forbipasserende, selv om det hadde hendt noe av evig betydning for ham.
Men til andre tider er samspillet mellom det ytre og indre mer synlig. Pilatus hadde å gjøre med tilsynelatende lokal uro omkring en Jesus fra Nasaret. Hans nylig gjennomførte forsoning med Herodes – som Pilatus hadde hatt et «fiendtlig» forhold til (se Lukas 23:12) – var utvilsomt politisk nyhetsstoff blant informerte.Til tross for at han var i tvil, ga han etter for en meningssterk menneskemengde og løslot Barabbas istedenfor Jesus. Med vaskede, men urene hender reiste åpenbart Pilatus tilbake til Cæsarea. Men Kristus gikk til Getsemane og Golgata og utførte den pinefulle, men forløsende universelle forsoning hvorved milliarder på millarder vil oppstå.
I dag drypper krigsskyer her og der på både rettferdige og urettferdige, men Kristi store gave – den strålende oppstandelse – vil regne over oss alle! Akkurat som hvite skumtopper ikke viser de dype bølgeforandringene under dem, er det også med forsoningen. Ting som var globale og evige i sin betydning, skjedde i en have og på et ukjent fjell.
Utfoldelsen av Guds verk skjer ofte i det stille. For eksempel, uansett hvilke umiddelbare økonomiske grunner Joseph Smith seniors familie hadde for å flytte fra New England til det nordlige New York, ble de ledet – uten å vite det – til hellige plater, nedgravd i Cumorah-høyden, som ventet på å bli «et annet testamente om Kristus» for «så lenge jorden består» (2. Nephi 25:22).
Derfor, selv om vår tid er konfliktfylt, er det viktigste for oss stillferdig å passe på «sjelens liv». Selv om begivenheter kan føre til avgjørende øyeblikk der folk får demonstrert sin rettferdighet, kan likevel ikke ytre uroligheter rettferdiggjøre indre svikt, ennskjønt mange synes å gå fra konseptene for det minste. Om det oppstår fiendskap her og der, trenger vi ikke bryte våre pakter! Eksempelvis kan ikke hor unnskyldes ene og alene fordi det pågår krig og noen hustruer og ektemenn er adskilt. Det er ingen fotnote til det sjette bud som sier: «Du skal ikke drive hor, unntatt i krigstid». (Se 2. Mosebok 20:14.)
Under en annen krig rådet president David O. McKay medlemmer i militærtjeneste til «å holde [seg] moralsk rene» i «krigens dyriskhet». (Conference Report, apr. 1969, s. 153.)
Selv om nasjoner skal reise seg mot nasjoner, rettferdigjør ikke slike uroligheter at forretningspartnere reiser seg mot sine partnere eller sine aksjeeiere ved å stjele eller bære falskt vitnesbyrd og derved bryte både det syvende og det åttende bud – som ikke har noen fotnoter om unntak (se 2. Mosebok 20:15, 16).
Usikkerhet med hensyn til verdenssituasjonen rettferdiggjør ikke moralsk usikkerhet, og distraherende omveltninger vil ikke skjule våre synder og heller ikke tilsløre Guds altseende øye. Heller ikke er militære seire noen erstatning for å vinne våre individuelle kriger om selvbeherskelse. Heller ikke minsker rasende menneskehat Guds fullkomne og forløsende kjærlighet til alle sine barn. På samme måte kan ikke øyeblikkets mørke tåke forandre det faktum at Kristus er verdens lys!
La oss derfor være som den unge mannen som var med Elisa på fjellet. Den unge mannen ble først skremt over alle fiendens vogner som omringet dem, men hans øyne ble heldigvis åpnet, og han så «hester og vogner av ild», som bekreftet at «de som er med oss, er flere enn de som er med dem» (2. Kongebok 6:17). Brødre og søstre, den åndelige aritmetikk er ikke forandret!
Vår personlige utilstrekkelighet og forvirring endrer ikke Guds forbløffende faktiske forutviten som tar hensyn til våre valg, som vi er ansvarlige for. Midt oppe i ufullstendige kommunikeer og nyhetsmeldinger om forskjellige konflikter mellom mennesker, lever Gud i et «evig nu», hvor han har fortid, nåtid og fremtid konstant for sitt blikk (se L&P 130:7). Hans guddommelige beslutninger er garanterte, for uansett hva han beslutter å gjøre, vil han visselig gjøre det (se Abraham 3:17). Han kjenner enden fra begynnelsen av (se Abraham 2:8). Gud er fullt «istand til å utføre [sitt] … verk» og få gjennomført alt han har til hensikt, noe som ikke kan sies om menneskers beste planer, siden vi så ofte bruker vår handlefrihet feil (se 2. Nephi 27:20).
Gud har forsikret oss:
«Jeg vil lede eder» (L&P 78:18).
«Jeg vil være midt iblant eder» (L&P 49:27).
Han vil være «med [oss]», brødre og søstre «i enhver vanskelig stund» (L&P 3:8), blant annet gjennom veiledning fra sin levende profet, president Gordon B. Hinckley.
Inntil videre fortsetter de avgjørende øyeblikk i «sjelens liv» å komme enten vi svarer med ettergivelse for egen svakhet eller med selvfornektelse, i våre daglige personlige avgjørelser mellom vennlighet og sinne, barmhjertighet og urettferdighet, generøsitet og ufinhet.
Kriger opphever ikke det annet store bud. Ingen begrensninger er knyttet til det. Dem det angår, har intet nasjonalt kjennetegn og heller ingen spesiell hudfarge.
Eksempelvis kan vi oppleve hunger, men om så skjer, kan vi likevel handle som enken som ga av sitt siste måltid til Elisa (se 1. Kongebok 17:8-16). Slik gavmildhet under reell mangel og fattigdom er alltid hjertegripende. Tidligere i sitt liv hadde en fin biskop jeg hadde i min ungdom, M. Thirl Marsh, om og om igjen forsøkt å få arbeid i gruvene under den store depresjonen. Han var ikke gammel nok, men stor av vekst og ga seg ikke før han fikk jobb. Men flere kamerater fikk ikke. Ved mer enn en anledning etter en hard arbeidsdag delte åpenbart den gavmilde unge Thirl sin inntekt likt med disse kameratene inntil de fikk arbeid. Det er ikke til å undres over at han senere var en så omsorgsfull hyrde for sin hjord.
Når vi mediterer over «sjelens liv», er det en hjelp til å tilstrebe vår egen fullstendige omvendelse, ettersom evangeliets frø først faller «i god jord», som Jesus definerte som mennesker med et ærlig «og godt hjerte» (Lukas 8:15). Fortløpende vil en slik person «ta imot ordet med glede», «forstå det», «bære frukt» og «holde ut» og til slutt lære hva det vil si å «hungre og tørste etter rettferdighet» (Matteus 13:20, 23; Joseph Smiths oversettelse, Matteus 13:21; Matteus 5:6). Det er en «mektig forandring» (Mosiah 5:2). Omvendelse representerer egentlig å forvandles fra det «naturlige menneske» til et «menneske som følger Kristus» (Mosiah 3:19, Helaman 3:29, se også 2. Korinterbrev 5:17). Det er en innsats som krever mer enn en ettermiddag.
Resultatet av denne vedvarende prosessen er at man «ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt» (Mosiah 5:2). Man trenger derfor ikke undres over at denne prosessen gjør de omvendte i stand til å «styrke [sine] brødre» (Lukas 22:32) og derved løfte andre ved alltid å være «beredt til å forsvare [seg] for enhver som krever [dem] til regnskap for det håp som bor i [dem]» (1. Peter 3:15). Slike rettferdige personer gjør menneskeheten en annen svært viktig, men stillferdig tjeneste: de inngår i den avgjørende skare som kan fremkalle Guds høyst tiltrengte velsignelser over alle mennesker.
Virkelig omvendte disipler, om enn fremdeles ufullkomne, vil søke «sjelens liv» uansett tid, uansett tidsalder, uansett forfall og ødeleggelser. Denne prosessen er det samme som å gjøre vår «Faders gjerning» (Lukas 2:49, se også Moses 1:39).
Siden en slik fullstendig omvendelse forventes uansett, kan sterke og turbulente hendelser faktisk til og med være til hjelp for oss ved å få oss til å gjenoppta fremrykkingen eller få fart på den.
Brødre og søstre, midt oppe i verdens flyktige og ubehagelige bekymringer, la oss, som vi er blitt bedt om, bekymre oss for «sjelens liv». Takket være Jesu strålende sonoffer vil den udødelige sjel overleve en stjernes lange levetid, og derfor også det korte tidsrommet med forbigående jordiske begivenheter, hvor grusomme de enn er!
Det er mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi hellige navn, amen