Fortalte jeg deg…?
I evighetens plan for alle ting er det aller viktigste og mest berikende dere kan gjøre å skape et hellig hjem og oppdra en sterk familie med kjærlighet.
For snart tre år siden giftet en av våre døtre seg og flyttet straks med sin mann i forbindelse med medisinstudier til en by lang borte. Hun forlot det trygge redet for å starte sin egen familie. Jeg undret: Hadde jeg lært henne alt hun trengte å vite? Vet hun hva som er viktigst i livet? Er hun beredt til å skape et lykkelig hjem?
Mens jeg så henne kjøre av sted, husket jeg en liten dagbok jeg ga henne på hennes 17-årsdag. Den het: «Fortalte jeg deg…?» I den skrev jeg ned råd jeg ofte hadde gitt henne under våre sene kveldssamtaler. Mens hun og mannen satte kurs for sitt liv sammen, tenkte jeg på ytterligere tre punkter som jeg ønsket å tilføye i den lille dagboken for å hjelpe henne med en overgang som var viktigere og mer utfordrende enn å krysse landet – overgangen til å starte eget hjem og familie. La meg gi disse tre punktene til henne og til alle unge i Kirken, for å lære dem og vitne om familiens betydning.
For det første, fortalte jeg deg … hvordan du kunne gjøre hjemmet ditt til en fredens himmel og en sterk festning? Du skulle følge det mønster du så da du gikk inn i Herrens hus, for å «bygge et hus … et bønnens hus, et fastens hus, et troens hus, et lærdommens hus, … et ordens hus» (L&P 109:8). Når vi følger dette mønsteret, vil vi ha stor fred i vårt hjem i en verden med økende uro.
Ta lærdom av eksemplet med dine besteforeldres hjem. Begge sett besteforeldre oppdro sine «barn i lys og sannhet» (L&P 93:40). Fars hjem var et lærdommens hus. Han sa i sin fars begravelse at han aldri hadde lært et prinsipp i evangeliet på et møte i kirken som han ikke allerede hadde lært hjemme. Kirken var et supplement til hans hjem. Mitt hjem var et ordens hus. Det hadde høyeste prioritet for oss (tross mange hektiske timeplaner) å være sammen til frokost og middag. Måltidene innebar mer enn bare påfyll. De var svært viktige tidspunkter for næring av ånd så vel som legeme.
Små ting gjør hjemmet lykkelig – ting som bønn, å si «om forlatelse», uttrykke takknemlighet, lese en god bok sammen. Husker du hvordan vi lo og gråt mens vi satte opp hagegjerdet? Husker du hvordan vi alltid sang når vi kjørte bil så vi ikke skulle krangle? Husker du hvordan vi fastet for et medlems viktige avgjørelse og for en annens viktige prøve? Familie-erklæringen gjentar dette: «Gode … familier opprettes … når de bygges på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter.» («Familien – en erklæring til verden», Liahona, okt. 1998, s. 24.)
I din ungdom dannet du vaner med bønn og å lese i Skriften. Anvend også disse vanene i tillegg til de ferdighetene du lærte i matlagning og budsjettering. Med dine rettferdige ønsker og dine hjemkunnskapsferdigheter vil du skape et hjem som er en fredens havn og en sterk festning.
Og, fortalte jeg deg … at «barn er en gave fra Herren»? (Salme 127:3). Familie-erklæringen sier: «Guds befaling til sine barn om å bli mange og fylle jorden står fortsatt ved makt» (Liahona, okt. 1998, s. 24). Vi håper at vår himmelske Fader vil velsigne deg med barn. Mange i verden går glipp av den gleden og anser barn å være bare til bry. Riktig nok er det fysisk anstrengende å være foreldre, det tapper en følelsesmessig og er mentalt krevende. Ingen kommer til å gi deg gode karakter eller utmerkelser for det du gjør som mor. Noen ganger vil du kanskje lure: «Gjorde jeg dette riktig? Er det verdt det?»
Det er verdt det! Alle profeter i de siste dager har båret vitnesbyrd om at morsrollen er hellig. President Spencer W. Kimball sa: «Det er viktig at dere siste-dagers-hellige kvinner forstår at Herren holder moderskapet og mødre hellig og at han har den høyeste aktelse for dem.» («Søstrenes privilegier og ansvarsområder», Lys over Norge, apr. 1979, s. 158-167.) Ånden vitner for min sjel at dette er sant.
Du vil oppdage, som jeg, at det å være foreldre ikke bare er utfordrende, men at det også innbefatter livets største gleder. Gleden oppleves når en 5-åring på familiens hjemmeaften forteller en historie fra Skriften med alle riktige detaljer, eller når et barn trofast leser i Mormons bok hver kveld. Jeg føler glede når en deltager i en heiagjeng har mot til å fortelle troppen at den nye fremførelsen de lærer har upassende bevegelser, og når en misjonærdatter skriver sitt vitnesbyrd om evangeliet. Jeg føler glede når jeg ser en datter leser for en blind kvinne og når en sønn arbeider i templet. I disse stundene føler jeg som Johannes den elskede: «Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten» (3. Joh. 1:4). Fortalte jeg deg… at jeg fra dypet av mitt hjerte elsker å være mor?
Og til slutt, fortalte jeg deg … at kjærlighet er den grunnleggende dyd når det gjelder å skape et sterkt hjem? Vår himmelske Fader er et forbilde på det mønster vi skulle følge. Han elsker oss, underviser oss, er tålmodig med oss og betror oss handlefrihet. President Hinckley har sagt: «Kjærlighet kan være utslagsgivende, kjærlighet som blir gitt med rund hånd i barndommen og strekker seg opp gjennom de vanskelige ungdomsårene …Og oppmuntring som er snar til å rose og sen til å kritisere.» («Lær den unge den vei han skal gå”, Lys over Norge, jan. 1994, s. 57.) Noen ganger forveksles disiplin, som betyr «å lære», med kritikk. Barn – så vel som folk i alle aldre – oppfører seg bedre når de får kjærlighet og oppmuntring fremfor å bli kritisert.
Da en ung mann jeg kjenner hadde lang hippiefrisyre i tenårene, valgte hans foreldre isteden å fokusere på hans gode arbeidsmoral og hans godhet mot trengende mennesker. Til slutt valgte han selv å klippe håret. Han fortsatte med å skaffe seg en god utdannelse, arbeide i Kirken og følge mønsteret i sin egen familie med å elske barna til å gjøre det rette.
Vi viser at vi er glad i våre familiemedlemmer ved ikke bare å undervise dem på en positiv måte, men også ved å gi dem av vår tid. For en tid siden leste jeg en artikkel med tittelen «Med barna i annen rekke», som handlet om foreldre som omtalte sine barn i «avtalebok»-form: «15 minutter om kvelden, hvis mulig», regelmessig avsatt leketid en gang i uken, osv. (se Mary Eberstadt, Wall Street Journal, 2. mai 1995). Sammenlign dette med den moren som lovet å gi sine barn ikke bare kvalitetstid, men også rikelig tid. Hun visste at et kjærlig forhold krever jevnlige samtaler, lek, latter og arbeid sammen. Også jeg tror at foreldre og barn trenger å være med i hverandres daglige, vanlige erfaringer. Så jeg vet om din forestående prøve og du vet om min leksjonsforberedelse. Jeg kommer på dine sportsbegivenheter, og du er med meg på kjøkkenet og tilbereder middag. Vi har hovedroller i hverandres liv og absorberer kjærlighet gjennom daglige erfaringer.
Og kjærligheten varer gjennom livets vanskeligheter. Apostelen Paulus sa: «Kjærligheten er tålmodig … [den] utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort» (1. Kor. 13:4, 7, 8). Jeg så en mors uopphørlige kjærlighet til sin alkoholiserte sønn. Hun sluttet aldri å be for ham og å være der for ham. Senere kom «han til seg selv» (Luk. 15:17), fikk et respektabelt arbeid og brukte sine mekaniske ferdigheter til å pusse opp sin mors hus.
Mange familier strever med barn på avveier. Vi kan finne trøst i «trofaste foreldres evige besegling» som vil trekke barna «tilbake til folden». (Eldste Orson F. Whitney, Conference Report, apr. 1929, s. 110.) Vi må aldri slutte å elske dem, be for dem og stole på vår himmelske Faders omsorg.
Så jeg vil fortelle min datter og alle unge i Kirken dette når dere fortar overgangen til denne nye fasen i livet. Jeg vitner om at i evighetens plan for alle ting er det aller viktigste og mest berikende dere kan gjøre å skape et hellig hjem og oppdra en sterk familie med kjærlighet. Denne familieenheten vil være til velsignelse for samfunnet og vare gjennom evigheten. Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen