Trofaste mot våre pakter
Å være standhaftig i Kristus innebærer å holde pakter … Når vi gjør disse tingene, … løftes vår ånd, og vårt hjerte fylles med kjærlighet
Siden jeg ble kalt for bare seks måneder siden, har jeg følt en dyp, Gud-gitt kjærlighet til dere, mine kjære søstre. Mitt store ønske for unge kvinner overalt er at dere vet at dere er elsket – ikke bare av meg, men også av deres foreldre og ledere, og ikke minst av deres himmelske Fader.
Av og til er det vanskelig å føle denne kjærligheten. En ung kvinne jeg kjenner, lot til å ha alle odds på sin side. Hun hadde nettopp vunnet et elevrådsvalg, hun hadde kvalifisert seg for koret, og hun hadde blitt kåret til balldronning. En dag da hun kom hjem fra skolen, kastet hun seg på sengen i tårer. Moren spurte hva som var galt, og datteren sa: «Jeg er mislykket, ingen liker meg, jeg har ingen talenter, jeg henger ikke med på skolen, og dessuten er jeg stygg.» Ingen kunne ane at hun følte seg usikker, ensom og utilstrekkelig, men de fleste tenåringer føler det slik på et eller annet tidspunkt.
Og noen unge opplever enda mer åpenbare vanskeligheter. Blant de unge kvinnene jeg kjenner, er det for eksempel en pike hvis mor er dødssyk av kreft. En av dem har skilte foreldre. En pike holder seg hjemme hver helg mens alle hennes venner går ut og drikker. En ung kvinne kom ut for en alvorlig ulykke. Faren til en pike er sendt ut i militærtjeneste. En god søster er bekymret for sin villfarne bror.
Hva kan hjelpe de unge med disse mangeartede og enorme problemene? Årets GUF-tema, som er vårt fokus i kveld, gir et svar. Det sier: «Derfor må dere streve fremover med standhaftighet i Kristus og ha et fullkomment, klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker» (2. Nephi 31:20). Jeg elsker dette skriftstedet. Det beskriver hvordan vi skulle møte livets utfordringer. Når jeg strever fremover med håp og kjærlighet, føler jeg også håp og kjærlighet.
Å være standhaftig i Kristus innebærer å holde pakter. Hver uke fornyer vi våre dåpspakter om å «påta oss hans navn», å «alltid minnes ham» og å «holde hans bud» (se L&P 20:77). Vi er standhaftige i Kristus når vi gjør disse tingene. Vår ånd løftes og vårt hjerte fylles med kjærlighet. For å si det enkelt: Når jeg holder mine pakter, føler jeg håp og kjærlighet.
Min unge venn, som jeg vil kalle Lindsey, trengte håp. Hun bodde i et hjem helt uten Ånden og helt uten kjærlighet. Vennene hennes var ustyrlige, og selv de fleste av hennes ledere i Unge kvinner så på henne bare som et «prosjekt». Men innerst inne følte hun at Herren elsket henne til tross for hennes ulykkelige situasjon. Hun fokuserte på å alltid minnes ham, og hun valgte å ikke bli med vennene når de gjorde gale ting. Hun forsøkte å tilbe sin himmelske Fader i sitt eget soverom, fordi hun ønsket å føle hans Ånd i sitt liv. Noe i henne ønsket å være god og holde hans bud. Selv med sin begrensede kunnskap og mangel på hjelp utenfra, forsøkte hun å holde sin dåpspakt. Hun hadde håp nok til å gå videre, og hun følte kjærlighet fra sin himmelske Fader.
Herren har lovet oss at han ikke vil glemme oss, fordi han har «tegnet [oss] i begge [sine] hender» (Jesaja 49:16). Og vårt løfte til ham er at vi ikke vil glemme ham, for vi har tegnet ham i våre hjerter.
De tidlige hellige fikk lære dette under sine lidelser i Missouri. Herren rådet dem til å «tjene Herren tålmodig, for deres bønner er kommet opp for den Herre Sebaots ører … Derfor, han gir dere dette løfte, med en ugjenkallelig pakt at de skal oppfylles; og alle ting som dere har vært plaget med, skal være til deres gode» (L&P 98:2-3). Dette løftet fjernet ikke deres prøvelser, men det trøstet dem og ga dem håp for fremtiden.
På samme måte strevet Abraham trofast fremover og klynget seg til de løftene Gud hadde gitt ham. Hver gang jeg leser om Abrahams vandring til Moriafjellet for å ofre sin sønn Isak, føler jeg med ham. Han kjente ikke utgangen på den prøven, slik vi kjenner den fra et historisk perspektiv. Han vandret inn i det ukjente. Likevel var han trofast. Han levde på løfter om at Herren ville velsigne ham. Uansett hvor redd han må ha følt seg, hindret ikke dette ham i å streve fremover med standhaftighet i Kristus.
I likhet med de hellige i Missouri visste Lindsey at til tross for hennes uheldige omstendigheter, hadde ikke hennes himmelske Fader gitt henne opp. Hans kjærlighet var urokkelig. Hun fant trøst i hans kjærlighets «ugjenkallelige pakt» – at «alle ting som dere har vært plaget med, skal være til deres gode» (L&P 98:3). I likhet med Abraham hadde hun ingen lett vei å gå, men hun fortsatte. Når hun gjorde det, fant hun hjelp. En spesiell leder i kirken elsket og veiledet henne. Hun kom nærmere sin himmelske Fader og fant til slutt en ung mann som elsket henne, lærte henne mye om evangeliet og giftet seg med henne.
Omsider ble hun overøst av mange av de velsignelsene hun tidligere hadde lengtet etter. Hun oppdaget at hun kunne ha Ånden i sin egen familie og oppdra rettferdige barn. Mens hun en gang følte seg isolert og oversett, føler hun seg nå omsluttet av kjærlighet. Dette har kommet ved å streve fremover og tålmodig tjene Herren. Det å være standhaftig i Kristus ga Lindsey håp, det vil også vi få når vi strever med livets utfordringer. Ordene koret synger i kveld vil oppmuntre oss til å komme til ham:
«Uansett hva livet byr
av trusler og av tunge kår,
er Han livets eventyr
mitt skjold mot hvert et banesår.
I nedbrutte i myrlendt hei,
I ufullkomne, blinde lam,
enhver som søker hvilens vei:
Søk hen til ham! Søk hen til ham!» (Hymns, nr.114).
Samtidig som det å holde pakter gir oss håp til å fortsette, forandrer det også hjertet. Herren sier i Jeremia: «Dette er den pakt jeg vil opprette … Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte» (Jeremia 31:33). Pakter utvider vårt hjerte og hjelper oss å føle «kjærlighet til Gud og alle mennesker» (2. Nephi 31:20). Husk: Når vi holder våre pakter, føler vi håp og kjærlighet.
I Bergprekenen underviste Jesus om hjertets dyder som kjærlighet, tilgivelse og medfølelse. Han lærte oss, hans disipler, at vi skulle påta oss hans navn og karakter. Dette forandrer våre hjerter og velsigner vårt forhold til andre. Eldste Marvin J. Ashton har sagt: «Når vi virkelig blir omvendt til Jesus Kristus og føler hengivenhet overfor ham, da skjer noe interessant: vi blir oppmerksom på vår nestes ve og vel, og vi behandler andre med stadig større tålmodighet, godhet [og] mild overbærenhet.» («Tungen kan være et skarpt sverd», Lys over Norge, juli 1992, s. 18.)
Kunne dere være mer standhaftige i Kristus i deres egne hjem, sammen med deres egne familiemedlemmer? Når du lover å påta deg hans navn og karaktertrekk, betyr det at du skulle snakke litt mer dempet, opptre litt snillere, tjene dine søsken mer uselvisk og verdsette og hjelpe dine foreldre mer åpenlyst.
Sønnen vår gjorde dette for lenge siden på en familieutflukt. Vi hadde reist mange mil for å se et vakkert slott. Da vi omsider kom frem, var en av våre yngre døtre sliten og tverr. Hun nektet å gå ut av bilen for å gå den korte veien til den attraksjonen vi hadde kommet så langt for å se. De fleste av oss var utålmodige med henne. Men vår omtenksomme fjortenårige sønn løftet henne opp på ryggen og bar henne til slottet. Det anstrengte øyeblikket ble dempet. Hans stille uttrykk for kjærlighet står klarere i vår erindring enn selve slottet.
Noen ganger er det vanskeligst å vise vår beste side i våre egne hjem. Det krever at vi ivrig strever fremover. Men når du holder dine pakter, vil du utvikle en dypere kjærlighet til dem du er evig beseglet til. Dernest vil du bli bedre i stand til å yte kjærlighet utenfor denne sirkelen, til andre.
For flere år siden bodde vår familie i Brasil en kort periode. To uker før vi skulle reise hjem, kom vi ut for en trafikkulykke. I øsregnet på vei hjem fra nadverdsmøtet kjørte vi inn i et lokalt veikryss. En bil kjørte ut bak en annen som sto parkert, og traff oss rett i siden. Heldigvis ble ingen i noen av bilene skadet, men begge bilene ble kraftig ramponert. Da min mann, John, gikk ut for å snakke med den andre sjåføren, minnet jeg ham om at det ikke var vår feil. Snart kom han inn i bilen igjen og kjørte sakte hjemover til det lille huset vi bodde i, mens metallet gnisset mot hjulene for hver eneste omdreining. Den andre bilen fulgte etter. Alt John sa var: «Jeg forklarer senere.»
Da vi kom hjem, fant John frem den lille konvolutten vår med nødkontanter og betalte familien så de kunne få reparert bilen sin. De dro sin vei lykkelige. Jeg var målløs. Så samlet John sammen familien. Han var en tanke unnskyldende da han forklarte hva han hadde gjort. «Jeg vet at ulykken ikke var vår feil, men mens jeg snakket med denne familien, var det eneste jeg kunne tenke på, at jeg for litt over en time siden hadde fornyet min pakt med min himmelske Fader om alltid å opptre slik han ville. Jeg visste at om han hadde stått i mitt sted, ville han hatt medlidenhet med denne familien og gjort alt han kunne for å hjelpe dem.» Hvilken forbilledlig ektemann og far! Han hadde husket sin pakt. Ved å opptre med Kristus-lik kjærlighet hadde han bløtgjort hjerter.
Jeg vitner for dere at når jeg husker mine pakter hver dag, føler jeg håp og kjærlighet. Jeg vet at det å være trofast i Kristus gir meg et fullkomment klart håp og kjærlighet til Gud og alle mennesker.
«Hva ber vår Fader oss om, da? Hva sier Skriften deg? Ha tro, ha håp, lev som hans Sønn, hjelp andre å gå Guds vei» («Han sendte Sønnen», Barnas sangbok, s. 20-21). Jeg ber om at hver av oss vil komme til ham for å få håp og følge hans eksempel på kjærlighet, i Jesu Kristi navn, amen