Og slik er det
Vi må tilegne oss og opprettholde normer for å delta i livets viktige åndelige øvelser.
God kveld. Jeg elsker å være sammen med bærere av Guds prestedømme og fryder meg over det verdensomspennende brorskap vi har og verdsetter så høyt. Det er en spesiell stemning forbundet med forventningen om å bli belært i de klare og verdifulle deler av Jesu Kristi evangelium.
I kveld vil jeg rette mine ord til Kirkens unge menn. Dere som er i en annen aldersgruppe, må også gjerne lytte.
I julen deltok nyhetsreporter Walter Cronkite sammen med Tabernakelkoret og orkesteret på Temple Square i deres julekonsert. «Han var nyhetsreporter for CBS Evening News i 19 år… Herr Cronkite fikk ord på seg for å være “den mest betrodde mann i Amerika”.»1 Da han ble spurt hvordan han ønsket å bli husket, lød svaret: «Å, som en som gjorde sitt beste.»2 I hele sin fremragende karriere avsluttet herr Cronkite hver nyhetssending med uttrykket: «Og slik er det.» La oss i kveld snakke om hvordan det er.
Under en stavskonferanse nylig fortalte stavspresidenten meg en historie. Han spurte sin sønn hva som var blitt drøftet på en temakveld en søndag for ikke lenge siden. Den unge mannen svarte: «Å legge listen høyere.» Så fortalte han faren at han var lei av temaet, for det var temaet i alle klasser og møter for tiden. Min første tanke var: «Det er flott. Profetens budskap blir drøftet, hørt og praktisert.» Deretter tenkte jeg på den unge mannens følelser for gjentatte påminnelser. Gjentatte påminnelser kan være irriterende når vi prøver hardt å gjøre vårt beste.
Som ung pleide jeg overhøre min mors stadige påminnelse: «David, husk hvem du er.» Påminnelsen frembragte alltid noen interessante bemerkninger fra vennene mine. Jeg ble irritert når min far stadig pekte på president George Albert Smiths hjem når vi kjørte 13. East i Salt Lake City, og minnet meg på at en levende Guds profet som elsket meg, bodde der. I dag er jeg svært takknemlig for disse gjentatte påminnelsene.
Uttrykket «legge listen høyere» brukes ofte innen idrett for å beskrive høyere prestasjonsnivåer. Bruken av et sportsuttrykk kan være en hjelp til å beskrive hvorfor vi må rette oss etter det president Hinckley ba oss om å gjøre på forrige konferanse, da han sa: «Jeg håper at våre unge menn, og våre unge kvinner, vil vokse med utfordringen [eldste Ballard] har gitt. Vi må heve normen for verdighet og kvalifikasjoner hos dem som reiser ut i verden som vår Herre Jesu Kristi ambassadører.»3
For et år siden hadde vi en fantastisk vinter-OL i Salt Lake City. I de fleste olympiske øvelser må idrettsutøverne ha nådd et minimums-prestasjonsnivå for å få delta. Vårt liv er som den olympiske kvalifiseringsprosessen, for vi må tilegne oss og opprettholde normer for å delta i livets viktige åndelige øvelser. Idrettsutøvere i verdensklasse har en streng daglig rutine. De mestrer ferdighetene innen sin idrettsgren. Først da kan de kvalifisere seg til å delta i konkurransen. Og slik er det.
Unge menn, hvis dere ønsker å være av ypperste klasse og kvalifisert til å delta i livets virkelig viktige begivenheter, som prestedømsordinasjoner, templets velsignelser og misjonærtjeneste, må også dere legge dere til en streng daglig rutine med ærlighet, dyd, studium og bønn. Og slik er det.
Olympiadeltakere kjenner og forstår reglene som gjelder for deres idrettsgren. Brutte regler kan føre til streng straff og til og med diskvalifisering. Under forrige OL førte brudd på regler i forbindelse med prestasjonsfremmende stoffer til at medaljer ble inndratt. En av de strengeste straffer som idømmes en idrettsutøver, brukes innen golf. Bare det å fylle ut et kort med uriktig antall slag for noen av de 18 hullene fører til diskvalifisering. Det er null-toleranse. Det spiller ingen rolle om feilen er til fordel for eller skade for spilleren. Straffen er den samme – diskvalifisering.
Etter over 50 år kan jeg fremdeles høre ordene fra en turneringsleder: «Beklager, gutt, vi må diskvalifisere deg fordi du har undertegnet et ukorrekt kort.» Dette skyldtes at jeg hadde nevnt for ham at jeg trengte å korrigere kortet. I ukevis sa jeg til meg selv: «Hvorfor tidde jeg ikke stille? Dessuten var det en uskyldig feil. Totalen var riktig.» Selv om jeg var god nok til å vinne, forlot jeg premieutdelingen tomhendt. Og slik er det.
Mine unge venner, regler er viktige, til og med avgjørende. I livet gis det også straff, kanskje til og med diskvalifisering, hvis regler blir brutt. Vår deltakelse i livets viktige begivenheter kan settes på spill hvis vi unnlater å følge reglene som finnes i vår himmelske Faders bud. Seksuell synd, narkotika, sivil ulydighet eller overgrep kan sette oss på sidelinjen på viktige tidspunkt i livet. Dere gjør klokt i å betrakte regler som sikkerhetsforanstaltninger, ikke som lenker som binder. Lydighet bygger opp styrke. Og slik er det.
I 1834 skrev Joseph Smith: «Jeg har aldri hatt noen travlere måned enn november. Men når mitt liv har vært fylt av aktivitet og stadige anstrengelser, har jeg gjort dette til min regel: Når Herren befaler, gjør det.»4
For noen dreier idrett seg om penger. Forskjellen mellom å vinne og tape kan være et betydelig pengebeløp. Idrettsutøvere ansetter managere til å ta seg av det forretningsmessige. Forretningsførere, trenere og managere hjelper idrettsutøveren til å yte mer.
Vår Fader i himmelen har gitt sine dyrebare unge sønner et glimrende støttelag som er bedre enn det idrettsutøverne har. Våre foreldre er glimrende managere. De ivaretar våre interesser. De er ikke bare interessert i oss, men fordi de elsker oss, er de også fremragende rådgivere.
Apostelen Paulus underviste kolosserne og sa: «Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre i alle ting, for det er til behag for Herren» (Kolosserne 3:20). I tillegg til våre foreldre, tenk på hvilket enormt støttenettverk vi har til å øke vår åndelige yteevne. Våre biskoper fungerer som personlige trenere og bruker sine hellige prestedømsnøkler til å velsigne vårt liv. Seminar-lærere, quorumsveiledere og hjemmelærere gjør støttegruppen fullstendig, denne gruppen som Herren har samlet for å forberede oss til livets store kamper. Når dere følger og adlyder, vil deres yteevne stadig bli større. Når Herren befaler, så gjør det. Og slik er det.
En av de avgjørende forskjeller mellom godt og glimrende er det idrettspsykologer kaller «fokus». Konkurransedeltakere som har evne til å skyve til side uvesentligheter og samle seg helt og fullt om det som er avgjørende, er i stand til større prestasjoner. Fokus er en vesentlig faktor for å lykkes.
Jeg overhørte en samtale mellom den profesjonelle golfspilleren Arnold Palmer og en ung caddie han brukte for første gang. Den unge caddien leverte herr Palmer køllen og opplyste at avstanden til vimpelen var 151 meter. Det var en usynlig bekk til venstre og et stort område med vanskelig terreng til høyre. På en svært vennlig, men bestemt måte minnet herr Palmer den unge mannen på at det eneste han trengte å vite, var avstanden til hullet. Videre nevnte han at han ikke ville miste fokus ved å bekymre seg om hva som var på høyre eller venstre side.
Det er lett å tape av syne livets virkelig viktige mål. Det er mye som kan distrahere oss. Noen vasser i det farlige vannet til venstre, og andre finner at det vanskelige terrenget til høyre er uoverkommelig. Sikkerhet og suksess oppnås når fokus blir rettet mot de viktige anledninger som finnes ved å slå ballen rett frem – forfremmelse i prestedømmet, tempelverdighet og misjonærtjeneste. Og slik er det.
Måtte vår Fader i himmelen velsigne dere alle. Jeg vitner for enhver at Jesus er Kristus. Han lever, og hans kjærlighet til oss er fullkommen. Jeg er takknemlig for en stor profet som hjelper oss å forstå at når Herren befaler, gjør vi det, fordi det er slik det er. I vår Frelser og Forløsers, Jesu Kristi navn, amen