Krig og fred
Jeg håper at Herrens folk kan ha fred seg imellom i vanskelige tider, uavhengig av den troskap de måtte sverge ulike regjeringer eller partier.
Da jeg sist søndag satt på mitt hjemmekontor og tenkte på hva jeg skulle si ved denne anledningen, ble jeg oppringt med beskjed om at stabssersjant James W. Cawley i de amerikanske marinestyrker var blitt drept et sted i Irak. Han var 41 år gammel og etterlot seg hustru og to små barn.
For 20 år siden var eldste Cawley misjonær for Kirken i Japan. Som så mange andre, var han oppvokst i Kirken, hadde lekt som skolegutt, delt ut nadverden som diakon og blitt funnet verdig til å reise på misjon for å forkynne evangeliet for befolkningen i Japan. Han kom hjem, gjennomførte militærtjeneste, giftet seg, gikk inn i politiet og ble deretter kalt tilbake til aktiv militærtjeneste, hvilket han gjorde uten å nøle.
Hans liv, hans misjon, hans militærtjeneste, hans død, later til å representere motsetningene mellom evangeliets fred og krigens omskiftninger.
Jeg har altså tenkt å si noe om krigen og det evangeliet vi forkynner. Jeg talte litt om dette på vår oktoberkonferanse i 2001. Da jeg kom til denne talerstolen den gangen, hadde krigen mot terror nettopp startet. Dagens krig er i virkeligheten en utvidelse og fortsettelse av den konflikten. Forhåpentlig nærmer vi oss nå en slutt på den.
Mens jeg drøfter saken, søker jeg Den hellige ånds veiledning. Jeg har bedt og grunnet mye over dette. Jeg forstår at det er et svært følsomt tema for en internasjonal forsamling, innbefattet dem som ikke deler vår religiøse tro.
Verdens nasjoner har vært splittet i den pågående konfliktangjeldende situasjonen. Sterke følelser har kommet til uttrykk. Det har vært demonstrasjoner for og imot. Vi er nå en verdensomspennende kirke med medlemmer i de fleste av landene som er uenige i denne saken. Vårt folk har vært følelsesmessig engasjert. De har vært bekymret.
Krig er selvsagt ikke noe nytt. Våpnene forandrer seg. Evnen til å drepe og ødelegge uvikles stadig. Men til alle tider har det vært konflikter om stort sett de samme spørsmålene.
Johannes’ åpenbaring nevner kort noe som må ha vært en forferdelig opprivende konflikt for Guds barn. Beretningen er verdt å gjenta:
«Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot dragen. Og dragen stred, og dens engler.
Og de kunne ikke stå seg, og det ble ikke lenger funnet sted for dem i himmelen.
Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham» (Joh.åp. 12:7-9).
Jesaja taler videre om denne store konflikten (se Jes. 14:12). Nyere åpenbaring gir ytterligere innsikt (se L&P 76:25-29), i likhet med Mose bok (se 4:1-4), som forteller oss om Satans plan for å ødelegge menneskets handlefrihet.
Vi er noen ganger tilbøyelige til å glorifisere fortidens store imperier, slik som det ottomanske imperiet, det romerske og det bysantinske imperiet, og i nyere tid, det enorme britiske imperiet. Men alle har de en mørkere side. Den dystre og tragiske skyggesiden består i brutal erobring, undertrykkelse og en astronomisk pris både i menneskeliv og materielle verdier.
Den store engelske essayforfatteren Thomas Carlyle kom en gang ironisk nok med følgende observasjon: «Gud må vel le når han ser hva menneskene gjør her nede» (Thomas Carlyle: Sartor Resartus, s. 135). Jeg tror vår Fader må ha grått når han har sett ned på sine barn, som gjennom århundrene har ødslet bort sin guddommelige fødselsrett med hensynsløst å ødelegge hverandre.
I historiens løp har det fra tid til annen oppstått tyranner som har undertrykt sitt eget folk og truet verden. Dette er den vurderingen som er gjort i dagens situasjon, og derfor har store og fryktinngytende styrker med avanserte og skremmende våpen, vært engasjert i strid.
Mange av våre egne medlemmer har deltatt i denne konflikten. På TV og i pressen har vi sett gråtende barn som klynger seg til sine fedre i uniform, på vei til krigsfronten.
I et gripende brev jeg mottok denne uken, skriver en mor om sin sønn og marinesoldat, som for annen gang deltar i krig i Midtøsten. Hun sier at han under sin første stasjonering, «… kom hjem på permisjon og ba meg bli med på en spasertur … Han holdt armen rundt meg og fortalte meg om krigen. Han … sa: “Mamma, jeg må dra slik at du og familien kan ha frihet, frihet til å tilbe slik dere ønsker … Og hvis det koster meg livet … så er det verdt det.”» Nå er han der igjen, og han har nylig skrevet til sin familie og sagt: «Jeg er stolt av å være her, i tjeneste for mitt land og vår måte å leve på … Jeg føler meg mye tryggere i kunnskapen om at vår himmelske Fader er med meg.»
Det er andre mødre, uskyldige sivile, som klynger seg til sine barn i frykt og ser opp mot himmelen med en desperat bønn, idet jorden rister under deres føtter og dødbringende raketter tordner over nattehimmelen.
Mange mennesker har mistet livet i denne forferdelige konflikten, og det vil sannsynligvis bli flere. Protestene vil trolig fortsette. Andre nasjoners ledere har i klare ordelag fordømt koalisjonens strategi.
Spørsmålet oppstår: «Hvor står Kirken i det hele?»
La det først være sagt at vi ikke har noe uoppgjort med muslimene eller mennesker av noen annen tro. Vi tror og forkynner at alle verdens mennesker tilhører Guds familie. Slik han er vår Fader, er vi også brødre og søstre med familieforpliktelser overfor hverandre.
Men som statsborgere er vi alle underlagt våre respektive nasjonale ledere. De har tilgang til mer politisk og militær informasjon enn folk flest. De militære styrker er undergitt sine respektive regjeringer og må utføre den øverste ledelsens vilje. Da de begynte i Forsvaret, inngikk de en kontrakt som de nå er bundet av, og som de pliktoppfyllende har overholdt.
En av våre trosartikler, som sammenfatter vår lære, sier: «Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner, og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene» (Trosartiklene 1:12).
Imidlertid sier nyere åpenbaring: «Tal imot krig og forkynn fred» (L&P 98:16).
I et demokrati kan vi tale imot krig og forkynne fred. Det gis mulighet for opposisjon. Mange har tatt til motmæle, og de har gjort det ettertrykkelig. Det er deres privilegium. Det er deres rett, så lenge de gjør det på lovlig vis. Imidlertid må vi alle også være oppmerksomme på et annet og viktigere ansvar, som, la meg tilføye, styrer mine personlige følelser og min lojalitet i nåværende situasjon.
Da krigen raste mellom nephittene og lamanittene, sier opptegnelsen at «nephittene [var] inspirert av en bedre sak, for de kjempet ikke for … makt, men de kjempet for sine hjem og sin frihet, sine hustruer og sine barn og for alt de hadde, ja, for sin måte å tilbe på og for sin kirke.
Og de gjorde det de følte de var forpliktet til og som de skyldte sin Gud» (Alma 43:45-46).
Herren sa til dem: «Dere skal forsvare deres familier like til blodsutgytelse» (Alma 43:47).
Og Moroni «rev sin kappe i stykker, og han tok en flik av den og skrev på den: Til erindring om vår Gud, vår religion og frihet og vår fred, våre hustruer og våre barn – og han festet den til enden av en stang.
Og han iførte seg sin hjelm og sitt brystskjold og sine skjold og spente sin rustning om sine lender, og han tok stangen som en flik av hans istykkerrevne kappe var festet til, (og han kalte den frihetens fane). Og han bøyde seg til jorden, og han ba inntrengende til sin Gud om at frihetens velsignelser måtte hvile over hans brødre så lenge det fantes en flokk kristne igjen som kunne bo i landet» (Alma 46:12-13).
Det er tydelig ut fra disse og andre skriftsteder at det er tider og omstendigheter som rettferdiggjør og faktisk forplikter en nasjon til å kjempe for familie, for frihet og mot tyranni, trusler og undertrykkelse.
Når alt kommer til alt, er vi i denne kirken et fredselskende folk. Vi er tilhengere av vår Forløser, Herren Jesus Kristus, som var Fredsfyrsten. Men til og med han sa: «Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» (Matt. 10:34).
Dette gjør at vi tilhører dem som lengter etter fred, som forkynner fred, som arbeider for fred, men som også er statsborgere som er undergitt våre regjeringers lover. Dessuten er vi et frihetselskende folk, som er forpliktet til å forsvare friheten hvor enn den står i fare. Jeg tror ikke Gud vil holde menn og kvinner i uniform ansvarlige, som representanter for sin regjering, i å utføre det de er lovmessig forpliktet til å gjøre. Det kan tvert imot hende at han vil holde oss ansvarlige hvis vi forsøker å legge hindringer i veien for dem som er engasjert i kampen mot ondskapens og undertrykkelsens krefter.
Det er mye vi kan og må gjøre i denne farefulle tiden. Vi kan gi uttrykk for vårt eget syn på saken, men la oss aldri bli delaktige i onde ord eller gjerninger rettet mot våre brødre og søstre i forskjellige nasjoner på den ene eller den andre siden. Politisk uenighet rettferdiggjør aldri hat eller fiendskap. Jeg håper at Herrens folk kan ha fred seg imellom i vanskelige tider, uavhengig av den troskap de måtte sverge ulike regjeringer eller partier.
La oss be for dem som bærer våpen på vegne av sine respektive regjeringer, og trygle om himmelens beskyttelse over dem, så de kan komme trygt tilbake til sine kjære.
Til våre brødre og søstre som er i fare, sier vi at vi ber for dere. Vi ber om at Herren vil våke over dere og bevare dere, og at dere må få komme hjem og ta fatt på et normalt liv igjen. Vi vet at dere ikke er i det landet med blåsende sand og voldsom hete fordi dere liker krig. Styrken i deres engasjement måles i deres villighet til å oppgi selve livet for det dere tror på.
Vi vet at noen har omkommet og andre kan komme til å omkomme i denne intense og dødelige kampen. Vi kan gjøre alt som står i vår makt for å trøste og velsigne dem som mister sine kjære. Måtte de som sørger, få den trøst som ene og alene kommer fra Kristus, Forløseren. Det var han som sa til sine kjære disipler:
«La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!
I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere … for at også dere skal være der jeg er.
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Joh. 14:1-3, 27).
Vi ber Herren, hvis styrke er veldig og hvis makt er uendelig, om å styre utfallet av konflikten, et utfall som vil resultere i et bedre liv for alle involverte. Herren har erklært: «For jeg, Herren, hersker i himmelen oventil og blant jordens hærstyrker» (L&P 60:4).
Vi kan håpe og be om den strålende tiden som ble forutsagt av profeten Jesaja, når menneskene «skal smi sine sverd om til hakker, og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig» (Jesaja 2:4).
Selv i en ugudelig verden kan vi leve slik at vi gjør oss berettiget til vår himmelske Faders beskyttelse. Vi kan være som de rettferdige som bodde blant de ugudelige i Sodoma og Gomorra. Abraham ba innstendig om at disse byene måtte bli spart for de rettferdiges skyld (see 1. Mos. 18:20-23).
Og fremfor alt kan vi pleie i våre egne hjerter, og forkynne for verden vår Herre Jesu Kristi frelse. På grunn av hans sonoffer er vi trygge på at livet vil fortsette bak dødens slør. Vi kan forkynne det evangelium som vil medføre de lydiges opphøyelse.
Selv når krigens våpen lager sin dødelige serenade og mørke og hat råder i manges hjerter, finnes Guds Sønn, verdens Forløser, urokkelig, betryggende, trøstende, som tilbyr sin store kjærlighet. Vi kan si med Paulus: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt,
hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom. 8:38).
Dette livet er bare et kapittel i Faderens evige plan. Det er fullt av konflikter og tilsynelatende urimeligheter. Noen dør mens de er unge. Noen lever til de blir gamle. Vi kan ikke forklare det. Men vi aksepterer det, i kunnskapen om at vi ved vår Herres sonoffer skal leve videre, og dette sammen med hans grenseløse kjærlighets trøstende forsikring.
Han har sagt: «Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg» (L&P 19:23).
På dette, mine brødre og søstre, må vår tro hvile. Uansett omstendigheter, har vi Kristus, vår Frelsers trøst og fred, vår Forløser, den levende Sønn av den levende Gud. Jeg vitner om dette i Jesu Kristi navn, amen