2003
Tro gjennom prøvelser gir fred og glede
Mai 2003


Tro gjennom prøvelser gir fred og glede

Uansett hvor dystre tilstandene kan virke i denne verden i dag, uansett hvilke stormer vi møter personlig,… kan gleden være oss til del nå.

Etter å ha undervist folkemengden satte Jesus og hans disipler seil for Gennesaretsjøens østbredd. Det var natt, og Frelseren hvilte behagelig akterut i båten, der han sov på en pute. Etter hvert «kom det en voldsom kastevind, og bølgene slo inn i båten». Skrekkslagne vekket disiplene ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»1 Han svarte rolig på sin karakteristiske måte: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?»2 «Da reiste han seg, og han truet vinden og sa til sjøen: Ti, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikk stille.»3

Han som hadde skapt jorden, befalte igjen elementene.4 Disiplene undret seg og spurte: «Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?»5

Vi lever i en urolig tid. En stor storm av ondskap har rammet jorden. Ondskapens vinder hyler rundt oss, og krigens bølger slår mot skipet vårt. Som Paulus skrev til Timoteus: «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, … De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft.»6

Det er sant at illevarslende skyer samler seg rundt oss, men akkurat som Frelserens ord ga apostlene fred i båten, gir de oss fred i dag: «Men når dere hører krig og rykter om krig, da la dere ikke skremme! For dette må skje, men enden er ikke ennå.»7 «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte.»8

Til Elias sa Jehova: «Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn!» Elias adlød, og etter storm, jordskjelv og ild, kom endelig «lyden av en stille susen». Herren spurte Elias, som hadde gjemt seg i en hule: «Hva vil du her, Elias?» Og Elias svarte: «For Israels barn har forlatt din pakt. Dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet.» Men Herren hadde et viktig arbeid for Elias å utføre, så han sa til ham: «Gå tilbake.»9 Så Elias gikk.

Vi må også komme frem fra våre trygge huler, for vi har viktig arbeid å utføre. Gjennom Hans ånds stille, lave røst, vil Herren beskytte oss, hjelpe oss og veilede oss.

Husk at han lærte Jareds bror å bygge fartøyene som hans familie kunne krysse det veldige havet i trygghet i, for å beskytte dem mot vinden og bølgene og bringe dem til det lovede land.

Disse fartøyene var uvanlig konstruert, men svært sikre: «Og det skjedde at når de ble begravet i dypet, kunne ikke noe vann skade dem … Og intet havuhyre kunne knuse dem, og ingen hval kunne skade dem.»10

Imidlertid manglet det lys i fartøyene. Dette bekymret Jareds bror. Han ønsket ikke at familien skulle gjennomføre reisen i mørke, så istedenfor å vente på en befaling vendte han seg til Herren med sin bekymring. «Og Herren sa til Jareds bror: Hva vil du jeg skal gjøre så dere kan få lys i båtene deres?»11

Jareds brors svar på dette spørsmålet fordret iherdig innsats fra hans side. Han gikk opp på Shelem-fjellet «og ut av en klippe smeltet han seksten små stener.»12 Deretter ba han Herren om å berøre stenene så de kunne frembringe lys.

Som foreldre og ledere må vi huske at «det er ikke tjenlig at [Herren] befaler i alle ting.»13 I likhet med Jareds bror må vi tenke nøye gjennom vår families behov, legge en plan for å dekke disse behovene og deretter legge frem planen for Herren i bønn. Dette vil kreve tro og innsats fra vår side, men han vil hjelpe oss når vi søker hans hjelp og gjør hans vilje.

Etter denne opplevelsen med Herren fortsatte Jareds bror med sine iherdige forberedelser for reisen som lå forut.14 På samme måte må vi lytte til våre profeters læresetninger. De levende profeter har gang på gang rådet oss til å sette vårt liv i orden – kvitte oss med gjeld, lagre mat og andre viktige forsyninger, betale vår tiende, skaffe oss en passende utdannelse og etterleve budene. Har vi adlydt disse viktige instruksene?

Når vi ser inn i øynene på våre barn og barnebarn, ser vi vår tids tvil og frykt. Uansett hvor disse dyrebare sjelene går i verden, hører de om arbeidsledighet, fattigdom, krig, umoral og kriminalitet. De undres: «Hvordan skal vi takle disse problemene?»

For å finne svar ser de tilbake i våre øyne og lytter til våre ord. Hører de oss snakke fulle av tro og håp, til tross for vår tids prøvelser?

De trenger å se at vi fortsetter å be og studere Skriftene sammen, holder familiens hjemmeaften og familieråd, virker trofast i våre kall i Kirken, går i templet regelmessig og er lydige mot våre pakter. Når de ser vår trofasthet i å holde budene, vil deres frykt avta, og deres tillit til Herren vil vokse.

Ved å vise vår tro gjennom prøvelser forsikrer vi dem om at djevelens raseri ikke er dødelig. Jesus ba til sin Fader på våre vegne: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.»15 Den bønnen vil bli besvart i Faderens egen tid, i henhold til vår tro.

I mellomtiden er det mål og mening med våre jordiske utfordringer. Tenk på profeten Joseph Smith. Gjennom hele sitt liv sto han overfor fryktinngytende motgang – sykdom, ulykker, fattigdom, misforståelse, falske beskyldninger og endog forfølgelse. Man kan bli fristet til å spørre: «Hvorfor skånet ikke Herren sin profet for slike hindre, ga ham ubegrensede ressurser og stoppet munnen på hans anklagere?» Svaret er at hver av oss må gå gjennom visse erfaringer for å bli mer lik Frelseren. I jordelivets skole er ofte læremesteren smerte og prøvelser, men leksene er ment å lutre og velsigne og styrke oss, ikke ødelegge oss. Herren sa til den trofaste Joseph:

«Min sønn, fred være med din sjel; din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk.»16

«Om du kastes i dypet, om frådende bølger slår imot deg, om heftige stormer blir din fiende, om himlene formørkes og alle elementene går sammen om å sperre veien, … vit dette, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.»17

Til tross for mange prøvelser i profeten Josephs liv ble store ting tilveiebragt for evangeliets gjenopprettelse i disse siste dager. Joseph forsto etter hvert, slik han har lært oss, at mens han strevde med en utfordring, lot Frelseren ham ikke gå til grunne. Likeledes er prøver på vår tro uvurderlige anledninger til å oppdage hvor stor omtanke Mesteren har for våre sjelers velferd, for å hjelpe oss å holde ut til enden.

I våre dager når Herrens støttende arm oss gjennom ordinansene i hans hellige templer. Profeten Joseph sa til de tidlige hellige i Nauvoo: «Dere trenger en begavelse, brødre, for å være beredt og i stand til å overvinne alle ting.»18 Hvor rett han hadde! Velsignet med tempelpaktene og begavet med kraft, ble det mulig for de siste-dagers-hellige å utholde prøvelsene med tro. På slutten av sin egen pionerferd skrev Sarah Rich: «Hadde det ikke vært for den tro og kunnskap som ble gitt oss i templet, … ville vår reise ha vært … som et sprang i mørket.»19

Frelserens enorme prøvelser rører meg. Selv om han var Faderens enbårne, søkte listige menn å ta hans liv helt fra begynnelsen av. Gjennom hele livet ble han offer for en flom av rykter, løgner og forfølgelse hvor enn han kom.

Jeg blir spesielt imponert når jeg tenker på ukene før hans død. Yppersteprestene bestred hans myndighet, forsøkte å lure ham og prøvde to ganger å drepe ham. I Getsemane, mens hans disipler sov, led han under alle menneskers synder og blødde fra hver pore. Han ble forrådt, arrestert, forhørt, slått, spyttet på og pisket. Etter å ha blitt forhørt av eldsterådet, ble han hånet av Herodes og til slutt ført frem for Pilatus, hvor han måtte stå foran en rasende mobb. Pisket og kronet med torner, ble han tvunget til å bære sitt kors til Golgata. Nagler ble drevet inn i hans hender og føtter. Hans legeme ble hengt opp blant simple forbrytere. Soldatene kastet lodd om hans jordiske eiendeler, og han fikk eddik å slukke tørsten med. Etter seks timer20 overga han sin ånd i Faderens hender, oppga ånden og døde.

Når vi betrakter de siste ukene i Frelserens liv fra vårt jordiske ståsted, kan vårt førsteinntrykk bære preg av lidelse og ødeleggelse. Vi ser kanskje bare Frelserens mor og andre som gråter ved korset, redde soldater, jorden i opprør, fjell som deler seg, tempelforhenget som revner og de tre timene hvor mørket dekker landet. En lignende scene av stormer og ødeleggelser fant sted i den nye verden. Kort sagt, vi ser det fryktelige uværet som truer.

Men se en gang til – denne gangen med troens øyne.

Tenk over at Jesus i løpet av de siste, mest pinefulle ukene av sitt liv, underviste, bar vitnesbyrd, løftet, velsignet og styrket dem han hadde rundt seg. Han vekket Lasarus fra de døde, forkynte om sin Fader, renset templet, ga flere lignelser, så enken ofre sin skjerv, fortalte sine disipler om tegnene på sitt annet komme, besøkte Simon, den spedalske, innstiftet nadverden, vasket apostlenes føtter og lærte sine disipler å elske hverandre. Han vitnet om sin guddommelighet som Guds Sønn og forkynte om Trøsteren – Den hellige ånd. I sin store forbønn ba han til Faderen for sine apostler og alle som trodde på deres ord, «for at de skal ha min glede fullkommen i seg».21

I hans mørkeste time ble aldri fredens og gledens lys svekket. Det ble sterkere! Etter sin død viste han seg for Maria Magdalena. For en glede de må ha følt den morgenen da nyheten spredte seg: «Han er oppstått!»22 Etter hvert kom han til kvinnene på veien, til Kleopas og en disippel som var på vei til Emmaus, til apostlene og disiplene i det øvre rom, til Tomas og til andre. Igjen var det jubel og glede over forsoningen og oppstandelsen.23

Men dette var ikke alt. I et syn så president Joseph F. Smith – en profet, seer og åpenbarer – Frelserens besøk til åndeverdenen:

«Utallige av de rettferdige ånder var forsamlet på ett sted, de som hadde vært trofaste i Jesu vitnesbyrd mens de levde her på jorden …

Alle disse hadde forlatt dette jordeliv urokkelige i håpet om en oppstandelse i herlighet, … [og] de var fylt av glede og lykksalighet og frydet seg sammen fordi dagen da de skulle bli utfridd var nær for hånden.

De var forsamlet og ventet på at Guds Sønn skulle komme til åndeverdenen for å erklære at de var løst fra dødens bånd.»

Disse trofaste åndene visste at snart skulle «deres sovende støv gjenopprettes til sin fullkomne skikkelse, ben på ben ikledd sener og kjøtt, ånden og legemet skulle gjenforenes for aldri mer å skilles ad, så de kunne motta en fylde av glede.

«[Og] mens denne store hærskare ventet, samtalte med hverandre og frydet seg over timen for sin utfrielse fra dødens lenker, viste Guds Sønn seg og kunngjorde frihet for de fangne som hadde vært trofaste.»24

Mine brødre og søstre, uansett hvor dystre tilstandene kan virke i denne verden i dag, uansett hvilke stormer vi møter personlig, i våre hjem og våre familier, kan denne gleden være oss til del nå. Av og til forstår vi ikke død, sykdom, fysiske og psykiske funksjonshemninger, personlige tragedier, krig og andre konflikter. Noe av dette er en nødvendig del av vår jordiske prøvestand. Andre, som Enok forutså, er en del av forberedelsene for Frelserens annet komme, når «himlene [skal] formørkes og et mørkets slør skal dekke jorden, og himlene skal ryste og likeledes jorden, og store trengsler skal være blant menneskenes barn», men Herren sa: «Jeg vil bevare mitt folk.» Og da Enok så alle disse tingene, mottok han «en fylde av glede».25

I dag, i denne tiden hvor vi minnes Frelserens fødsel og oppstandelse, bærer jeg et spesielt vitnesbyrd med fryd og glede om at han kom til denne verden, led for våre synder og vil komme tilbake igjen. Vår tro på ham og vår lydighet til hans bud vil gi oss «et fullkomment, klart håp»26 og fortrenge vår vanskelige tids mørke, dysterhet og fortvilelse. Han som hadde makt til å stille jordens elementer, har makt til å stille våre sjeler for å gi oss tilflukt fra stormen: «Ti, vær stille.»27

Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn, amen

Noter

  1. Markus 4:37-38.

  2. Matteus 8:26.

  3. Markus 4:39.

  4. Se James E. Talmage: Jesus Kristus, 3. utg. (1916), s. 309.

  5. Markus 4:41.

  6. 2. Tim. 3:1, 3, 5.

  7. Markus 13:7.

  8. L&P 38:30.

  9. Se 1. Kongebok 19:11-15.

  10. Ether 6:7, 10.

  11. Ether 2:23.

  12. Ether 3:1.

  13. L&P 58:26.

  14. Se Ether 6:4.

  15. Johannes 17:15.

  16. L&P 121:7.

  17. L&P 122:7.

  18. History of the Church, 2:309.

  19. Sarah DeArmon Pea Rich, «Autobiography, 1885–1893», arkivene ved slektshistorisk avdeling, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, s. 67.

  20. Se Talmage, s. 660.

  21. Johannes 17:13.

  22. Matteus 28:6.

  23. Se «Et overblikk over nytestamentlig tid – Frelserens siste uke», Liahona, apr. 2003, s. 26-29.

  24. L&P 138:12-18, uthevelse tilføyet.

  25. Moses 7:61, 67.

  26. 2. Nephi 31:20.

  27. Markus 4:39.