Tjeneste i Kirken
Akseptabel tjeneste
Han gikk inn i et lite klasserom på Filippinene for å bli intervjuet som forberedelse til å motta Det melkisedekske prestedømme. Jeg visste ikke hvor gammel han var, men selv de eldre medlemmene i grenen kalte ham Tatay (far).
Da jeg spurte om han ville forstå min engelsk, smilte han varmt og svarte med omhyggelig uttale: «Ja, det vil jeg.»
Etter intervjuet spurte jeg ham om det var noen grunn til at han ikke skulle bli ordinert til prestedømmet. Etter et øyeblikk sa han: «Kanskje jeg ikke skulle motta prestedømmet.»
Forvirret spurte jeg: «Hva mener du?»
«Jeg har bare én tann,» svarte han. «Jeg vet at jeg ikke ser pen nok ut til å motta prestedømmet. Det er i orden om du sier til meg at jeg ikke kan få prestedømmet.»
Vi satt et øyeblikk mens jeg overveiet hans ord med tårer i øynene. Så la jeg min hånd på hans hånd og fortalte ham at jeg hadde sett mange gode prestedømsbærere som hadde mistet håret, men han hadde vakkert, tykt, sort hår. Jeg fortalte ham også om prestedømsbærere som hadde bare ett øre eller ett øye, men han hadde begge sine øyne og ører.
Deretter fortalte jeg ham om en venn av meg som hadde mistet armen på grunn av kreft. Da denne broren hadde bedt i vårt hjem og bedt vår himmelske Fader velsigne min hustru og mine barn, visste jeg at han var en av Herrens store tjenere. Jeg fortalte Tatay hvordan denne vennen hadde lagt sin ene hånd på hodet til en liten pike for å velsigne henne fordi hun var døende, og at jeg hadde følt prestedømmets kraft den dagen.
Denne eldre filippineren smilte og sa: «Jeg håper min tjeneste for Gud også vil være akseptabel.»
Vi har alle betydelige defekter, og vi vet alle hvordan det er å føle seg utilstrekkelig når vi får et nytt kall. Men Gud aksepterer det mest ydmyke offer av den mest ydmyke hellige, og vi kan alle være utslagsgivende. Vi trenger ikke være forlegne eller skamfulle. Vi trenger bare gjøre vårt beste for Herren. Til gjengjeld vil han velsigne oss og foredle oss og på en fantastisk måte gjøre oss hele.