Herren beskyttet oss virkelig
Den 7. juni 1994 reiste jeg hjem med ferge sammen med fem andre misjonærer etter en sonekonferanse i Øst-Samar på Filippinene. Kveldsluften var fuktig og tung. Etter at vi hadde stuvet reisebagene våre på køyene våre på annet dekk, gikk fire av oss ut på fordekket for å komme bort fra heten. Men eldstene Dunford og Bermudez ble værende og sovnet.
Jeg snakket med eldste Kern da vi hørte et eksplosjonsaktig smell fra styrbord side. Plutselig så vi flammer, som fikk næring fra motorrommet, bre seg i akterenden av skipet. Røk fylte gangene og ble etterfulgt av strømbrudd, og de panikkslagne passasjerene befant seg i mørke.
Vi fire på dekk samlet oss og ba om ro og klare tanker og om at Ånden ville lede oss. Straks etterpå gikk eldste Valentine hurtig inn igjen og lette etter redningsvester. I lugaren traff han eldste Dunford, som ga ham to redningsvester og gikk for å finne eldste Bermudez. Så fant eldste Valentine to redningsvester til i mørket. På mirakuløst vis klarte han til tross for kaoset å komme seg nedover passasjen uten at noen kom i veien for ham, og han var tilbake på dekk i løpet av 20 sekunder. Nå var baugen full av passasjerer, og flammene nærmet seg. Det var ikke annet å gjøre enn å hoppe. Vi tok på oss redningsvestene og holdt en kort bønn før vi styrtet ut i vannet. Eldste Valentine ble dyttet av den panikkslagne gruppen bak seg, men han traff vannet uskadet 3 meter nedenfor.
Området rundt båten var godt opplyst på grunn av brannen, og vi kunne høre skrikene fra folk rundt oss. Vi fire samlet oss igjen litt bortenfor båten, midt blant mengdene som også hadde hoppet ut, og svømte for å komme unna det brennende skipet. Vi ba igjen og takket vår Fader i himmelen for beskyttelsen vi hadde fått, og ba om hjelp til å finne våre ledsagere, eldste Dunford og eldste Bermudez. Eldste Valentine hadde sett dem med redningsvester, men vi hadde ikke sett dem på dekket.
Da brannen var slukket, ble natten fullstendig mørk, og bølgene rullet og gjorde det vanskelig for oss å holde oss flytende selv om vi hadde redningsvester. Igjen holdt vi bønn, og denne gangen ba vi om å bli veiledet til noen vi kunne hjelpe. Vi fant raskt to kvinner med barn og en eldre mann, og etter tur holdt vi alle flytende. Vi holdt ut til vi fant en liten flåte og satte passasjerene på den, men vi følte at andre kunne ha nytte av den, så vi ble værende i vannet.
Etter 30 minutter ble det kraftig vind, det begynte å regne, og bølgene som allerede var store, vokste. Vi visste fremdeles ikke hva som hadde hendt med de andre eldstene, og visste at uværet ville hindre alle redningsforsøk. Eldste Kern var gruppens talerør og ba om at uværet ville gi seg og at de andre eldstene ville være beskyttet. Innen få minutter hadde vinden løyet.
Vi ventet og var slått av det vi hadde vært vitne til. Da hørte vi eldste Dunford rope til eldste Kern. Vi ropte og svømte mot dem. Eldstene Dunford og Bermudez hadde klart å hoppe ut fra skipet ved å klatre ut av et vindu, og de hadde to kvinner uten redningsvester som klamret seg til ryggen deres.
Vi holdt oss sammen en tid og fikk så øye på lys fra noen fiskebåter som dro ut fra kysten ved Guiuan. Det varte ikke lenge før en båt oppdaget oss, men den var nesten full, så vi plasserte de to kvinnene i den og ventet.
Vi hadde vært i vannet i to timer da en annen båt fant oss og tok oss inn til land. Vi kom frem til misjonærleiligheten i Guiuan tidlig på morgenen 8. juni, som var min 21-årsdag. Vi ba om at andre som fremdeles var ute i sjøen, ville bli trygt reddet, og takket vår himmelske Fader for at vi var blitt beskyttet.
Jeg kommer aldri til å glemme denne opplevelsen, og jeg håper at jeg aldri vil glemme den trygghet vi følte gjennom hele ildprøven. Herren beskyttet oss virkelig. På grunn av denne erfaringen fikk jeg et sterkere vitnesbyrd om at Herren alltid er med sine barn og gir oss den fred og hjelp vi trenger i våre prøvelser.
Illustrert av Michael T. Malm