De talte til oss
Stol heller ikke på kjødets arm
Fra en tale holdt under en eksamensfest ved Brigham Young University 23. april 2009.
Selv om du kan være lærd i verdens øyne, skal du ikke glemme Guds makt.
I forordet til Lære og pakter lærer vi om begrensningene til kjødets arm: «Det som er svakt i verden skal komme frem og bryte ned de mektige og sterke for at mennesket ikke skulle gi råd til sine medmennesker ei heller sette sin lit til kjøds arm» (L&p 1:19). Jeg gjentar advarselen med andre ord: Selv om du kan være lærd i verdens øyne, skal du ikke glemme Guds makt.
Mine medisinmedstudenter og jeg lærte dette på en uforglemmelig måte for over 30 år siden. Dette fant sted i den lille byen Manzanillo på Mexicos vestkyst. Året var 1978. Studentene fra avgangskullet i 1947, sammen med ektefeller, overvar et medisinsk symposium.
En kveld etter at den faglige delen var slutt, ble en av legene plutselig alvorlig syk. Uten forvarsel begynte han å miste en mengde blod fra magen. Fullstendig lamslåtte stilte vi oss rundt ham og så at livets dyrebare blod rant ut av ham. Der sto vi, medisinske spesialister som var dyktige innen forskjellige felt, bl.a. kirurger, anestesileger og indremedisinere, alle med visdom som var ervervet gjennom mer enn 30 års erfaring. Hva kunne vi gjøre? Nærmeste sykehus var i Guadalajara, mer enn 160 km unna. Det var sent på kvelden. Ingen fly kunne gå. Blodoverføring kom ikke på tale på grunn av mangel på utstyr. All vår samlede kunnskap kunne ikke mobiliseres for å stanse blødningen. Vi var fullstendig uten det utstyret som trengtes for å redde livet til vår kjære venn.
Vår hjemsøkte kollega, en trofast siste-dagers-hellig, var helt klar over sin tilstand. Svak og blek hvisket han en anmodning om en prestedømsvelsignelse. Flere av oss hadde Det melkisedekske prestedømme. Vi reagerte straks på hans anmodning. Jeg ble bedt om å besegle salvelsen. Ånden dikterte at han skulle bli velsignet med at blødningen skulle stanse og at han fortsatt skulle leve og vende hjem. Velsignelsen ble forrettet i Herrens navn.
Neste morgen var han bedre. På mirakuløst vis var blødningen stanset. Blodtrykket var blitt normalt igjen. Et par dager senere var han i stand til å reise hjem. Samlet takket vi Herren for denne bemerkelsesverdige velsignelsen.
Det vi lærte var enkelt: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand» (Salomos ordspråk 3:5). Vi fikk førstehåndserfaring. Denne læresetningen, som gjentas mange ganger i Skriftene,1 var nå blitt vår sikre kunnskap.
Vennligst ikke misforstå meg, brødre og søstre. Naturligvis trenger vi å forberede oss for å gjøre et verdig arbeid. Ja, vi trenger å utføre vårt arbeid godt, uansett hva vi velger å gjøre i livet. Vi trenger å være i stand til å utføre en betydningsfull tjeneste. Og før vi kan erverve oss den kompetansen, trenger vi en utdannelse. For oss er utdannelse et religiøst ansvar. Guds herlighet er virkelig intelligens (se L&p 93:36).
Men menneskenes lærdom har sine begrensninger. Og noen ganger, slik som i vår situasjon i det landlige Mexico, kan mange eksperters samlede lærdom ikke anvendes når vi trenger den mest. Vi må sette vår lit til Herren.
Den erfaringen i Mexico lærte oss en annen viktig lekse. Den angår våre høyeste prioriteringer og vår fremtid som mennesker på jorden. Vi lærte at en leges endelige mål ikke er på sykehuset. For en advokat er det ikke rettssalen. For en jetpilot er det ikke cockpiten i en Boeing 747. Det yrket et menneske velger, er bare en måte å nå et mål på. Det er ikke selve målet.
Målet som hver enkelt av dere skulle strebe etter, er å være den personen dere kan bli – den som Gud ønsker dere skal være. Dagen vil komme da deres yrkeskarriere tar slutt. Karrieren du har arbeidet så hardt for å oppnå – arbeidet som har forsørget deg og din familie – vil en dag ligge bak deg.
Da vil du ha lært denne store lekse: Langt viktigere enn ditt levebrød er hva slags person du blir. Det som er viktigst når du forlater denne skrøpelige tilværelse, er hva du har blitt. Egenskaper som «tro, dyd, kunnskap, måtehold, tålmodighet, broderlig vennlighet, gudfryktighet, kjærlighet, ydmykhet og flid» (L&p 4:6) vil alle bli veid i Herrens vektskål.
Fra tid til annen kan du stille deg selv følgende spørsmål: «Er jeg rede til å møte min Skaper?» «Er jeg verdig til alle velsignelsene han har for sine trofaste barn?» «Har jeg mottatt min begavelse og de beseglende ordinanser i templet?» «Har jeg vært trofast mot mine pakter?» «Har jeg kvalifisert meg til den største av alle Guds velsignelser – som er evig liv?» (se L&p 14:7).
De som verner om sin tro på Gud – de som stoler på ham – har fått følgende løfte i Skriften: «La intet menneske rose seg av mennesker, men heller rose seg av Gud … Disse skal bo i Guds nærvær og hans Kristi nærvær evindelig og alltid» (L&p 76:61-62). Måtte dette være den endelige fremtid for oss alle.
Fotoillustrasjon av Robert Casey
Langt viktigere enn ditt levebrød er hva slags person du blir. Egenskaper som «tro, dyd, kunnskap, måtehold, tålmodighet, broderlig vennlighet, gudfryktighet, kjærlighet, ydmykhet og flid» vil alle bli veid i Herrens vektskål.