Et vitnesbyrd om profeten
«Det jeg, Herren, har talt, har jeg talt … ; enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme» (L&p 1:38).
Like etter at jeg var blitt døpt og bekreftet, sa min bestemor: «Du har Den hellige ånd nå, og det er viktig at du har et vitnesbyrd om profeten.» Snart var jeg for første gang på en generalkonferanse – oktoberkonferansen 1949.
Det var litt av en opplevelse. Jeg overnattet hos mine besteforeldre. Jeg husker at jeg sto opp veldig tidlig lørdag morgen og tok bussen til sentrum av Salt Lake City sammen med min bestemor. Vi gikk til tempelplassen og sto i kø lenge, lenge. Da vi kom til Tabernaklet, satte vi oss i et hjørne bakerst.
Like før møtet begynte, ble det stille, og alle reiste seg. Så kom president George Albert Smith (1870–1951) inn. Jeg kunne se president Smith og hans rådgivere. Jeg har aldri glemt hva jeg følte første gang jeg så profeten. Jeg følte noe svært, svært spesielt. Jeg visste at han var Herrens profet.
Det var en svært viktig begivenhet. Jeg føler det samme når jeg nå ser Kirkens president. Jeg har nå virket som generalautoritet sammen med tre av Kirkens presidenter. Og når presidenten kommer inn, har jeg fremdeles dette vitnesbyrdet: «Han er profeten.»
Du er ikke for ung til å ha et vitnesbyrd om at Kirkens president er Herrens profet. Hvis du får dette vitnesbyrdet mens du er ung, vil det være en støtte for deg i livet. Du kan vite at Herren virkelig har en profet og at vi blir velsignet når vi lytter omhyggelig til det han sier til oss.
Illustrert av Dan Burr