Forsvaret
Om jeg bare visste hvordan jeg skulle forklare hvorfor jeg aldri gikk på fester.
«Hvorfor blir du aldri med oss?» ropte piken. «Vil du ikke være sammen med oss?»
Det var sent på våren, og skoleåret var nesten omme. I pausene spilte vi fotball ute, og jeg sto i mål. Som målmann var jeg vant til å hoppe og sprette og blokkere angrep fra banen. Men denne kampen var annerledes, for jeg måtte takle og blokkere angrep som kom fra sidelinjene også.
Mellom angrepene fra det andre laget ble jeg utspurt av et par piker i klassen min som sto ved siden av banen. For å unngå deres spørsmål ville jeg ha vært glad om det andre laget kom over til en skuddkonkurranse, men jeg hadde ikke mye hell med meg den dagen.
«Hvorfor kommer du aldri på festene våre?» fortsatte hun. «Har du ikke lyst til å ha litt moro?»
«Litt moro!» tenkte jeg. Å være på fest sammen med mine klassekamerater, leke tåpelige leker og bli tvunget inn i ubehagelige situasjoner var ikke det jeg syntes var moro. Jeg ville heller være hjemme.
«Vi prøver alle å bli kjent med hverandre, og du er aldri der,» lød et annet angrep fra sidelinjen.
«Det stemmer!» sa jeg. Jeg ville ha forklart hvorfor hvis jeg hadde følt at hun og de andre virkelig ønsket å forstå. Men jeg tvilte på det. Hvordan kunne de det? Jeg var den eneste siste-dagers-hellige på skolen, og ingen av dem visste mye om Kirken eller dens normer.
«Liker du ingen av pikene i klassen?» spurte hun.
«Det handler ikke om at jeg ikke liker dem,» sa jeg. «Jeg ville bare ikke føle at jeg hørte til der.»
«Men hvorfor?» fortsatte hun.
Laget mitt hadde nettopp mistet ballen, og alle kom nå løpende mot meg.
«Hvorfor ville du ikke føle deg vel der?» drev hun på.
Alt syntes å bevege seg i langsomt tempo da blikket mitt fulgte ballen som nærmet seg. Det eneste jeg hørte var stemmen hennes, og det stadige «hvorfor», «hvorfor» ga gjenklang i hodet mitt. Motstanderen var klar til å skyte, og jeg kunne se at ballen ville treffe meg hardt. Men jeg var klar. Han sparket ballen, som spratt ut av hendene mine med et høyt klask. «Ja! Et angrep til vellykket avverget,» tenkte jeg og smilte bredt. Jeg grep ballen og kastet den ut i banen til mine lagkamerater, og deretter snudde jeg meg til mine andre motstandere.
«Så, hvorfor?» spurte hun.
Hjertet mitt banket fremdeles fort etter spenningen i kampen. «Grunnen til at jeg ikke kommer på festene deres er …» begynte jeg, stoppet så og tenkte et øyeblikket.
«Er?» gjentok hun litt utålmodig.
Jeg så igjen utover banen og så at motstanderne nærmet seg raskt. Hjertet mitt banket raskere, og jeg visste at jeg måtte fullføre det jeg hadde begynt å si. «Er fordi jeg sparer meg til en spesiell!» brast det ut av meg.
«Hva!» utbrøt hun.
Det andre laget nærmet seg, og jeg rettet igjen oppmerksomheten mot kampen. Ballen suste gjennom luften og gikk i mål. Det andre laget jublet, mens pikene sto der og lo.
«Sparer deg til en spesiell,» sa hun og kniste. «Hva heter hun?»
Jeg følte meg forlegen. Jeg hadde ingen spesiell i tankene, men visste likevel at jeg en dag ville møte min fremtidige kone og trengte å være verdig til å ta henne med til templet. Det var grunnen til at jeg ikke gikk på festene deres.
Det sved fremdeles i hendene mine og hjertet hamret fortsatt da jeg senere spaserte hjem. Likevel hadde jeg et lite smil i ansiktet. Jeg hadde kanskje blitt ydmyket på banen den dagen. Men jeg følte meg som seierherre da jeg gikk derfra.
Illustrasjoner: Sal Velluto