Evangeliet i mitt liv
Da alt syntes galt
Jeg prøvde å leve ifølge evangeliet. Så hvorfor ble livet mitt verre?
Det begynte da jeg mistet den Mormons bok som «min» misjonær, søster High, hadde gitt meg mer enn fem år tidligere. Jeg visste jeg kunne skaffe meg en ny, men min bok var full av mine egne merker og notater og krysshenvisninger. Stukket inn blant sidene var kjære sitater, en varmende hilsen fra en venn og en kopi av min patriarkalske velsignelse. Selv om jeg lette og lette, var boken ikke å finne noe sted. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde vært så skjødesløs.
Kort tid etter ble jeg oppsagt fra en av mine jobber. Min inntekt var nå halvert. Jeg hadde lovet mine foreldre at jeg skulle betale selv for skolegangen min. Hvordan skulle jeg ha råd til å fortsette på skolen?
Jeg hadde holdt budene så godt jeg bare kunne. Hvorfor gikk alt så galt? Venner på skolen unnlot ikke å strø salt i såret. Én sa: «Du skulle ikke gå så ofte i kirken. Du kan spare busspenger.» En annen sa: «Hvorfor tar du ikke en pause fra kirken en måned eller to? Kanskje du ville finne ut at du ikke merker særlig forskjell.»
En stund virket kommentarene deres fornuftige. Jeg begynte å undres om mitt liv ville være bedre uten Kirken.
Jeg gikk tilbake til rommet mitt på studenthjemmet, der jeg så et bilde av familien min som var tatt i forbindelse med den kinesiske nyttårsfeiringen. Jeg tenkte på hvor glad jeg er i dem og hvor lykkelig de gjør meg. Og jeg tenkte på min himmelske Fader, som jeg elsker og som elsker meg. Jeg innså at jeg kanskje trengte å fokusere på det jeg hadde istedenfor på det jeg manglet. Men fremdeles lurte jeg på hvordan jeg skulle komme gjennom disse prøvelsene.
Kort tid senere betrodde jeg meg til min Institutt-lærer, søster Ou, som sa: «Mange medlemmer har opplevd en fase da perioden ”alt er vel” som ny konvertitt tar slutt, og man begynner å møte prøvelsene på sin tro. I Skriften står det: ”Likevel finner Herren det tjenlig å refse sitt folk, ja, han prøver deres tålmodighet og deres tro” (Mosiah 23:21).»
«Så hva skulle jeg gjøre?» spurte jeg.
«Studer Skriftene enda flittigere, og be enda mer oppriktig,» sa hun. «Sann tro kommer når du har prøvelser og smerte. Din tro vil vokse, du vil ha fremgang, og ditt vitnesbyrd vil bli styrket.»
Jeg bestemte meg for å følge hennes råd og stole på Gud. Jeg prøvde å gjøre som Alma 38:5 sier: «I samme grad som du setter din lit til Gud, skal du bli befridd fra dine prøvelser og dine vanskeligheter og dine plager, og du skal bli løftet opp på den siste dag.»
Det endte med at jeg fant en annen jobb – en som var bedre enn den jeg hadde før. Enda bedre var det at jeg fant min Mormons bok.
Jeg lærte at våre skuffelser, sorger og mørke timer skal hjelpe oss å vokse. De kan føre oss til stor glede hvis vi har tro på og tillit til en kjærlig himmelsk Fader, slik søster Ou lærte meg. Jeg er svært takknemlig for igjen å ha fått bekreftet mitt vitnesbyrd om at Kirken og evangeliet er sant.
Illustrasjoner: Steve Kropp
Det var ikke lenger noe nytt å være medlem av Kirken, og jeg opplevde at min tro ble prøvet. Heldigvis hjalp min Institutt-lærer meg å se gleden som ventet meg.