En leksjon i ærbødighet
Fra «Primary Days», Ensign, apr. 1994, 65–68.
Jeg var gutt under den store depresjonen. Jeg husker at barn gikk med tresko fordi de ikke hadde sko, og var sultne fordi de ikke hadde mat. Det var vanskelige tider.
Primær var et skinnene lys og håp midt i mørket. Jeg var 10 år gammel. Jeg hadde en glimrende lærer. Jeg ser tilbake på dette året som mitt beste i Primær, og jeg må si at det var på grunn av min fantastiske lærer. Det var ikke fordi guttene i klassen var spesielt oppvakte eller oppførte seg uvanlig bra, tvert imot.
Guttenes latter og pikenes prating må til tider ha vært svært forstyrrende for våre Primær-ledere.
En dag da vi gikk ut fra møtesalen og til klasserommene, la jeg merke til at vår Primær-president ble værende igjen. Jeg stoppet opp og så på henne. Hun satt helt alene på den første benkeraden, tok frem lommetørklet sitt og begynte å gråte. Jeg gikk bort til henne og sa: «Søster Georgell, ikke gråt.»
Hun sa: «Jeg er lei meg.»
Jeg spurte: «Hva er i veien?»
Hun sa: «Jeg klarer ikke å kontrollere stifinnerne.* Vil du hjelpe meg?»
Selvfølgelig svarte jeg: «Ja.»
Hun sa: «Å, det vil være flott, Tommy, hvis du vil gjøre det.»
Det jeg ikke visste da, er at jeg var en av dem som var årsak til hennes tårer. Hun hadde på effektivt vis vervet meg til å bidra til å oppnå ærbødighet i vår Primær. Og vi klarte det.
Start
Illustrasjoner: Dilleen Marsh; Kristi bilde, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.