Få has på bøllen
Jeg måtte stå overfor henne, men hvordan?
Når man er 12 år gammel, er livet hardt nok. Man er klemt mellom barn og tenåring og strever for å forstå hvem man egentlig er. Jeg befant meg midt i denne kampen da mine foreldre fortalte at vi skulle flytte til en liten by på den andre siden av åsen. Den lå bare noen kilometer unna, men for meg var den en hel verden unna.
Jeg vokste opp i en forstad med 30 000 innbyggere. Jeg gikk til skolen, lekeplassen og ungdomssenteret lå et kvartal unna mitt hjem. Jeg gikk på kino hver lørdag.
Det nye hjemmet vårt var annerledes. Det var et lite sted med 6000 innbyggere – og planla å forbli slik. Jeg bodde ca. 2,5 km fra skolen og måtte ta bussen. Lekeplassen ville bli skogen og åsene i nærheten. Lørdagsmatineer ville forekomme bare en sjelden gang.
Selve flyttingen var ikke så ille. Jeg var eventyrlysten og likte å utforske ting. Men det var vanskelig å finne meg til rette på skolen. De andre elevene hadde vokst opp sammen, og jeg var en outsider. For å gjøre det verre, skjulte jeg ikke hva jeg følte, og jeg var et lett mål for bøller.
En av de største bøllene jeg måtte hanskes med, var Tracy. Det ville ikke ha vært så ille, men Tracy var en pike.
Jeg hadde taklet guttebøller før. Enten konfronterte man dem eller lærte å unngå dem. Men Tracy syntes å være overalt: i hallen, i spisesalen, i timene mine. Hun hadde en måte å fornærme andre på som skar som kniver gjennom en. Jeg var redd for å møte henne overalt.
Siden det syntes som jeg ikke kunne unngå henne, måtte jeg konfrontere henne, men jeg visste ikke hvordan. En tale jeg hørte i kirken, forandret alt dette. Jeg husker ikke hvem som talte, men jeg husker hva som ble sagt. Taleren snakket om å hanskes med vanskelige mennesker. Han sa: «Hvis du ikke kan overvinne dem, prøv å elske dem ihjel.» Han fikk forsamlingen til å le, men jeg fikk noe å tenke på. Jeg fant endelig ut hva jeg skulle gjøre med Tracy. Jeg ville «kvele henne med vennlighet».
Neste dag begynte jeg å se etter Tracy. Da jeg så henne, sa jeg: «Tracy, så fin du er.» Hun så sjokkert ut og stammet frem et takk da vi gikk forbi hverandre i hallen. Jeg fortsatte på samme måte. Hver gang jeg så henne, ga jeg henne en kompliment før hun rakk å si noe. Fornærmelsene opphørte, og jeg fikk litt fred i livet.
Noen måneder senere gikk skoleåret mot slutten. En av avslutningsaktivitetene var dans i gymnastikksalen i skoletiden. Jeg gikk på den, men hadde ikke lyst til å by noen piker opp til dans. Helt ærlig, jeg hadde aldri spurt en pike før. Men så kom en pike bort til meg og spurte om jeg ville danse.
Jeg ble sjokkert da jeg så det var Tracy. Jeg sa ja, og vi gikk ut på gulvet. Da dansen var slutt, sa jeg: «Takk,» og Tracy gikk sin vei.
Jeg så henne aldri igjen. Hun flyttet den sommeren. Jeg håper hun fant seg lettere til rette på den nye skolen enn jeg hadde gjort. Men jeg lærte den dagen at min plan hadde fungert. Der jeg hadde en fiende, fant jeg en venn.
Illustrert av Gregg Thorkelson