Våre norske pionerer
“Efter vel at have beraadt sig med Gud og Samvittighed”
I utgangspunktet visste jeg ingen-ting, da jeg som slektsforsker tok fatt på letingen etter en tipptippoldefar som hadde reist til Amerika. Jeg trodde at han som så mange andre norske utvandrere var blitt nybygger i Midtvesten. Da jeg endelig fant ham på FamilySearch, var han død i nærheten av et sted eller en by i Nebraska som skulle hete Wyoming. I all hast ble han begravd bare innrullet i et teppe, og så tente de bål på graven for at ikke innfødte urfolk skulle rote med den.
Smått om senn kom jeg til å nøste opp et stykke utvandringshistorie som syntes å være gjemt og glemt. Det skulle bli nærmest som et svennestykke i mitt slektsforskerarbeid.
Innad i kirken er det nok rimelig godt kjent at haugianere i Fox River-dalen var de første skandinaver som sluttet seg til de siste dagers hellige, at Aagot Østensdatter (i USA kjent som Ellen Sanders Kimball) fra Tinn i Telemark var med i det første følget til Salt Lake i 1847, og at halvparten av de som konverterte her hjemme flyktet over Atlanteren fra det norske livssynsmonopolet. Pionerene har vært flinke til å ta vare på historien sin. I USA er det mye å hente for de som søker og vil lese, men dette er påfallende lite dokumentert i norske kilder.
I den store sammenheng utgjør mormonene en liten del av utvandringshistorien. Fram til 1925 reiste henimot 900 000 nordmenn til Amerika. I underkant av 3 500 var siste dagers hellige på vei til Utah, av disse omkring 600 som gikk The Mormon Trail fra Misssouri River til Salt Lake City.
Da jeg for åtte år tilbake kom på sporet av denne historien, ble jeg så engasjert at jeg kom til å jobbe med den nesten hver dag fra jul og til påske. Fortsatt henter jeg den fram og får på plass noen nye brikker i et omfattende puslespill, de siste med god hjelp fra medlemmer i Facebook-gruppen “Norwegian Pioneers of the Church of Jesus Christ of Latter-Day Saints”.
Jeg er ikke selv en av de siste dagers hellige, men jeg er ydmyk i forhold til hva disse pionerene gjorde for sin tro. Som historieinteressert og tidligere journalist har jeg sett det som meningsfylt ikke bare å lete fram min egen slektshistorie, men også å sette den inn i en større sammenheng og dele den med folk utenfor kirken.
1800-tallet var en brytningstid i norsk kristenliv. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842. Den hadde forbudt lekmenn å tale Guds ord i forsamlinger uten sogneprestens tillatelse. Dissenterloven i 1845 åpnet for andre kristne trossamfunn enn Den norske kirke. En høyesterettsdom i 1853 fastslo imidlertid at Jesu Kristi Kirke av Siste dagers Hellige ikke var å anse som et kristent trossamfunn, som dermed falt utenfor dissenterlovens beskyttelse. De som sluttet seg til de siste dagers hellige utfordret Den norske kirke og opptrådte i strid med norsk lov, de ble mobbet og forfulgt. Det er et lite ærerikt kapittel i norsk historie.
To ganger har jeg møtt misjonærer av min slekt på tjeneste i Norge; søster Sydnee Floyd (nå gift Burr) i 2012 og eldste Nicholas Applegate i 2017. De har oversatt min artikkel “Mormon-pionerene fra Sandsvær”, som i 2014 sto på trykk i den lokalhistoriske årboka “Langs Lågen” og det landsomfattende bladet “Slekt og Data”, og et foredrag som jeg har holdt for omkring 2 000 tilhørere rundt om i 35 lag og foreninger.
Historien i norsk versjon kan du lese på nettsiden min: www.torgervin.no
Etter som jeg i utgangspunktet ikke visste noe som helst og det var lite å hente i norske kilder, skulle det komme til å bli krevende arbeid å hente fram historien om pionerene i Lågendalen. Det hadde jeg ikke greid uten mye god hjelp på mange hold, i første rekke søster Terry Latey ved Mormon Trail Center at Historic Winter Quarters i Omaha, Nebraska.
Det ble drama så det holdt, etter at gårdbruker og enkemann Ole Hansen sammen med tjenestejentene Berthe Maria og Anne Helena Dyresdatter, to søstre fra husmannsplassen Klippenberg, gikk ned til Numedalslågen for å la seg døpe 15. november 1860. Vinteren kom tidlig dette året. De måtte lage hull i isen, før de kunne gå ut i det kalde vannet. Eldste Christoffer Sigvarth Winger fra Drammen foresto dåpen i Evjuevja, som på folkemunne skulle komme til å bli kalt Mormonerhølen. Ole Hansen ble ansett som utilregnelig og var nær ved å miste eiendomsretten til Nordre Evju, en stor gård etter lokale forhold.
I kirkeboka for Efteløt leser vi:
Aar 1860 den 17.d December fremmødte for undertegnede Gaardbruger og Enkemand Ole Hansen Evju, 44 1/2 Aar gammel og Pigen Berthe Maria Dyresd. Klippenberg på Evju, som udmeldte sig av Statskirken, da de erklærede at vere bleven Mormoner, efter vel at have beraadt sig med Gud og Samvittighed.
Ole og Berthe Maria giftet seg i 1862, han var 46 og hun 27 år. I årene som fulgte sluttet også tjenestejentenes bror Dyre Dyresen og foreldrene Dyre Anundsen og Gjertrud Marie Olsdatter seg til de siste dagers hellige.
Alle reiste til Amerika. Dyre Dyresen i 1862, Ole Hansen, Berthe Maria Dyresdatter og Anne Helena Dyresdatter i 1863, og etter at borgerkrigen var over også Dyre Anundsen og Gjertrud Marie Olsdatter i 1866.
Omkring 150 år i ettertid har jeg fulgt dem hele veien til Salt Lake City. I København var det samling med brødre og søstre fra Danmark og Sverige, før de dro videre til Hamburg, noen videre via Liverpool, og så strabasiøse seilaser over Atlanteren til Castle Garden i New York. Derfra bar det med båt og tog, stadig rett på gulvet i kuvogner, om Canada til Missouri River. De siste 160 milene gikk de til fots og med prærievogner trukket av okser langs The Mormon Trail til Salt Lake City; det er et av de mest heroiske kapitler i historien til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. De som leser historien på nettsiden min, vil se hvordan det gikk med emigrantene fra Sandsvær etter at de etablerte seg i Utah og Idaho.
Men en av dem måtte gi tapt før de kom så langt. Dyre Anundsen fant sin grav ute på slettene. Han døde “along the way” 11. august 1866, “wrapped in a sheet somewhere Wyoming, Nebraska”. Dyre Anundsen var min tipptippoldefar, med anelinje gjennom en sønn fra et tidligere ekteskap.