Kapittel 11

Prestedømmet, «den levende Guds kraft»

Prestedømsbærere som lever ifølge rettferdige prinsipper, kan være redskaper i Herrens hender når de tjener andre.

Fra Heber J. Grants liv

«Jeg kommer aldri til å glemme den gangen,» sa president Heber J. Grant, «da en venn vendte seg til meg etter at legen hadde erklært at hans datter, som hadde fått difteri, ville dø før natten var omme. Han spurte om jeg ville be for datteren, og etter at jeg hadde gått fra kontoret hans, ba jeg av hele min sjel om at Gud ville helbrede denne piken. Mens jeg ba, kom følgende inspirasjon: ”Den levende Guds kraft finnes her på jorden. Prestedømmet er her. Skynd deg! Skynd deg! … Gå og stans ødeleggerens makt, så skal piken leve.”

Legen som tok seg av piken, sa at hun ikke kunne leve til morgenen. Men da morgenen kom, forklarte han at han ikke forsto det, men at han trodde piken kom til å bli frisk. Han kunne ikke la være å gi uttrykk for sin overraskelse over forandringen i pikens tilstand gjennom natten. Den levende Guds kraft stanset ødeleggeren.»¹

President Grant gledet seg over inspirasjonen han mottok den kvelden: «Den levende Guds kraft er her på jorden. Prestedømmet er her.» I sine generalkonferansetaler underviste han ofte de hellige om velsignelsene de kunne motta gjennom prestedømmets kraft og myndighet.

Heber J. Grants læresetninger

Prestedømmets nøkler, myndighet, ordinanser og gaver har blitt gjengitt.

Etter hvert som oversettingen av [Mormons bok] skred frem, oppdaget Joseph Smith at det nephittiske folk forkynte og praktiserte læren om dåp. Han ønsket å forstå dette prinsippet bedre og gjorde som han hadde gjort før. Han gikk sammen med sin skriver, Oliver Cowdery, ut i skogen og ba inderlig. Følgende er sitert fra hans egne ord:

«Mens vi således ba og påkalte Herren, steg et himmelsk sendebud ned i en sky av lys. Han la sine hender på våre hoder og ordinerte oss, idet han sa:

”I Messias’ navn meddeler jeg eder, mine medtjenere, Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening og omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse; og dette skal aldri igjen borttas fra jorden før Levis sønner atter i rettferdighet ofrer et offer til Herren.”

Sendebudet som besøkte oss ved denne anledning og meddelte oss dette prestedømme, sa at hans navn var Johannes, den samme som kalles døperen Johannes i Det nye testamente, og at han handlet under ledelse av Peter, Jakob og Johannes, som hadde nøklene til det melkisedekske prestedømme. Dette prestedømmet, sa han, skulle bli meddelt oss når tiden var inne.» [Se Joseph Smith – Historie 1:68-69, 72.]

Med denne ordinasjonen og med gjengivelsen av Det melkisedekske prestedømme, som senere ble overdratt som lovet, var fylden av Den allmektige Guds prestedømmes nøkler og myndighet, som i århundrer hadde vært tapt for menneskeheten, gjengitt, og har siden forblitt i Kirken i ubrutt suksesjon opp til nåværende tid.

Med gjengivelsen av prestedømmet ble veien åpnet for å forkynne evangeliet, forrette dets ordinanser og organisere Kirken.²

Jeg vet at det ikke er noen gaver, nåde eller myndighet som apostlene på Frelserens tid var i besittelse av, som ikke Guds folk i dag er i besittelse av.³

Her i dag bærer jeg vitnesbyrd for dere om at vi har sannheten, at Gud har talt igjen, at enhver gave, enhver nåde, kraft og begavelse som ble gitt gjennom den levende Guds prestedømme på Frelserens tid, gleder vi oss over i dag. Jeg fryder meg over å vite at disse ting som vi skulle nyte godt av – velsignelsene, den allmektige Guds helbredende kraft, hans Ånds inspirasjon hvorved menn og kvinner får tilkjennegivelser fra ham, Guds ånds inspirasjon hvorved mennesker taler i nye tunger og tyder disse, og enhver nåde og gave – virkelig finnes blant de siste-dagers-hellige i dag.⁴

Prestedømmets helbredende kraft er i Kirken.

Jeg vet at Den allmektige Guds helbredende kraft finnes i denne kirke. Jeg vet at uten Guds helbredende kraft ville jeg ikke hatt det privilegium å stå foran dere i dag. Jeg vet at det finnes levende monumenter over Guds helbredende kraft blant dette folk. Hvis vi hadde en opptegnelse over alle Herrens fantastiske velsignelser som har kommet gjennom prestedømmet siden Kirken ble opprettet på jorden, ville det være en opptegnelse som var langt større enn Det nye testamente.⁵

En gang da min [halvbror] Joseph Hyrum Grant … hadde ansvar for en utleiestall … hadde noen ansatte ved Z.C.M.I. skofabrikk en utflukt… [Joseph], som hadde ansvar for transporten, gjorde dem oppmerksom på at et uvær nærmet seg, og oppfordret dem innstendig til å reise hjem. Han forklarte at … det var fare for at … vognen kunne velte under uværet og mørket. Men de vedtok at de ikke ville klandre firmaet hvis en ulykke skulle inntreffe.

Da de dro hjem i mørke, veltet vognen, og flere personer ble ganske alvorlig skadet. En av pikene brakk flere ben, og som følge av skadene og oppholdet i uværet pådro hun seg lungebetennelse. Legen som var tilstede, erklærte at hun ikke ville klare seg og trolig ville dø før det ble morgen. [Joseph] følte seg svært nedslått på grunn av dette, siden han hadde kjørt vognen. Han ba meg gå sammen med ham for å salve piken og sa at han hadde mottatt Åndens vitnesbyrd om at hun ville overleve.

Da vi kom til sengen, sa jeg til ham at hun var døende og ville være død før vi kunne løfte hendene fra hennes hode. Han ble likblek og erklærte at han hadde mottatt en tilkjennegivelse fra Herren, og at han visste like sikkert som han visste at evangeliet er sant, at hvis vi velsignet henne, ville hun overleve. Vi velsignet henne, og da jeg bekreftet salvingen, ble jeg inspirert til å love henne at benene skulle leges, at hun skulle bli frisk og komme tilbake og operere maskinen i skofabrikken. Jeg visste ikke at hun hadde operert en maskin eller hva som var hennes arbeid. Om kvelden møtte jeg formannen på denne fabrikken, og han sa: «Jeg kommer fra Marie DeGrays hjem. Hun lå for døden. Jeg er sikker på at hun er død nå.» Jeg sa: «Bror Rowe, gå opp på kontoret ditt og sett deg ned og skriv: ”Marie DeGray er ikke død. Marie DeGray vil ikke dø, men hun vil bli frisk og komme tilbake og operere maskinen sin i fabrikken din.” Det har blitt tilkjennegitt meg ved den levende Guds ånd.» Han sa: «Jeg trenger ikke skrive det, for ut fra det du sier, vet jeg at hun kommer til å leve.»

Deretter fortalte han meg noe som hadde hendt i hans egen familie. Han sa: «I London, før jeg kom til dette landet, ble en av mine døtre svært syk, og legen sa at hun ikke kom til å leve til neste morgen.» Etter hva jeg husker, sendte han bud etter Junius F. Wells og hans ledsager som var omkring fem kilometer unna på den andre siden av den store byen London, og ba dem salve datteren, og hun ble frisk. «Neste dag,» sa bror Rowe, «kom legen hjem til oss og ga meg en skriftlig attest på at min datter var død. Den var behørig underskrevet. Jeg inviterte ham inn i stuen og presenterte ham for ”liket”. Så når du forteller meg at denne piken vil bli frisk, stoler jeg på dine ord, for jeg vet at Guds helbredende kraft finnes i denne kirken, like sikkert som jeg vet at jeg lever.»⁶

Veiledet av rettferdige prinsipper kan prestedømsbærere trekke på himmelens krefter.

Det er ikke noe ubetydelig å ha Guds prestedømme – å ha rett til å påvirke himmelens krefter for det gode.⁷

Med henvisning til Guds prestedømmes myndighet og hvordan det skal utøves: Den levende Guds profet ble satt i Liberty fengsel, og mange ønsket at han skulle stilles for retten og henrettes. Men ikke engang alle fengselsdører i hele verden kan hindre Guds sinns og viljes åpenbaringer i å komme til dem som er berettiget til å motta dem. Og mens profeten Joseph Smith var i Liberty fengsel, mottok han en av de aller største av alle de store åpenbaringer fra Gud som finnes i Lære og pakter. Jeg leser fra kapittel 121:

«Hvor lenge kan rinnende vann forbli urent? Hvilken makt kan stanse himlene? Likeså godt kunne mennesket rekke ut sin ubetydelige arm for å stanse Missourifloden i dens bestemte løp, eller vende strømmen i motsatt retning, som å hindre den Allmektige i å utgyte kunnskap fra himmelen over de siste-dagers-helliges hoder.

Se, der er mange kalt, men få er utvalgt. Og hvorfor er de ikke utvalgt?

Fordi deres hjerter begjærer denne verdens gods og de trakter etter menneskelig ære så de ikke lærer denne ene lekse –

At prestedømmets rettigheter er uadskillelig tilknyttet himmelens krefter, og at himmelens krefter hverken kan kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper.

At de kan meddeles oss, er sant, men når vi forsøker å skjule våre synder eller å tilfredsstille vår stolthet, vår forfengelige ærgjerrighet, eller å utøve herredømme, kontroll eller tvang over menneskenes barns sjeler i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den borttas – Amen til den manns prestedømme og myndighet.

Se, før han aner det, er han overlatt til seg selv, til å stampe mot brodden, til å forfølge de hellige og til å kjempe imot Gud.

Av sørgelig erfaring har vi lært at det er nesten alle menneskers natur og tilbøyelighet så snart de erholder litt myndighet, hva de formoder, vil de straks begynne å utøve urettferdig herredømme.

Derfor, mange er kalt, men få er utvalgt.» [L&p 121:33-40.]

Nå ønsker jeg å understreke resten av denne åpenbaringen som ble gitt i et fengsel. Med all den makt en delstat hadde til å berøve Joseph Smith friheten, kunne de ikke hindre denne profeten i å kommunisere med himlene, og han mottok følgende inspirerte ord som aldri skulle glemmes av noen biskop eller noen stavspresident eller noen apostel eller noen president i Kirken så lenge de har et embede i denne kirke:

«Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet, men kun ved forståelse, ved langmodighet, ved mildhet og ydmykhet og ved oppriktig kjærlighet;

ved godhet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik –

Irettesett i tide og med bestemthet når den Hellige Ånd tilskynder; og vis deretter større kjærlighet mot den som du har irettesatt, for at han ikke skal betrakte deg som fiende;

så han kan vite at din trofasthet er sterkere enn dødens bånd.

La også ditt indre være fylt av kjærlighet til alle mennesker, og til troens hus, og la alltid dine tanker være prydet med dyd; da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg.

Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager»

Å stadig ha Den hellige ånd som vår ledsager er mer dyrebart enn all verdens rikdom.

«og ditt septer, et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer; og ditt herredømme skal være et evigvarende herredømme, og uten at der skal utøves noen tvang, skal det strømme til deg evindelig og alltid.» [L&p 121:41-46.]⁸

Når jeg har snakket med siste-dagers-hellige, er det ingen annen åpenbaring i hele Lære og pakter som jeg har sitert fra så ofte som den i kapittel 121 … om at «ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet, men kun ved forståelse, ved langmodighet, ved mildhet og ydmykhet og ved oppriktig kjærlighet».

Det er ingen fare forbundet med et slikt prestedømme – mildhet og ydmykhet og oppriktig kjærlighet. Men når vi utøver herredømme, kontroll eller tvang over menneskenes barns sjeler i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake. Herrens ånd bedrøves. Og når den borttas – «Amen til den manns prestedømme og myndighet». Dette er Guds ord.⁹

Er det så fryktelig å utøve den levende Guds prestedømme på den måten Herren foreskriver: «Ved mildhet og godhet»? Det er den eneste måten, og hvis det ikke utøves slik – Amen til deres prestedømme og myndighet som har dette prestedømmet i Kristi kirke.¹⁰

Menn som har prestedømmet, skulle ikke bruke det for å forherlige seg selv … Hvis de gjør det, mister de Herrens ånd og trakter etter det som hører denne verden til istedenfor det som hører Gud til.¹¹

Som det står i åpenbaringen, kan vi ikke gjøre noe uten at vi viser kjærlighet og nestekjærlighet og godhet – oppriktig kjærlighet. Med Herrens hjelp er det nettopp slik jeg etter beste evne skal forrette det Guds prestedømme jeg har mottatt.¹²

Forslag til studium og drøftelse

Hvordan har du og din familie blitt velsignet ved at prestedømmet har blitt utøvet?
Hvordan kan vi vise respekt for prestedømmet? Hvordan kan vi hjelpe familiemedlemmer til å respektere prestedømmet?
Hva har du opplevd som har styrket ditt vitnesbyrd om prestedømmets helbredende kraft? Hva kan vi gjøre for å skjelne våre egne ønsker fra Herrens vilje i tider med sykdom eller andre plager?
Hva lærer du av åpenbaringen i Lære og pakter 121:33-46? Hvorfor må prestedømsbærere følge prinsippene i denne åpenbaringen for å handle i Herrens navn? Hvordan gjelder disse prinsippene i all vår omgang med andre?
Hvordan kan prestedømmets velsignelser gjøres tilgjengelige for dem som ikke har bærere av Det melkisedekske prestedømme i sitt hjem?