Kapittel 14

«Kom, hellige»

Salmen «Kom, hellige» inspirerer til takknemlighet overfor de tidlige siste-dagers-hellige pionerer og fører til større tro og mot.

Fra Heber J. Grants liv

President Heber J. Grants yndlingssalme var «Kom, hellige», en hymne som ga håp og inspirasjon til de tidlige siste-dagers-hellige pioner som reiste til Saltsjødalen (se Salmer, nr. 26). Han mente at det var viktig at Kirkens medlemmer forsto salmen – spesielt fjerde vers med dets budskap om håp for dem som kom til å dø før reisen var over, og for dem hvis «liv blir spart igjen» og som «møtes skal i Sions hjem».

Salmen minnet president Grant om hans pionerarv. Han sa: «Jeg har aldri hørt og venter aldri å høre, helt til min dødsdag, min yndlingssalme, ”Kom, hellige, gå frem og frykt nå ei, gå med mot, fremad dra” [uten å tenke] på min lille babysøsters død og begravelse og ulvene som gravde opp hennes legeme på slettene. Jeg tenker på min fars første hustru som døde, og at hennes legeme ble bragt hit for å begraves.»¹ Denne beretningen om Jedediah Grant, hans hustru Caroline og deres datter Margaret illustrerer salmens gjentatte budskap: «Alt er vel!»

I 1847 ledet Jedediah Grant et kompani siste-dagers-hellige pionerer fra Winter Quarters i Nebraska til Saltsjødalen. Like før kompaniet kom inn i dalen, fikk hans seks måneder gamle datter, Margaret, kolera og døde. Hun ble begravet like ved stien, bare beskyttet av en haug nyspadd leire. Like etterpå døde Jedediahs første hustru, Caroline, på grunn av kolera og høy feber. Hun hvisket følgende avskjedsord til sin mann: «Alt er vel!» Alt er vel! Vær så snill å ta meg med til dalen – Jeddy. Hent Margaret – ta henne – til meg!» Hennes mann svarte: «Ja, ja, Caroline. Jeg skal gjøre mitt beste. Jeg skal gjøre mitt beste.»

Kompaniet kom til dalen tre dager senere. Om kvelden ble det holdt begravelse for Caroline Grant. Etter noen dagers hvile dro Jedediah for å hente Margarets legeme. Han ble ledsaget av sin venn Bates Noble og bror Nobles adoptivdatter, Susan. En kveld da de hadde slått leir, ga Jedediah uttrykk for sin tillit til Guds vilje:

«Bates, Gud har gjort det klart for meg. Gleden i Paradis, hvor min hustru og mitt barn er sammen, synes å komme over meg i kveld. I en vis hensikt har de blitt befridd fra jordens slit og strev som du og jeg er opptatt med. De er mange, mange ganger lykkeligere enn det er mulig for oss å være her. Denne leirplassen skulle være det tristeste av alle triste steder for meg, men i kveld synes den å være nær himmelen.»

De tre reisende kom frem til gravstedet neste morgen. Susan mintes: «Vi stoppet nølende noen skritt fra den lille graven, satte ned oppakningen vår og stirret rett frem for oss. Ingen prøvde å si noe. Et stygt hull erstattet den lille haugen. Og det var tydelig å se at ulvene nettopp hadde dratt derfra. Jeg våget ikke å heve blikket og se på Jedediah. Jeg kunne bare gjette meg til hans følelser ut fra det jeg selv følte. Vi sto der som statuer i villmarken, naglet til bakken, og innså helt at vi ikke kunne gjøre noe mer. Etter flere minutters stille tårer trakk vi oss taust tilbake og bar med oss tilbake bare det vi hadde da vi kom dit.»²

Omkring ni år senere ble det holdt begravelse for president Jedediah Grant, som hadde vært annenrådgiver for president Brigham Young. President Heber C. Kimball, førsterådgiver i Det første presidentskap, talte til forsamlingen og fortalte om et syn som hans venn Jedediah hadde hatt:

«Han så de rettferdige samlet i åndeverdenen, og det var ingen ugudelige ånder blant dem. Han så sin hustru. Hun var den første som kom til ham. Han så mange han kjente, men samtalte kun med sin hustru Caroline. Hun kom til ham, og han sa at hun var så vakker, og hun hadde deres lille barn som døde på slettene, i sine armer og sa: ”… Her er lille Margaret. Du vet at ulvene spiste henne, men det skadet henne ikke. Her er hun like hel.” »³

Heber J. Grants læresetninger

«Gå med mot, fremad dra»

Jeg tror at William Clayton var inspirert av Herren da han skrev denne salmen… Det var en utrolig reise pionerene skulle ta fatt på… Jeg beundrer våre fedres og mødres mot, tro og viljestyrke – de som bega seg ut i villmarken uten å vite hvor de skulle hen, mens de sang:

Kom, hellige, gå frem og frykt nå ei,

Gå med mot, fremad dra.

Jeg har snakket med hundrevis av dem som krysset slettene, og de opplevde virkelig glede og lykke på veien til dette landet.

Om tornestrødd kan synes denne vei,

Gud er med oss hver dag.

Gud hjalp dem virkelig hver dag.

Det bedre er å jage vekk
unyttig kummer, kval og skrekk;
og frydes vil da hver en sjel:
Alt er vel! Alt er vel!

Og dette var ikke bare et godt råd for dem som reiste over slettene, men det er et godt råd for oss alle hver dag i livet. Vår himmelske Fader finner behag i at vi er glade, lykkelige og rolige til sinns. Han finner behag i at vi har kapasitet og evne til å tro og akseptere skriftstedet som sier at vi skal anerkjenne Guds hånd i alle ting [se L&p 59:21].

«Omgjord din lend og tap ei mot»

Mon vi skal gråte om vår lodd er hård?
Nei, å nei, alt er vel!
Hvem kan forvente han belønning får
som i kamp ei tok del?

Problemet med mange er at de ikke er villige til å betale prisen. De er ikke villige til å kjempe for å vinne i livets kamp. De ligner meget på menneskene jeg leste om i bror N. L. Nelsons bok om forkynnelse – som jeg kom til å åpne en dag – og jeg leste om folk som tok helt bokstavelig instruksjonen om ikke å være bekymret for hva de skulle si. Og bror Nelson [en professor ved Brigham Young Academy] skrev at mange av dem som slett ikke bekymret seg, aldri sa stort, siden de handlet i strid med læresetningen om at vi skal forberede oss. Og han sier om dem som ikke ofrer det en tanke, at når de taler, … sier de: «Herre, her er jeg. Jeg har en munn og et par lunger som jeg vil låne deg en kort tid. Fyll meg med visdom så jeg kan oppbygge folket», noe han sjelden gjør. [Se Preaching and Public Speaking: A Manual for the Use of Preachers of the Gospel and Public Speakers in General (1898), s. 3-7.]

Hvem kan forvente han belønning får
som i kamp ei tok del?
Omgjord din lend og tap ei mot!
Gud fører oss på sikker fot;
og vi skal føle i vår sjel:
Alt er vel! Alt er vel!

Denne strålende forsamlingen her [under generalkonferansen], vårt vakre tempel, Kirkens [administrasjons]bygning og templene fra Canada til Syd-Utah og på Hawaii bærer vitnesbyrd for hele verden om at Gud aldri har sviktet sitt folk.

«Vi finne skal et utsøkt, hellig sted»

Vi finne skal et utsøkt, hellig sted
fjernt i vest, Sions land,
hvor ingen mer kan gjøre oss fortred.
Gud oss der signe kan.

Jeg tror ikke det finnes noen sann siste-dagers-hellig som ikke tror at Gud beredte dette landet for sitt folk. Brigham Young … sa da han så utover denne dalen: «Dette er stedet.» Gud hadde vist ham dette stedet i et syn før han kom hit. Noen prøvde å overtale ham til å dra til det rike California, men dette var stedet som Gud hadde beredt, og vi stoppet her, og det ble ikke begått noen feil.

Vår lovsang der nå høres skal,
gjenlyde høyt i berg og dal:
«For Israels konge gled din sjel.»
Alt er vel! Alt er vel!4

«Om hytten på vår reise brytes ned …»

Om hytten på vår reise brytes ned,
salig dag! Alt er vel!
Endt er da all vår møye og vårt strev,
i Guds fred får vi del.

Føler vi at alt er vel om vi dør? Lever vi slik at vi, hvis vi blir kalt bort herfra, er verdige til å komme tilbake til vår himmelske Fader når vi forlater denne jord, og at vi er velkomne der? Lever vi slik at vi er verdige til de velsignelser vi har mottatt? Jeg stiller meg selv spørsmålet: Gjør jeg absolutt alt jeg kan for å oppløfte ikke bare meg selv, men også mine medmennesker, er jeg virkelig et skinnende lys for menneskene på grunn av det eksemplet jeg er for dem?⁵

Hvilken enestående tro – at alt er vel, selv om de skulle dø i villmarken og bli begravet i en ukjent grav, så å si. Men slik var deres tro, og de kunne synge disse ordene kveld etter kveld og virkelig mene det de sang. De ba i sannhet til Herren. De trodde fullt og helt på åpenbaringen som ble gitt profeten Joseph Smiths hustru, der det er skrevet: «De rettferdiges sang er en bønn til meg, og den skal bli besvart med velsignelser på deres hoder.» Videre: «Min sjel fryder seg i hjertets sang.» [L&p 25:12.]

Om hytten på vår reise brytes ned,
salig dag! Alt er vel!
Endt er da all vår møye og vårt strev,
i Guds fred får vi del.
Men om vårt liv blir spart igjen,
vi møtes skal i Sions hjem.
Et jubelkor da høres skal:
Alt er vel! Alt er vel!

Jeg husker en gang – noe jeg ofte har fortalt … at min svigerfar, avdøde Oscar Winters, sa: «Heber, jeg tror ikke at de unge i Sion forstår fullt og helt hva bror Claytons salme betydde for oss da vi sang den kveld etter kveld mens vi krysset slettene… Jeg vil fortelle deg noe som hendte da jeg kom inn i dalen. En i kompaniet vårt kom ikke sammen med oss inn i leiren. Vi fant noen frivillige og skulle til å dra tilbake for å finne ut om det hadde hendt noe … da vi så ham komme i det fjerne. Da han kom, spente vi fra kveget hans og ga ham kveldsmat. Han hadde vært ganske syk og måtte legge seg ned på veien en gang eller to. Da han hadde spist, satte han seg på en stor stein ved leirbålet og sang salmen ”Kom, hellige”. Det var en regel i leiren at når noen begynte å synge den salmen, skulle alle synge med. Men av en eller annen grunn var det ingen som sang sammen med denne broren. Røsten hans var ganske svak og matt. Da han var ferdig, så jeg meg rundt, og jeg tror ikke det var et tørt øye å se hos dem som satt der. Han sang salmen svært vakkert, men med svak og sorgfylt røst, men likevel med salmens ånd og inspirasjon. Neste morgen oppdaget vi at han ikke spente for oksene sine. Vi gikk bort til vognen hans og så at han hadde dødd i løpet av natten! Vi gravde en grunn grav og la hans legeme i den. Vi kom så til å tenke på den steinen han hadde sittet på kvelden før mens han sang:

Om hytten på vår reise brytes ned,
salig dag! Alt er vel!
Endt er da all vår møye og vårt strev,
i Guds fred får vi del.

Vi rullet steinen bort til graven som gravstein.»

Jeg la merke til at bror Winters hadde tårer i øynene. Det så ut som han skulle til å fortelle meg noe mer, men han nølte og gjorde det ikke. Jeg hørte siden at da han hadde vært i dalen en tid, kom han fra sitt hjem ute på landet til Salt Lake for å møte sin mor, bare for å få vite at også hun hadde dødd før reisen var over.

For noen år siden, da Burlington Railroad la jernbanespor gjennom Nebraska og Wyoming, fant ingeniørene et stykke av et vognhjul som stakk opp fra bakken. Ordet «Winters» var meislet inn i det. De skrev til Salt Lake City om oppdagelsen og var så omtenksomme at de gikk flere kilometer tilbake for å legge om sporet så det skulle gå utenom dette stedet. De forsto at det var gravstedet til en Utah-pioner. Siden har vi reist et lite monument der til minne om bestemor Winters, og på en side av det lille monumentet, som er bygd av tempelgranitt, har vi meislet inn teksten til det siste verset av «Kom, hellige».

Jeg kan aldri høre denne sangen eller lese den uten at jeg blir fylt av takknemlighet til min far og mor og de tusenvis av disse edle menn og kvinner som reiste over slettene. Mange av dem krysset slettene gang på gang for å hjelpe andre. De utholdt med glede strabasene og praktiserte i sannhet læresetningene i denne inspirerte salmen. Jeg kan aldri tenke på dem uten at jeg blir fylt av beundring og takknemlighet, og ber Herren hjelpe meg, som en av etterkommerne etter denne edle gruppen, til å være lojal, sann og trofast slik de var. De var i sannhet en gruppe menn og kvinner som, etter som årene kommer og går, vil fortjene større og større beundring og respekt fra verdens mennesker.⁶

Forslag til studium og drøftelse

Hva betyr denne salmen for deg? Hvilke lærdommer kan vi hente fra denne salmen?
Hvordan er vi pionerer i dag? Hvordan kan vi gjøre ære på den arven vi mottar fra andre siste-dagers-hellige pionerer?
Hvordan kan vi lære oss å være «glade, lykkelige og rolige til sinns» tross motgang?
Tenk over følgende spørsmål som president Grant stilte: «Føler vi at alt er vel om vi dør? Lever vi slik at vi, hvis vi blir kalt bort herfra, er verdige til å komme tilbake til vår himmelske Fader når vi forlater denne jord, og at vi er velkomne der? Lever vi slik at vi er verdige til de velsignelser vi har mottatt? … Gjør jeg absolutt alt jeg kan for å oppløfte ikke bare meg selv, men også mine medmennesker, er jeg virkelig et skinnende lys for menneskene på grunn av det eksemplet jeg er for dem?»
Hvorfor er det nyttig å tenke regelmessig gjennom vårt liv? Hva kan vi gjøre for å forberede oss «til å komme tilbake til vår himmelske Fader»?
Hva kan vi gjøre for å oppløfte oss selv og andre?