Kapittel 4

Utholdenhet

Utholdenhet når det gjelder rettferdige ønsker, kan hjelpe oss å utvikle talenter, nå åndelige mål og tjene andre.

Fra Heber J. Grants liv

Gjennom hele livet arbeidet Heber J. Grant flittig for å forbedre seg. Han trodde at «alle kan forbedre seg fra dag til dag, fra år til år, og få større evne til å utrette ting etter hvert som årene kommer og årene går».¹Han ble kjent for sin utholdenhet, og det ble sagt om ham at «han aldri kritiserte andres svakheter, men gikk til krig mot sine egne».² Han fortalte følgende historie om da han en gang i ungdommen viste egenskapen utholdenhet:

«Da jeg meldte meg inn i en baseballklubb, spilte guttene som var på min alder og eldre, på A-laget. De som var yngre enn meg, spilte på B-laget, de som var enda yngre, på C-laget, og jeg spilte sammen med disse. En av årsakene til dette var at jeg ikke kunne kaste ballen fra ett fristed til et annet. En annen årsak var at jeg manglet fysisk styrke til å løpe og slå godt nok. Når jeg tok imot ballen, pleide guttene å rope: ”Kast den hit, din pyse!” Så mange morsomheter gjorde mine yngre venner seg på min bekostning at jeg lovet meg selv at jeg en dag skulle spille på topplaget som skulle vinne Utah-mesterskapet.

Min mor tok inn losjerende på den tiden, og jeg pusset støvlene deres til jeg hadde spart opp en dollar som jeg kjøpte en baseball for. Time etter time tilbragte jeg med å kaste den mot låveveggen til naboen (Edwin D. Woolley). Dette fikk ham til å omtale meg som den lateste gutten i trettende ward. Ofte verket armen så jeg knapt kunne sove om kvelden. Men jeg fortsatte å trene, og en dag greide jeg å komme med på B-laget i klubben vår. Litt senere meldte jeg meg inn i en bedre klubb, og en dag stilte jeg på topplaget som vant territorie-mesterskapet. Ettersom jeg nå hadde oppfylt det løftet jeg hadde gitt meg selv, trakk jeg meg tilbake fra baseballarenaen.»

President Grant innrømmet senere at han delvis hadde kastet bort de «timene og dagene og ukene og månedene» han hadde tilbragt med å kaste en baseball mot naboens låve. Han sa: «Tankene melder seg om at jeg ikke … brukte tiden til det beste jeg var i stand til å utrette… Men det var én ting jeg oppnådde ved min karriere som baseballspiller, nemlig å innfri et løfte jeg hadde gitt meg selv.»³

Den unge Heber J. Grant holdt også ut til han hadde lært å spille kuler, hadde forbedret sine grammatikkunnskaper og fått en nydelig håndskrift.

Fordi han i ung alder lærte hvilken styrke det er å være utholdende, anvendte han prinsippet da han ble eldre. Eksempelvis bestemte han seg for å lære å synge. Han mintes: «Fra jeg var ni år gammel, prøvde jeg å synge. Jeg prøvde om og om igjen uten særlig hell. De jeg var omkring 43 år, hadde jeg en privatsekretær med en vakker barytonstemme. Jeg sa til ham at jeg ville gi hva som helst for å kunne synge rent. Han lo og sa: ”Alle som har stemme og utholdenhet, kan synge.” Jeg utpekte ham straks til min sanglærer.

Mine sangtimer begynte den kvelden. Etter to timers øvelse kunne jeg ennå ikke synge én strofe fra sangen vi hadde øvd på. Etter at jeg hadde øvd på den ene sangen mer enn fem tusen ganger, ble det litt av en fiasko da jeg prøvde å synge den for publikum. Jeg øvde på den i seks måneder til. Nå kan jeg lære en sang på noen få timer.»⁴

President Grant tok sin kamp for å lære å synge med godt humør, og han lot ikke sine feil eller andres latter og kritikk avskrekke ham. I en tale til de unge i Kirken sa han:

«Da jeg lærte å synge, … øvde jeg en dag på [en bestemt] sang tolv ganger i ett strekk. Den har tre vers. Så jeg sang 36 vers, og ved nøyaktig telling gjorde jeg fem feil pr. vers, noe som utgjorde 180 feil under én øvelse, og jeg visste det ikke. Da jeg først begynte å lære å synge, tok det meg fra tre til fire måneder å lære to enkle salmer. For noen uker siden lærte jeg en salme på tre timer – en halvtimes øvelse hver kveld i seks dager, og da kunne jeg den.»⁵

President Heber J. Grant siterte ofte følgende utsagn, som noen ganger tilskrives Ralph Waldo Emerson: «Det vi vedblir å gjøre, blir lettere å utføre – ikke fordi tingen i seg selv endres, men fordi vår evne til å gjøre det blir større.»⁶ President Grant var et eksempel på denne sannheten, spesielt når det gjaldt å tjene Herren. Tross vanskeligheter som fattigdom og at han tidlig mistet sin far, vedble han å holde budene, oppfylle sine kall i Kirken og gjøre alt han kunne for å bygge opp Guds rike på jorden.

Heber J. Grants læresetninger

Vi kan nå ethvert verdifullt mål hvis vi er utholdende.

Jeg tror vi kan nå ethvert mål som vi bestemmer oss for, og ingen gutt eller pike bør sette seg ned og si at de ikke vil gjøre noe fordi de ikke kan gjøre det like godt som andre. Gud har gitt noen ti talenter, andre har han gitt ett. Men de som forbedrer det ene talentet, vil oppleve den dagen da de langt overgår dem som har ti talenter, men som unnlater å utvikle dem.⁷

Troverdighet, standhaftighet og besluttsomhet er de egenskaper som vil hjelpe deg å vinne livets kamp.⁸

Jeg tror at vi oppnår svært lite i livets kamp hvis vi ikke har ambisjoner om å oppnå noe og utrette noe. Jeg vet for tiden ikke om noe som virker mer bedrøvelig for meg, enn å se de av våre medlemmer som gir slipp på sin integritet og hengivenhet og ambisjon om å utrette noe. Jeg synes det er helt galt. Ethvert menneske skulle ha et ønske om å vokse og utvikle seg og få større evne til å utrette noe. Vi oppnår så visst ingenting kun ved oppbydelse av vår vilje, eller kun ved å ønske. I tillegg til å ønske må vi arbeide for å oppnå det vi ønsker. Jeg er sikker på at en ung mann som er fullkomment tilfreds med det han gjør, selv om han gjør svært lite, og ikke har noen ambisjoner om å gjøre mer, vil stå stille. Men jeg er overbevist om at alle kan forbedre seg fra dag til dag, fra år til år, og få større evne til å utrette ting etter hvert som årene kommer og årene går. Jeg tror på dette av hele mitt hjerte.⁹

Det er ved anvendelse og øvelse vi blir dyktige i yrker eller verv i livet, enten disse er av religiøs eller verdslig karakter.¹⁰

Jeg kjenner ingen lett formel for å lykkes. Hold ut, hold ut, HOLD UT. Arbeid, arbeid, ARBEID – det er dette som teller i livets kamp.¹¹

Det krever utholdenhet å holde seg på den stien som fører til evig liv.

Jeg innser at det krever en konstant anstrengelse fra hver og en av oss for å lykkes i livet. Det krever ingen anstrengelse i det hele tatt å rulle nedover en bakke, men det krever virkelig en anstrengelse å klatre oppover til toppen. Det er ikke nødvendig å anstrenge seg for å vandre på den brede vei som fører til ødeleggelse, men det er nødvendig å anstrenge seg for å holde seg på den rette og smale sti som fører til evig liv.¹²

Jeg mener vi skulle lære å aldri bli mismodige… Jeg tror at når vi bestemmer oss helt for at vi med Gud vår himmelske Faders velsignelser skal utføre et bestemt arbeid, gir Gud oss evne til å utføre dette arbeidet. Men når vi gir opp, når vi blir mismodige, når vi ser på toppen av fjellet og sier at det er umulig å klatre til toppen, uten å gjøre noe forsøk, vil det aldri bli gjort.

Nephi sa til sin far at han ville gå og gjøre det Herren befalte [se 1. Nephi 3:7], og da brødrene ikke fikk tak i platene og var motløse da de kom tilbake, ble ikke han motløs… Han sa til sine brødre: «Så sant Herren lever og vi lever, vil vi ikke gå tilbake til vår far i villmarken før vi har utført det som Herren har befalt oss.» [1. Nephi 3:15.] Nå skulle vi som siste-dagers-hellige huske at Nephi lyktes. Vi skulle huske at til tross for hindringer sikret han seg platene som inneholdt Guds dyrebare ord, at han sikret seg opptegnelsen som var så uvurderlig, som var så kostelig for hans etterkommere. Uten denne ville det ha vært vanskelig for mange av dem å finne den rette og smale sti som fører til evig liv.

Hvis det er en person fremfor andre i Mormons bok som jeg har beundret og som jeg har hatt lyst til å ta etter, har dette vært oldtidens Nephi. Han ble aldri motløs, aldri avskrekket, var alltid rede, alltid bestemt på å arbeide så godt han kunne for å oppnå Guds hensikter.¹³

Hvis du ønsker å vite hvordan du blir frelst, kan jeg fortelle deg det. Det er ved å holde Guds bud. Ingen makt på jorden, ingen makt under jorden, vil noensinne hindre deg eller meg eller noen siste-dagers-hellig i å bli frelst uten vi selv. Vi er arkitektene som utformer vårt eget liv, ikke bare vårt liv her, men også livet i evigheten. Vi er selv i stand til å utføre hver plikt og forpliktelse som Gud krever av menneskene. Vi har aldri fått noe bud uten at Gud har gitt oss kraft til å holde dette budet. Hvis vi mislykkes, er vi, og bare vi, ansvarlige for dette, for Gud gir sine tjenere, fra Kirkens president og ned til det mest beskjedne medlem, alle de evner, all den kunnskap, all den kraft som er nødvendig for at de trofast, flittig og ordentlig kan utføre enhver plikt og oppgave som påhviler dem, og vi, og bare vi, må stå til regnskap hvis vi mislykkes i dette.¹⁴

Tro og kunnskap uten anvendelse er uten verdi. All verdens kunnskap ville ikke bety noe med mindre vi omsetter denne kunnskapen til virkelig handling. Vi er arkitektene og arbeiderne som utformer vårt liv, og hvis vi unnlater å omsette vår kunnskap til virkelig handling og ikke gjør pliktene som påhviler oss, mislykkes vi med vårt liv.¹⁵

Med vår himmelske Faders hjelp finnes det ingen forpliktelse og ingen lov i Kirken som vi ikke kan oppfylle. Herren vil gi oss styrke og evne til å utføre hver plikt og oppgave som påhviler oss, på en for ham akseptabel måte. Det eneste spørsmål er: Har vi karakterstyrke? Jeg hørte i går om en [mann] som sa at han ikke kunne slutte å drikke kaffe. Jeg tror ikke den mannen forteller sannheten. Jeg tror han mangler karakterstyrke til å prøve å kvitte seg med vanen.¹⁶

Mange jeg har truffet, har sagt: «Herr Grant, hvordan forklarer du den kjensgjerning at mange som har båret vitnesbyrd om at de vet at det verk som kalles mormonisme, er fra Gud, og at profeten Joseph Smiths misjon er fra Gud, etterpå har vendt seg bort fra de siste-dagers-helliges evangelium og blitt bitre motstandere?» Jeg svarer ganske enkelt at ingen mann eller kvinne og ikke noe barn, uansett hvilket vitnesbyrd de måtte motta, eller hvilket lys og hvilken intelligens de måtte få fra Gud, har fått noe løfte om at de skal bli værende trofaste og standhaftige på den rette og smale sti som fører til evig liv. Dette skjer kun hvis de holder Guds bud. Jeg vet ikke om noen blant de siste-dagers-hellige som trofast har holdt familiebønn og personlig bønn, som trofast har vært på de offentlige møtene og quorumsmøtene, som villig har betalt en tiendedel av sin årlige inntekt som tiende til Herren, som har overholdt det som vi kjenner som Visdomsordet – jeg sier at jeg ikke vet om noen slike som har falt fra Kirken. Men jeg vet om mange som til tross for at mange store og herlige ting har blitt vist dem, har falt fra fordi de har forsømt plikter og ansvarsoppgaver som har påhvilt dem som siste-dagers-hellige.¹⁷

En av de store saker som [motstanderen] benytter i sitt arbeid, er det faktum at vi alle er ynkelige, svake mennesker, som fullt ut er klar over vår svakhet. Og han prøver å utnytte vår kunnskap på dette punkt til å gi oss den tanke at vi ikke er noe tess, og at det vi gjør, ikke er verdt den tiden vi bruker på å gjøre det. Men vi kan være sikre på at hvis vi fortsetter med de små pliktene som påhviler oss fra dag til dag, vil vi bli beredt til større oppgaver når vi, ifølge Herrens godhet og forutseenhet, vil få større oppgaver å utføre for hans verk.¹⁸

Jeg vil innprente i de unges sinn at de aldri skulle føle at det ikke er noe håp for dem i fremtiden fordi de ikke har lykkes i fortiden eller ikke har levd som de skulle. Ingen av vår Herre og Mester, Jesu Kristi læresetninger er tydeligere enn det han har sagt om at vi ikke vil bli anklaget for noen av våre tidligere synder, forutsatt at vi omvender oss og forsaker dem og arbeider flittig i fremtiden for å gjøre det som er riktig.¹⁹

Vi skulle være utholdende når det gjelder å hjelpe andre.

Jeg har ofte fortalt om noe doktor Karl G. Maeser opplevde. Han fortalte at en fattig enke hadde kommet til ham med sin sønn. Hun fortalte ham at dette var hennes eneste sønn, at hun hadde vasket klær for folk for å spare penger så hun kunne sende ham til Brigham Young University. Hun hadde hørt at bror Maeser kunne forvandle opprørske gutter. Hun fortalte bror Maeser at hun ikke kunne rå med gutten, og at biskopen og hans rådgivere ikke kunne gjøre noe for ham, og at de alle betraktet ham som en slem gutt.

Gutten begynte på skolen og fikk snart problemer. Bror Maeser fortalte at han brøt alle skolens regler. Lærerne rådde ikke med ham, og han hadde dårlig innflytelse på skolen. Bror Maeser nølte med å utvise ham, for han tenkte på den fattige enken som hadde vasket klær for at hennes eneste sønn skulle få gå på skolen. Derfor holdt han ut med denne likeglade, opprørske gutten til han ikke klarte det lenger. Da utviste han ham til slutt fra skolen.

Neste morgen klokken åtte, straks bror Maeser hadde kommet til kontoret sitt, banket det på døren. Da han åpnet døren, sto gutten der. Bror Maeser sa at da han så på gutten og tenkte på alle de problemene han hadde skapt på skolen, fikk han lyst til «rett og slett å slå til ham, rett mellom øynene». Det var hans første tanke med hensyn til gutten som var blitt utvist dagen før.

Gutten sa: «Bror Maeser, gi meg bare én sjanse til.»

Bror Maeser [fortalte senere]: «Jeg sto der som lammet fordi denne gutten våget å be om en sjanse til. Han trodde ikke jeg ville gi ham en sjanse til, og sa: ”Bror Maeser, bror Maeser – gi meg én sjanse til.”

Bror Maesers stemme brast da han kastet seg i guttens utstrakte, bedende armer og omfavnet og kysset ham og lovet ham hundre sjanser til.

«Og vet dere hva,» sa bror Maeser, «denne gutten er rådgiver i et biskopsråd i den selvsamme byen hvor han en gang var et problembarn!» …

Dette er rikt utbytte – utbytte i form av personlige verdier. Det tålmodige, utrettelige, ydmyke arbeidet vi gjør for våre unge som trenger hjelp, og for alle som av en eller annen grunn har trukket seg vekk fra oss, blir ofte belønnet med usigelig glede og tilfredshet i årene som kommer.

Måtte vi arbeide lenge og uopphørlig, med tålmodighet, tilgivelse og ydmyk besluttsomhet, blant alle som trenger vår hjelp!²⁰

Forslag til studium og drøftelse

Hvordan har Herren velsignet deg fordi du har vært utholdende?
Hva motiverer oss til å være utholdende og gjøre vår plikt overfor Herren?
Hvilke hindringer skulle vi være rede til å takle mens vi stadig prøver å utvikle våre talenter og egenskaper, å etterleve budene, å hjelpe andre?
Hvorfor er utholdenhet nødvendig for å leve rettskaffent og ha et godt liv i evig betydning? (Se også 1. Nephi 13:37, 3. Nephi 27:16, L&p 14:7.)
President Grant ga uttrykk for at han hadde stor beundring for profeten Nephi. Hvilke likheter ser du mellom Nephi og president Grant? Hva kan du gjøre for å følge deres eksempel?
Hvordan kan vi hjelpe dem som har «trukket seg vekk fra oss»?
Hvordan har du blitt velsignet på grunn av andres utholdenhet?