Kapittel 12

Arbeid og selvhjulpenhet

Herren vil velsigne oss når vi arbeider så godt vi overhodet kan.

Fra Heber J. Grants liv

President Heber J. Grant talte ofte om prinsippene hardt arbeid og selvhjulpenhet. Han sa: «La enhver mann føle at han er sitt eget livs arkitekt og byggherre, og at han akter å lykkes ved å arbeide. ”Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning” og hvile på den syvende [se 2. Mosebok 20:9-11]. Vær ikke villig til å arbeide fire eller fem dager og så gjøre bare halve arbeidet. La enhver siste-dagers-hellig fortjene alt han får, enten han arbeider for det eller hva han enn gjør.»¹

Da president Grant talte om verdien av arbeid, talte han av livslang erfaring. Siden han var enebarn og moren var enke, lærte han tidlig å feie gulv og vaske opp. Han hjalp også sin mor i hennes arbeid som syerske, et arbeid hun påtok seg for å forsørge dem. «Jeg satt på gulvet om kvelden helt til midnatt,» mintes han senere, «og tråkket symaskinen for å gi lindring til hennes trette ben.»² Hebers innsats for å hjelpe moren fortsatte etter at han ble voksen, da han som ung tok steget inn i forretningsverdenen for å forsørge henne.

Et av president Grants største ønsker var å «innprente i Sions ungdom hvor verdifullt, hvor utrolig verdifullt, arbeid er».³ I en rekke artikler i Kirkens tidsskrift Improvement Era berettet president Grant om personlige opplevelser, som illustrerte hvordan hans vilje til å arbeide førte til tidlig suksess i forretningsverdenen. «Jeg gjør dette,» sa han, «ikke for å gi meg selv blomster, billedlig talt, men i håp om at jeg kan inspirere leserne til å få et ønske om å arbeide. Det er alment anerkjent at personlige opplevelser, muntlige eller skriftlige, har større tyngde og gjør et varigere inntrykk på tilhørere eller lesere enn noe annet. Dette må være min unnskyldning for å berette så mange hendelser fra min karriere.

«Da [jeg var] ung og gikk på skolen, ble en mann pekt ut for meg som førte bøkene for Wells, Fargo & Co’s Bank i Salt Lake City, og det ble sagt at han hadde en lønn på 150 dollar i måneden. Jeg kan godt huske at jeg regnet ut at han tjente seks dollar dagen når søndagene ble trukket fra, et beløp som virket enormt for meg… Jeg drømte om å bli bokholder hos Wells, Fargo & Co. og meldte meg øyeblikkelig på et bokholderkurs ved Deseret University [nå University of Utah] i håp om at jeg en dag skulle tjene det som den gang forekom meg å være en kolossal lønn.

Med glede siterer jeg … fra Lord Bulwer Lytton: ”Det mennesket trenger, er ikke talent, men vilje og hensikt, ikke makt til å oppnå, men vilje til å arbeide.” Samuel Smiles har sagt: ”Forsetter vil, i likhet med egg, gå til grunne hvis de ikke blir klekket ut til handling.”

Lord Lytton tok det utvilsomt for gitt at når en ungdom hadde edle og tapre drømmer, ville de inspirere ham til å ha en hensikt med livet og å sette disse forsettene ut i handling og ikke tillate at de ”går til grunne”. Da jeg hadde bestemt meg for å bli bokholder, begynte jeg straks å arbeide for å nå dette målet. Jeg husker så godt den underholdning jeg skaffet mine medstudenter. En av dem bemerket idet han kikket i bøkene mine: ”Hva er det – kråketær?” En annen sa: ”Har lynet slått ned i blekkhuset ditt?” Disse bemerkningene og andre gjorde svært vondt, til tross for at de ikke ble sagt for å såre meg, men kun for moro skyld, og de fikk meg til å fatte en beslutning. Jeg bestemte meg for at jeg skulle klare å skrive kopier for alle på universitetet og bli lærer i skrivekunst og bokholderi ved denne institusjonen. Jeg hadde et forsett og ”vilje til å arbeide” og var enig med Lord Lytton i at ”i den oppvakte ungdoms leksikon finnes intet ord som heter mislykkes”, så jeg begynte å bruke fritiden min til å øve meg i skrivekunsten og fortsatte med det år etter år helt til jeg ble omtalt som ”den største skribler i verden”.

Resultatet var at jeg noen år senere fikk arbeid som bokholder og poliseskriver i et forsikringsselskap. Skjønt jeg var bare femten år gammel, hadde jeg en meget god håndskrift, og det var alt som trengtes for å fylle stillingen min på tilfredsstillende vis. Men likevel var jeg ikke fornøyd, og fortsatte å drømme og ”skrible” når jeg ikke hadde annet å gjøre. Jeg arbeidet i forværelsene til A. W. White & Co’s bank, og når jeg var ledig, ba jeg om å få hjelpe til i selve bankarbeidet. Jeg gjorde hva som helst og hva jeg enn kunne for å bruke tiden, uten tanke på om jeg ville bli betalt for det. Jeg ønsket bare å arbeide og lære. Herr Morf, bankens bokholder, skrev meget godt, og han tok seg tid til å hjelpe meg i mine anstrengelser for å bli en dyktig skriver. Jeg lærte å skrive så godt at jeg ofte tjente mer før og etter arbeidstid ved å skrive kort, invitasjoner osv. og ved å tegne kart enn jeg fikk i fast lønn. Noen år senere ble jeg tildelt diplom ved Territorial Fair for fineste utøvelse av skrivekunsten i Utah. Da jeg senere startet for meg selv, var det en ledig stilling ved universitetet som lærer i skrivekunst og bokføring, og for å innfri det løftet jeg ga meg selv som tolv-trettenåring, nemlig at jeg en dag skulle undervise i disse fagene, søkte jeg denne stillingen. Jeg ble ansatt, og det løftet jeg hadde gitt meg selv, ble oppfylt.»⁴

President Grant hadde «vilje til å arbeide» både i sine åndelige aktiviteter og i sine timelige oppgaver. Han arbeidet utrettelig som far, som lærer i evangeliet og som et spesielt vitne for den Herre Jesus Kristus. Alle sider ved hans liv gjenspeilte et prinsipp han ofte forkynte: «Loven for suksess, her og siden hen, er å ha et ydmykt og ærbødig hjerte og arbeide, arbeide, ARBEIDE.»⁵ Han ga følgende råd: «Hvis du har ambisjoner, så drøm om det du ønsker å oppnå, legg så skulderen til og arbeid. Vi oppnår ingenting med dagdrømmer uten arbeid. Det er det virkelige arbeidet som teller. Tro uten gjerninger er død, forteller Jakob oss, slik et legeme uten en ånd er dødt [se Jakobs brev 2:17, 26]. Det finnes mange som har tro, men mangler gjerninger, og jeg tror på mennesker som har både tro og gjerninger og er bestemt på å utrette noe.»⁶

Heber J. Grants læresetninger

Vi skulle arbeide så langt vi har krefter til.

Vi skulle ha ambisjoner om, vi skulle ha et ønske om å arbeide så langt våre krefter og evner rekker. Arbeid er velbehagelig for Herren.⁷

Det har aldri vært noe tidspunkt da jeg ikke har vært villig til å utføre det simpleste arbeid, (om det da finnes noe slikt som simpelt arbeid, noe jeg tviler på) istedenfor å være uvirksom.⁸

I morges tok jeg meg tid til å lese i Lære og pakter om de dovne, og vi har noen som er dovne blant oss. Vi finner følgende i kapittel 75 av Lære og pakter:

«La enhver være flittig i alt. Og den dovne skal ikke ha plass i kirken, uten at han omvender seg i all sin ferd.» [L&p 75:29] …

I kapittel 88 leser vi:

«Slutt med all lediggang; vær ei mer urene; finn ei mer feil hos hverandre; sov ei lenger enn nødvendig; gå tidlig til sengs for at I ikke må være trette, stå tidlig opp for at eders legemer og sinn må være i vigør.» [L&p 88:124.]

Vær så snill å huske at dette ikke er Heber J. Grants ord, men at det er Herrens ord:

«Og Sions innbyggere skal også komme i hu sitt arbeide ettersom de er beskikket til å arbeide i all trofasthet; for den dovne skal Herren komme i hu.

Jeg, Herren, er ikke helt tilfreds med Sions innbyggere da der er lediggjengere blant dem; og deres barn vokser opp i ugudelighet; ei heller søker de i alvorlighet evighetens skatter, men deres øyne er fulle av begjær.» [L&p 68:30-31.]

«Du skal ikke være doven, for den som er doven, skal ikke ete arbeiderens brød eller slite hans klær.» [L&p 42:42.] …

«Se, de er blitt sendt for å forkynne mitt evangelium i de ugudeliges forsamlinger; derfor gir jeg dem et bud, som sier: Du skal ikke forspille tiden, ei heller skal du begrave ditt talent så at det ikke bli kjent.» [L&p 60:13.] …

La oss håpe at den holdning til uavhengighet som våre pionerfedre hadde, blir vekket igjen i oss, og at ingen siste-dagers-hellig som har Guds prestedømme, gjør seg skyldig i latskap. La oss arbeide tidlig og sent.⁹

Det er en økende tendens i verden i dag til å unngå å yte tjeneste. Det hersker uvilje mot å arbeide hardt, vi prøver å se hvor lite vi kan gjøre og hvor mye vi kan få for det. Dette er helt feil. Vår innstilling og vårt mål skulle være å gjøre alt vi bare kan i en avtalt tidsperiode, til beste for dem som ansetter oss og til beste for dem som vi samarbeider med.

Den andre innstillingen – å få alt vi kan og gjøre så lite som mulig til gjengjeld – er stikk i strid med vår Herre Jesu Kristi evangelium.¹⁰

Jeg har bestrebet meg på å påvirke de unges sinn til å forstå nødvendigheten av å arbeide så langt deres evner rekker, og til aldri å bli motløse når de arbeider på denne måten…

«Så ta fatt på verket, og Herren være med deg!» [Se 1. Krønikebok 22:16.] …

Jeg har ikke funnet noe i livets kamp som har vært mer verdifullt enn å utføre dagens plikter etter beste evne, og jeg vet at når de unge gjør så, vil de være bedre beredt til morgendagens arbeid…

Da jeg var nitten [år gammel], førte jeg bøkene og skrev poliser for herr Henry Wadsworth, agent for Wells, Fargo & Co. Men tiden min var ikke fullt besatt. Jeg arbeidet ikke for firmaet, men for agenten personlig. Jeg … tilbød meg å arkivere en mengde av bankens brev osv., samt å føre et sett bøker for Sandy Smelting Co., noe herr Wadsworth ellers gjorde selv.

For å understreke hvor riktig det ovennevnte sitatet fra 1. Krønikebok er, vil jeg fortelle at herr Wadsworth var så tilfreds med arbeidet mitt at han ansatte meg til å foreta innkasseringer for Wells, Fargo & Co., og betalte meg 20 dollar i måneden for dette arbeidet i tillegg til min vanlige lønn på 75 dollar for forsikringsarbeidet. Slik kom jeg i tjeneste hos Wells, Fargo & Co., og en av mine drømmer var blitt til virkelighet.

Da nyttårsaften opprant, satt jeg på kontoret til ganske sent på kvelden… Herr Wadsworth kom inn. Han var i godt humør og bemerket at forretningen gikk bra, og ikke bare bra, men meget bra, eller noe i den retningen. Han nevnte at jeg hadde ført bøkene til Sandy Smelting Co. uten vederlag og roste meg sterkt, noe som gjorde meg svært glad. Han ga meg så en sjekk på hundre dollar, noe som var dobbelt vederlag for alt mitt ekstraarbeid. Den gleden jeg følte over å ha vunnet min arbeidsgivers velvilje og tillit, var mer verdt for meg enn det dobbelte av hundre dollar.

Jeg lover at enhver ung mann som vil bestrebe seg på å bruke hele sin tid og aldri stoppe opp for å finne ut hva han får igjen for sine tjenester, men i stedet er inspirert av ønsket om å arbeide og lære, vil lykkes i livets strev.¹¹

Arbeid bidrar til å gjøre oss selvhjulpne.

Det er en lov ugjenkallelig fastsatt i himmelen hvorved alle velsignelser er forjettet, og ingen vil motta velsignelsen uten å være lydig mot loven [se L&p 130:21-21]. Jeg vil innprente i de siste-dagers-hellige at vi i dette livet får det vi arbeider for, og jeg vil innstendig oppfordre enhver siste-dagers-hellig til å arbeide iherdig.¹²

Vår primære hensikt [med å innføre Kirkens velferdsprogram] var å etablere, så langt det var mulig, et system som ville fjerne lediggangens forbannelse og forsorgsvesenets onder, og gjeninnføre uavhengighet, flid, nøysomhet og selvrespekt blant våre medlemmer. Kirkens mål er å hjelpe medlemmene til å hjelpe seg selv. Arbeid skal gjenvinne sin posisjon som det styrende prinsipp i livet til Kirkens medlemmer.

Vår store leder, Brigham Young, sa under lignende forhold:

«Sett de fattige i arbeid – la dem plante frukthaver, kløyve ved, grave grøfter, sette opp gjerder eller gjøre annet nyttig arbeid, og gjør dem på denne måten i stand til å kjøpe korn og mel og livets nødvendigheter.» [Se Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe (1954), s. 275.]

Denne formaningen er like aktuell i dag som da Brigham Young uttalte den.¹³

La oss alle være flittige og nyttige så langt vår styrke og våre evner strekker til. Vi er blitt befalt å spise vårt brød i vårt ansikts sved [se 1. Mosebok 3:19].

… Det er lett å kaste noen mynter til et menneske, men det kreves medfølelse og et varmt hjerte for å fatte interesse for vedkommende og prøve å tilrettelegge for vedkommendes velferd og nytte. Og det er et prinsipp i Jesu Kristi evangelium, nå og alltid, å hjelpe enhver til å hjelpe seg selv – å hjelpe alle vår himmelske Faders barn til å arbeide på sin egen frelse, både timelig og åndelig.¹⁴

Jeg vil henlede oppmerksomheten på en uttalelse av president Brigham Young:

«Av egen erfaring har jeg lært, og det har blitt et prinsipp for meg, at det aldri er til noen nytte å gi menn eller kvinner penger, mat, klær eller annet hvis de er sunne og friske og kan arbeide og tjene til det de trenger, når det finnes et eller annet de kan gjøre. Dette er mitt prinsipp, og jeg prøver å handle deretter. Å handle i strid med dette ville ødelegge ethvert samfunn i verden og gjøre dem til lediggjengere.» [Se Discourses of Brigham Young, s. 274.]

Og det som ville ødelegge et lokalsamfunn, ville ødelegge en delstat, og jeg kan også tilføye en hel nasjon.¹⁵

Denne uttalelsen av Brigham Young vil vi innprente i folkets sinn i den grad det er mulig … at det var hans holdning ikke å gi noen noe uten at de gjorde seg fortjent til det, at de må gjøre noe for å fortjene det de mottar. Ikke noe river ned en manns, en kvinnes eller et barns personlighet så mye som det å ikke være selvhjulpen.¹⁶

Arbeid er et livsvarig ansvar.

Det er arbeid som holder menneskene unge. Dovenskap er det som begynner å svekke dem når de stopper å arbeide. President Young var aktiv og energisk da han døde, men blindtarmsbetennelse gjorde slutt på livet hans. Hans etterfølger, John Taylor, var 73 år gammel da han ble Kirkens president. John Taylors etterfølger, Wilford Woodruff, var over 80 år da han ble Kirkens president, og noen mente at han burde ha trukket seg tilbake mer enn 20 år tidligere… Med sin modne dømmekraft kom Lorenzo Snow til Kirkens presidentskap like aktiv som noen ung mann da han var 85 år gammel. Kirken var da i en svært vanskelig økonomisk situasjon, som han reddet den fra. Gjennom hans tre år lange ledelse, til han var 88 år, var hans sinn like klart og aktivt som hos enhver som noen gang har presidert over denne kirken.

Etter manges mening var Joseph F. Smith to år over den alderen da han skulle ha pensjonert seg, da han ble Kirkens president, og det samme gjelder meg. I neste måned vil det etter noen menneskers mening være 22 år etter at jeg skulle ha trukket meg tilbake.¹⁷

Selv om jeg er over 80 år gammel, ber jeg ikke noen mann eller kvinne eller noe barn i Kirken om å arbeide flere timer enn det jeg gjør… Jeg vet ikke om noe som ødelegger en persons helse hurtigere enn ikke å arbeide.¹⁸

Jeg tror enkelte siste-dagers-hellige kan være tilbøyelige til å si: «Når vi bare blir 65, trenger vi ikke arbeide mer.» … Jeg har arbeidet akkurat like mye de siste 16 årene, siden jeg fylte 65, som noensinne før. Og hvis Herren vil la meg være her 15 eller 16 år til – noe jeg tviler på – ønsker jeg med hans velsignelser å gjøre like mye, om ikke mer, enn jeg har gjort de siste 16 årene. Jeg tror fullt og helt at arbeid ikke dreper noen, men at latskap dreper et menneske i tidlig alder.

Hos enhver mann og kvinne skulle følgende besluttsomhet finnes: «Jeg skal leve. Jeg har ikke blitt gitt annet enn tiden jeg skal leve i, og jeg skal hver dag av mitt liv gå inn for å gjøre noe arbeid som vil være akseptabelt i min himmelske Faders øyne, og hvis det er mulig, gjøre det litt bedre i dag enn jeg gjorde det i går.»¹⁹

Forslag til studium og drøftelse

Hva kan vi gjøre i våre familier for å sikre at arbeid er et styrende prinsipp for oss? Hvordan kan foreldre lære sine barn å arbeide?
Hvordan kan vi føle verdighet i alt arbeid vi gjør? Hva kan vi lære eller oppnå fra et arbeid selv om det er kjedelig eller ubehagelig?
Hvilke andre belønninger mottok Heber J. Grant i tillegg til å realisere sin drøm om å oppnå god lønn? Hvilke belønninger har du mottatt på grunn av utdannelse og hardt arbeid?
Hvorfor er det viktig at vi arbeider for det vi mottar? Hvordan kan det å ikke være selvhjulpen påvirke oss som enkeltpersoner, som familier, vårt samfunn og våre nasjoner?
Hvordan påvirker arbeid sinnet, kroppen og ånden? Hva har du lært av personer som har fortsatt å arbeide hele livet?