Kapittel 15

Arbeid for andres lykke

Når vi hjelper og oppmuntrer andre, finner vi den riktige nøkkel til lykke i livet.

Fra Heber J. Grants liv

President Heber J. Grant snakket sjelden om sine tjenestegjerninger, men til tider omtalte andre de gode gjerningene de hadde sett ham gjøre. Hans familiemedlemmer var først og fremst vitner til hans tjeneste og de som først og fremst nøt godt av den. Hans datter Lucy Grant Cannon fortalte om hans generøsitet og vennlighet mot sine barn og barnebarn:

«Fars hengivenhet overfor sin familie er enestående. Hans personlige interesse for dem og deres hjem kommer stadig til uttrykk. Han har hjulpet dem til og med når det medførte et stort offer. Han har ofte sagt: ”Hjelp ungtreet, de store og sterke trærne klarer seg selv.”

Alle barna og barnebarna får brev og en sjekk til fødselsdagene sine. Disse leveres personlig eller sendes i posten. Hver jul og hvert nyttår og ofte til andre tider sender han bøker og sjekker, bilder eller andre omtenksomme oppmerksomheter. Hans kjærlighet og velsignelser ledsager alltid gavene og føles som en bønn for oss alle.»¹

Lucy fortalte om farens ømme omsorg en gang hun var syk og hadde difteri:

«Selv mens jeg nå skriver 43 år senere, fyller tårer av takknemlighet og verdsettelse mine øyne når jeg tenker på hans ømhet mot meg når jeg var syk. Som mange har hørt ham fortelle, var jeg alvorlig syk da jeg var tolv år gammel. Vi var i Washington, D. C., på den tiden. Hvis jeg ikke hadde blitt salvet av Herrens tjenere og de ikke hadde søkt Guds kraft til beste for meg, ville jeg ha dødd. Selv om vi hadde to dyktige sykepleiere, gikk far knapt ut av rommet de ukene da jeg var så syk. Da jeg var på bedringens vei, leste han for meg i timevis. Han kom med gaver og godsaker til meg etter hvert som jeg ble i stand til å glede meg over dette, og på den kjærligste måte gjorde han alt den beste mor kunne gjøre.

Jeg var fremdeles for svak til å gå da vi reiste fra Washington. Far bar meg til toget og tok seg av meg på hjemreisen. Hans pleie og omtanke kunne ikke ha vært bedre om han hadde vært en utdannet sykepleier. Vi kom til Salt Lake i tide for innvielsen av templet. Flere ganger bar han meg gjennom hele templet. Uker med rekonvalesens fulgte da jeg kom hjem, og selv om hele familien var villig til å ta seg av meg, ønsket jeg fremdeles å ha ham i nærheten, og han var villig til å være hos meg. Det jeg sier om meg selv, gjelder alle mine søstre når de var syke.»²

President Grants tjeneste strakk seg lenger enn til familien. Lucy mintes:

«En gang noen dager før jul, mens jeg gjorde i stand noen små gaver til en trengende familie, kom far inn, og jeg viste ham gjenstandene og fortalte ham om familien, slik jeg hadde hørt det fra moren. Jeg nevnte at jeg måtte gjøre i stand tempeltøyet mitt, for jeg skulle låne det bort til denne kvinnen så hun kunne bruke det neste morgen. Da hun neste dag kom for å levere tilbake tøyet, fortalte hun meg at da hun gikk inn gjennom døren til templet, ventet far på henne der. Han hadde aldri sett henne før, men kjente henne igjen på grunn av min beskrivelse. Han stoppet henne og ga henne en konvolutt idet han ønsket familien en gledelig jul. Konvolutten inneholdt 20 dollar.»³

Selv etter en rekke svekkende slag fortsatte president Grant å finne måter å yte tjeneste på. Med begrenset fysisk aktivitet var hans viktigste avkobling å kjøre bil. Han tok turer nesten daglig og inviterte alltid familiemedlemmer og venner med. På disse turene viste han ofte sin kjærlighet til andre ved å stoppe for å besøke noen på sykehus eller i private hjem.⁴

I en hyllest til president Grant skrev eldste John A. Widtsoe i De tolv apostlers quorum: «Hans største kjærlighet har alltid vært til menneskeheten. Hans himmelske Faders barn har vært hans interesse i livet… Denne kjærligheten har kommet til uttrykk ikke bare i en generell omtanke for hele menneskeheten, men i omsorg for enkeltpersoner. De fattige og trengende har alltid nytt godt av hans gavmildhet. Hans raske hjelp til de nødstedte er velkjent blant hans omgangsvenner. Han har gitt penger i tillegg til den personlige hjelp den sterke kan gi den svake. President Grant er nesten for gavmild og er så kjærlig som det er mulig å være, og er derfor naturligvis sann mot sine venner og kjærlig overfor sin familie. Han besitter sitt høye embede med kjærlighet i sitt hjerte til alle og oppfordrer alle mennesker til å kvitte seg med selviske ønsker.»⁵

Heber J. Grants læresetninger

Vår kjærlighet til Herren skulle vises i Kristus-lignende tjeneste.

Hva slags menn og kvinner skulle vi som siste-dagers-hellige være med tanke på den strålende kunnskap vi har om at Gud lever, at Jesus er Kristus og at Joseph Smith er en Guds profet? Vi skulle være de ærligste, de dydigste, de mest velgjørende, de beste mennesker på jordens overflate.⁶

La oss ikke glemme det ansvar som påhviler oss når det gjelder å vise Herren troskap og tjene ham, og at vi ikke kan tjene ham på akseptabelt vis uten å tjene våre medmennesker.⁷

Vi trygler alle Kirkens medlemmer inderlig om å elske sine brødre og søstre og alle mennesker hvem og hvor de enn er, å fordrive hat, å fylle sitt hjerte med kjærlighet, tålmodighet, langmodighet og tilgivelse.⁸

Kristi evangelium er et evangelium som forkynner kjærlighet og fred, tålmodighet og langmodighet, overbærenhet og tilgivelse, vennlighet og gode gjerninger, kjærlighet og nestekjærlighet. Grådighet, havesyke, onde ambisjoner, hunger etter makt og urettferdig herredømme over våre medmennesker kan ikke finnes i siste-dagers-helliges hjerter, heller ikke hos gudfryktige mennesker noe sted.⁹

Våre tjenestegjerninger kan oppløfte og oppmuntre andre.

Jeg hørte en historie om en bror (jeg har glemt navnet nå) som var tilstede på et møte i den første tiden. President Brigham Young ba om donasjoner som skulle sendes til Missouri River som hjelp til å samle de hellige til Sion. Han ønsket at alle som kunne klare det, skulle gi en okse eller en ku eller noe annet. En god bror spratt opp og sa: «Jeg vil gi en ku.» En annen bror reiste seg og sa: «Jeg vil gi en ku.» Den første broren hadde to kuer og en stor familie. Den andre hadde et halvt dusin kuer og en liten familie. Så kom [djevelens] ånd over den første mannen [og sa:] «Hør her, du kan ikke forsørge den store familien din, det er ikke mulig for deg å klare deg med én ku. Den andre mannen har en liten familie og seks kuer. Han kan like gjerne gi to eller tre og likevel klare seg bra.» Han startet på hjemturen og gikk fire eller fem kvartaler, og hele tiden ble han svakere og svakere. Til slutt tenkte han: «Jeg tror ikke jeg vil.» Så ble han klar over forskjellen mellom den ånd som fristet ham, og den som hadde tilskyndet ham til å love Kirkens president at han ville gi en ku. Her var det en ånd som ba ham unnlate å oppfylle sitt ansvar, å unnlate å være ærlig, å unnlate å innfri sitt løfte. Han stoppet brått, snudde seg rundt og sa: «Herr Djevel, ti stille, ellers vil jeg så sikkert som jeg lever, gå til bror Brighams kontor og gi ham den andre kuen også.» Han ble ikke fristet mer.

Enhver siste-dagers-hellig bør være en som oppløfter og ikke en som støtter seg til andre.¹⁰

Jeg husker en gang da jeg satt i State Bank og så en eldre bror gå forbi. Han het John Furster. Han var en av de første som ble døpt i Skandinavia. Da han gikk forbi bankvinduet, hvisket Ånden til meg: «Gi den mannen 20 dollar.» Jeg gikk bort til kassereren, rakte ham et gjeldsbrev på 20 dollar, gikk nedover gaten og tok herr Furster igjen ved forretningen Z. C. M. I. Jeg håndhilste på ham og la de 20 dollarene i hånden hans. Noen år senere fikk jeg høre at bror Furster denne morgenen hadde bedt om midler til å kunne reise til Logan for å gjøre litt arbeid i templet der. Salt Lake tempel var ennå ikke fullført da. De 20 dollarene var akkurat det beløpet han trengte, og mange år senere takket han meg med tårer rennende nedover kinnene fordi jeg hadde gitt ham disse pengene.

En dag mens jeg satt på kontoret mitt, fikk jeg den tanke at jeg skulle gå til søster Emily Woodmansee og låne henne 50 dollar. Jeg gjorde dette og fant ut at hun hadde et desperat behov for livets nødvendigheter… Jeg har ikke noe høyere ønske enn at jeg kan være mottakelig for slike innskytelser.¹¹

Ethvert vennlig ord som blir uttalt, gjør deg bedre i stand til å uttale ett til. Enhver håndsrekning du gir på grunnlag av den kunnskap du har, for å hjelpe et av dine medmennesker, gjør deg bedre i stand til å hjelpe en annen. Gode gjerninger fører til et større ønske om å hjelpe mer. Jeg har noen ganger tenkt at mange mennesker, ut fra deres fullstendige mangel på vennlighet og tilbøyelighet til å hjelpe andre å dømme, har innbilt seg at hvis de skulle si eller gjøre noe vennlig, ville det redusere deres evne til å gjøre en god gjerning eller si et vennlig ord i fremtiden. Hvis du har et lager fullt av korn og du gir bort en sekk eller to, blir det så mange færre sekker igjen i lageret. Men hvis du gjør en god gjerning eller kommer med oppmuntrende ord til en i nød som strever i livets kamp, desto større evne får du til å gjøre dette i fremtiden. Gå ikke gjennom livet med leppene lukket for vennlige og oppmuntrende ord, heller ikke med et hjerte som er uvillig til å gjøre noe for andre. Ha et motto i livet: Prøv alltid å hjelpe en annen å bære sin byrde.¹²

Tjeneste er den riktige nøkkel til lykke i livet.

Vi kan aldri si hva resultatet vil bli av trofast tjeneste, heller ikke vet vi når den vil bli gjengjeldt for oss eller dem vi er knyttet til. Belønningen kommer kanskje ikke straks, men som utbytte senere. Jeg tror at vi aldri vil miste noe i livet ved å yte tjeneste, ved å ofre og gjøre det som er riktig.¹³

Den riktige nøkkel til lykke i livet er å arbeide for andres lykke. Jeg har medynk med det selviske menneske som aldri har opplevd den gleden som kommer til dem som mottar takk fra mennesker de kan ha hjulpet i livets kamp.¹⁴

Tjeneste er den virkelige hemmeligheten ved å oppnå lykke i livet og måten å forberede oss på til livet etter dette.¹⁵

Jeg tror fullt og fast at veien til fred og lykke i livet er å yte tjeneste. Jeg tror at tjeneste er den riktige nøkkel til lykke, for når vi utfører arbeid som misjonærarbeid, kan vi resten av livet se tilbake på det vi utførte på misjonsmarken. Når vi gjør en hvilken som helst god gjerning, gir den oss tilfredshet og glede, mens vanlig fornøyelse fort blir borte.¹⁶

Det er en Gud-gitt lov at vi i forhold til den tjeneste vi yter, i forhold til det vi gjør i Kirken og utenfor Kirken – hva vi er villige til å ofre for Kirken og for dem vi skylder lojalitet utenom vår aktivitet i Kirken – vil vokse i velvilje hos Gud og i kjærlighet til Gud, og vi vil få større evne til å oppfylle hensikten med at vi er satt her på jorden.¹⁷

Måtte Herren være med dere alle, våre brødre og søstre, hvor dere enn bor. Måtte hans fred være i deres hjerter. Måtte hans Ånd inspirere dere til å yte mer i tjeneste for deres medmennesker.¹⁸

Forslag til studium og drøftelse

Hvorfor finner vi «den riktige nøkkel til lykke» når vi «arbeider for andres lykke»?
Hvorfor nøler vi noen ganger med aktivt å tjene andre? Hva kan vi gjøre for å føle større glede når vi hjelper andre?
Hva kan vi gjøre for å gi barn og unge et ønske om å tjene?
Hvordan kan vi forbedre vår evne til å oppfatte andres behov?
Hva betyr det å «være en som oppløfter og ikke en som støtter seg til andre»?
Hvordan hjelper tjeneste oss til å «forberede oss til livet etter dette»?
Hvilke konkrete, enkle ting kan vi gjøre for å følge president Grants eksempel på tjeneste? Hvordan kan vi yte tjeneste uansett omstendigheter?