Kapittel 9

Gleden ved misjonærarbeid

Vi har et stort ansvar for å forkynne Jesu Kristi evangelium. Oppfyllelse av denne plikten gir oss glede og fred.

Fra Heber J. Grants liv

President Heber J. Grant deltok i misjonærarbeid gjennom hele sitt voksne liv. Han delte evangeliet med familiemedlemmer, venner og forretningsforbindelser. I 1901 fikk han for første gang anledning til å reise på heltidsmisjon da han ble kalt til å presidere over den første misjonen i Japan.

President Grant tok fatt på sitt kall i Japan med optimisme og begeistring. Han skrev: «Jeg har urokkelig tro på at denne vil bli en av de mest fremgangsrike misjoner som noensinne er etablert i Kirken. Arbeidet vil gå langsomt fremover til å begynne med, men høsten vil bli stor og forbause verden i kommende år.»¹

Sammen med tre andre misjonærer innviet president Heber J. Grant Japan for evangeliets forkynnelse i august 1901 og arbeidet deretter flittig i det som virkelig var «langsomt arbeid». Da president Grant ble løst fra sitt kall i september 1903, hadde han døpt bare to personer. Under oktoberkonferansen i 1903 ga han følgende rapport:

«Jeg beklager at jeg ikke kan fortelle dere at vi har utrettet noe fantastisk i Japan. For å være helt ærlig må jeg innrømme at jeg virkelig har utrettet svært lite som president for den misjonen, og svært lite har blitt utrettet hva omvendelse angår, av de få eldstene som ble sendt dit for å arbeide, eller av søstrene som var sammen med meg. Samtidig er jeg sikker på at det vil bli utrettet et stort og viktig arbeid i det landet. Innbyggerne er strålende mennesker.»²

21 år senere stengte president Grant og hans rådgivere i Det første presidentskap misjonen, overveiende på grunn av «nesten ubetydelige resultater av misjonærinnsatsen» der.³ Misjonen ble gjenåpnet i 1948.

Den 18. mai 1996, 48 år etter at misjonen ble gjenåpnet, besøkte president Gordon B. Hinckley Japan og talte til en så stor forsamling ved en temakveld at noen bare hadde ståplasser. Da hadde Japan fått et tempel, og medlemsantallet var vokst til over 100 000 i 25 staver og 9 misjoner. President Hinckley mintes starten på arbeidet i Japan og sa: «Hvis president Grant hadde vært her nå, ville han grått av takknemlighet, og jeg føler det samme når jeg ser inn i ansiktene deres… Jeg ser en styrke som jeg aldri hadde drømt om i dette landet.»⁴

Heber J. Grants læresetninger

Det er vår plikt og vårt privilegium å dele evangeliet med andre.

Jeg vil understreke at vi som et folk har én overordentlig stor oppgave, og det er å kalle verden til omvendelse, til å komme til Gud. Og det er vår aller fremste plikt å gå ut og forkynne vår Herre Jesu Kristi evangelium, gjengivelsen av livets og frelsens plan til jorden på ny. Det kommer anmodninger fra hele verden om å få flere misjonærer. De siste-dagers-hellige skulle organisere sitt liv og sin økonomi slik at flere er rede og villige til å reise [på] misjon, spesielt de som er kommet til skjels år og alder, og som har vitnesbyrd og kunnskap om dette verks guddommelighet… Vi har virkelig den kostelige perle. Vi har noe som er mer verdifullt enn all den rikdom og vitenskapelige informasjon som verden eier. Vi har livets og frelsens plan. Det første store bud var å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår forstand. Og et annet var like stort, å elske vår neste som oss selv [se Matteus 22:37-39]. Og den beste måte i verden å vise vår kjærlighet til vår neste på er å gå ut og forkynne vår Herre Jesu Kristi evangelium.⁵

Å frelse sjeler, innbefattet vår egen sjel, er det aller største vi kan gjøre, og det er det mest verdifulle og det viktigste, og det gir oss vår Faders velsignelser og vår Herre og Mesters, Jesu Kristi velbehag.⁶

Dette er det oppdrag vi har fått, å varsle nasjonene om forestående straffedommer, å forkynne Forløserens evangelium … og innby alle til å komme til Kristus og motta hans strålende forsonings velsignelser. Den såkalte «mormonisme» finnes i verden til verdens beste. Dens misjonærsystem har ingen annen hensikt enn å velsigne og hjelpe. Den strides ikke med dagens trossamfunn og sekter. Den står for fred, Guds fred «som overgår all forstand». [Se Filipperne 4:7.] Den er alltid rede til å gjøre godt på alle mulige måter. Den trygler menneskene om å vende tilbake til den tro «som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige» [se Judas 1:3], og tror at en slik kurs vil frelse menneskeheten fra verdens synder og til slutt opphøye menneskene i Gud Faderens og Jesu Kristi, Sønnens, nærhet, «han som er verdens liv og lys». [L&p 10:70.]⁷

Vi vet at den fremste og viktigste plikten vi har, er å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av all vår makt, hu og styrke, og nest etter det er å elske vår neste. Intet folk i hele verden i forhold til antallet gir så tydelig uttrykk for kjærlighet til sine medmennesker og et ønske om det beste for dem som de siste-dagers-hellige. Vårt misjonærarbeid viser hele verden hvor villige vi er til å ofre økonomisk og arbeide uten håp om jordisk belønning for å frelse sjelene til vår himmelske Faders barn.⁸

Enhver ung mann skulle … ha ambisjoner om å kvalifisere seg til å arbeide så langt hans evner strekker til, slik at han kan oppnå alt som er mulig for ham når det gjelder å etablere evangeliets sannhet trygt på jorden.⁹

Folk sier: «Vi forstår ikke ”mormonismens” styrke. Vi forstår ikke hvorfor [tusener] av unge menn og unge kvinner i en periode reiser ut i verden på egen eller familiens bekostning, og gir av sin tid uten betaling for å forkynne evangeliet. De taper arbeidsinntekt, de betaler selv for sitt underhold for å forkynne sin tro.» Enhver siste-dagers-hellig forstår det. De forstår det fordi de unge mennene og de unge kvinnene som drar ut for å forkynne evangeliet, etterlever det. De fyller virkelig kravene Frelseren har stilt om å «elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår forstand» og det andre store bud, «å elske vår neste som oss selv».¹⁰

Vi skulle huske at Herren har fortalt oss at det er vår plikt å advare vår neste og forkynne dette evangelium – denne plikt påhviler oss alle – vi skulle være misjonærer…

La oss alle innse at dette verk tilhører hver og en av oss, og la oss gjøre alt i vår makt for å fremme det.¹¹

Misjonærarbeid gir menneskene sann glede.

Jeg tror at enhver siste-dagers-hellig som har mottatt et vitnesbyrd om guddommeligheten av det verk vi er engasjert i, har [den] samme følelse som Alma hadde – et ønske om at hele verden må få høre vitnesbyrdet om vår Herre Jesu Kristi evangelium [se Alma 29:1-9]. Når menn og kvinner mottar et vitnesbyrd om profeten Joseph Smiths guddommelige misjon, er de ivrige etter at hele verden skal få den samme kunnskap og tro. De er oppsatt på at evangeliet skal tilbys hver eneste ærlige sjel. Og av egen erfaring vet jeg at det ikke finnes noe annet arbeid i hele verden som gir menneskene mer glede, fred og ro enn det å forkynne den Herre Jesu Kristi evangelium.¹²

Ikke i noen del av Guds verk her på jorden i denne tiden finnes det en slik gruppe lykkelige, tilfredse, fredelige mennesker som de som er engasjert i misjonærarbeid. Tjeneste er den virkelige nøkkel til glede. Når man yter tjeneste for å hjelpe mennesker, når man arbeider uten betaling, uten håp om jordisk belønning, opplever menneskene ekte, sann glede.¹³

Om nødvendig bør enhver Guds tjener med kunnskap om evangeliet være villig til å gi sitt liv for denne sak, som virkelig er Mesterens verk, livets og frelsens plan. Vår Herre og Frelsers, Jesu Kristi evangelium. Når vi fullt ut forstår det faktum at vi virkelig har den kostelige perle, at det evangelium vi har å gi verdens mennesker, betyr evig liv for dem som aksepterer og trofast etterlever det – når vi innser dette og når vi stopper opp for å tenke over åpenbaringen som ble gitt profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery, hvor Herren sier: «Og om det så skulle være at I skulle arbeide alle eders dager med å rope omvendelse til dette folk, og kun bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke eders glede være med ham i min Faders rike! Og nu, hvis eders glede vil bli stor med én sjel som I har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke eders glede bli, hvis I skulle bringe mange sjeler til meg» [L&p 18:15-16] – da vil vi begynne å innse og fatte og forstå dette verks storhet.¹⁴

Jeg synes synd på den mann eller kvinne som aldri har opplevd den glede som blir misjonærer til del som forkynner Jesu Kristi evangelium, som bringer ærlige sjeler til kunnskap om sannheten, og som hører den takknemlighet som uttrykkes av dem som har fått en forståelse av evig liv gjennom deres arbeid. Jeg synes også synd på dem som aldri har følt gleden ved å strekke ut en hjelpende hånd til de trengende. Vi får i sannhet flere velsignelser ved å gi enn ved å motta, det er det ingen tvil om i mitt sinn. Vi blir også rikere velsignet når vi går ut og forkynner Jesu Kristi evangelium og arbeider for menneskenes frelse enn vi kan bli ved bare å ha kunnskap om at vår religion er sann, og så forbli hjemme for å skjøtte livets trivialiteter og samle denne verdens rikdom som vil forsvinne ved bruk. Et stort problem er at vi ofte mister av syne det som er det mest verdifulle å arbeide for, det arbeid som gleder vår himmelske Fader mest.¹⁵

Kun ved Åndens kraft kan vi forkynne evangeliet og hjelpe nye konvertitter å gi næring til sitt vitnesbyrd.

Jeg ønsker å si til dere at alle de misjonærer som har reist ut for å forkynne evangeliet … har hatt Guds bemyndigede tjeneres hender på sitt hode, menn som hadde Hans myndighet. Og over hele den vide jord, i hvert land og under hvert himmelstrøk, fra midnattsolens land i nord til Syd-Afrika, hvor de enn har reist, har den levende Guds ånd vært med dem. Fra ethvert land og fra ethvert himmelstrøk har menn og kvinner mottatt Den hellige ånds vitnesbyrd og akseptert evangeliet.¹⁶

Jeg reiste til Grantsville, det største wardet i Tooele stav i Sion, og jeg henvendte meg til Herren med mye av den samme holdning som Oliver Cowdery hadde da han sa til Herren: «Jeg ønsker å oversette,» og Herren sa at han kunne oversette. Men han mislyktes og ble senere fortalt at han ikke hadde tenkt det ut i sitt eget sinn og ikke bedt om det. Han hadde ikke gjort sin del [se L&p 9:7-8]… Jeg reiste meg og talte i fem minutter. Jeg tror jeg svettet som om jeg hadde blitt dyppet i en bekk, og jeg slapp fullstendig opp for ideer. Jeg gjorde talen til en så fullstendig «fiasko», for å si det slik, som et menneske kan gjøre…

[Senere] gikk jeg flere kilometer bort fra dette møtehuset, ut på engene blant halm- og høystakker, og da jeg var kommet langt nok unna og jeg var sikker på at ingen så meg, knelte jeg ned bak en av disse høystakkene og felte ydmykelsens tårer. Jeg ba Gud tilgi meg for at jeg hadde glemt at man ikke kan forkynne den Herre Jesu Kristi evangelium med kraft, styrke og inspirasjon uten å være velsignet med kraft som kommer fra Gud. Og jeg fortalte ham der, som gutt, at hvis han ville tilgi meg for min egoisme, hvis han ville tilgi meg for å ha innbilt meg at hvem som helst uten Hans ånd kan forkynne sannheten og finne villige og mottakelige sinn, ville jeg til min dødsdag strebe etter å huske hvor inspirasjonen kommer fra når vi forkynner den Herre Jesu Kristi evangelium, livets og frelsens plan som igjen er åpenbart til jorden.

Jeg er takknemlig for å kunne si at i løpet av de førti årene som har gått siden da, har jeg aldri blitt så ydmyket som jeg ble den dagen. Hvorfor? Fordi jeg aldri, Gud være lovet, har reist meg opp med den tanke at en mann kan røre ved sine tilhøreres hjerter … uten at han er i besittelse av den levende Guds ånd, og slik er i stand til å bære vitnesbyrd om at dette er den sannhet som dere og jeg er engasjert i.¹⁷

«Vi tror på tungemålsgaven» og tydning av denne [se 7. trosartikkel]. Karl G. Maeser – ingen mer hengiven siste-dagers-hellig har eksistert – fortalte meg med sine egne lepper om en slik hendelse… Han sa: «Bror Grant, den kvelden jeg ble døpt, så jeg opp på himmelen og sa: ”O Gud, jeg har funnet det jeg tror er din Sønns Jesu Kristi evangelium. Jeg har vist meg lydig ved å gå ned i dåpens vann. Gi meg en tilkjennegivelse, gi meg et absolutt Åndens vitnesbyrd om at jeg har funnet sannheten, og jeg lover deg at jeg om nødvendig vil gi mitt liv for å fremme denne sak.” »

På den tiden var bror Franklin D. Richards [i De tolv apostlers quorum] president for Den europeiske misjon, med hovedkvarter i Liverpool. Han reiste til Tyskland for å være tilstede da de første konvertittene til evangeliet ble døpt i dette store rike. Da bror Maeser gikk hjemover fra der hvor han ble døpt, en strekning på flere kilometer, ga han uttrykk for et ønske om å samtale om forskjellige prinsipper i evangeliet ved hjelp av tolk. Tolken var bror William Budge… Bror Maeser, som ikke forsto noe engelsk, stilte spørsmål på tysk, og bror Richards, som ikke forsto tysk, svarte på engelsk. Bror Budge oversatte spørsmålene og svarene. Etter at noen spørsmål var blitt stilt og besvart gjennom tolken, sa bror Richards: «Ikke oversett spørsmålene, jeg forstår dem.» Og bror Maeser sa: «Ikke oversett svarene, jeg forstår dem.» De samtalte i mange kilometer, spørsmålene på tysk, svarene på engelsk. Ingen av mennene forsto den andres språk. De kom til elven Elben, og mens de gikk over broen, kom de fra hverandre. Da de kom til den andre siden, stilte bror Maeser et nytt spørsmål, og bror Richards sa: «Oversett det, bror Budge.» Da svaret kom, sa bror Maeser: «Oversett det.» Hans neste spørsmål lød: «Hvordan har det seg, apostel Richards, at vi forsto hverandre, mens vi nå ikke gjør det?» Bror Richards fortalte ham at en av fruktene av Jesu Kristi evangelium var tungemålsgaven og tydning av tungemål. Så sa han: «I kveld har Gud gitt deg og meg det privilegium å få del i en av evangeliets frukter, nemlig tydning av tungemål. Bror Maeser, du har mottatt et vitnesbyrd fra Gud om at du har funnet sannheten.»

Bror Maeser fortalte meg: «Jeg skalv som et aspeløv, og igjen hevet jeg blikket mot himmelen og sa: ”O Gud, jeg har mottatt det vitnesbyrdet jeg ba om, og om nødvendig lover jeg deg å gi mitt liv for denne sak.” »¹⁸

Forslag til studium og drøftelse

Hvilke velsignelser får vi når vi deler Jesu Kristi evangelium med andre? Hva har du følt når du har sett familiemedlemmer og venner akseptere evangeliet?
Hva venter Herren av sine hellige med hensyn til å bringe hans budskap ut til verden? Hvordan kan vi utvikle tro og mot til å dele evangeliet med andre?
Hvordan kan vi prioritere slik at vi får anledninger til å dele evangeliet med andre? Hvordan kan misjonæranledninger forandres på forskjellige stadier av livet?
Hvorfor er det umulig å forkynne evangeliets sannheter uten Den hellige ånds kraft? Hvordan har Ånden hjulpet deg å dele evangeliet med andre?
Karl G. Maeser mottok bekreftelse på sitt nyfunne vitnesbyrd da han og eldste Franklin D. Richards ble gitt gaven å tyde tungemål. Hvilke andre Åndens gaver kan vi søke når vi streber etter å styrke vårt vitnesbyrd og andres vitnesbyrd? (Se L&p 46:8-26.)
Hva hadde bror Maeser og eldste Richards gjort som førte til at bror Maesers vitnesbyrd ble bekreftet? Hvordan kan vi hjelpe nye konvertitter å gi næring til sitt vitnesbyrd?