Kapittel 22

Undervis barna i evangeliets tukt og formaning

Foreldre må, hjulpet av Kirkens ledere og lærere, arbeide flittig og uopphørlig for å undervise sine barn i evangeliet.

Fra Heber J. Grants liv

Mye har blitt sagt om president Heber J. Grants personlige flid og lydighet. Men selv om han mottok mange velsignelser på grunn av sin egen tro og sitt harde arbeid, var han snar til å påpeke at han sto i gjeld til dem som hadde undervist ham i evangeliet i hans barndom.

Han hyllet ofte sin mor. Han sa: «Jeg skylder naturligvis min mor alt, siden min far døde da jeg var bare ni dager gammel, og min mors fine læredommer, tro og integritet har vært en inspirasjon for meg.»¹ Om sin beslutning om å gifte seg i templet sa han: «Jeg var svært takknemlig for den inspirasjon jeg fikk og den avgjørelse jeg tok om å starte livet riktig. Hvorfor kom dette til meg? Det var fordi min mor trodde på evangeliet, underviste meg om hvor verdifullt det er, ga meg et ønske om å høste alle fordelene ved å starte livet riktig og handle ifølge evangeliets læresetninger.»²

President Grant ga også uttrykk for sin takknemlighet for Søndagsskole-lærere og andre som hadde veiledet ham i barndommen. Han sa: «Jeg kommer i all evighet til å være takknemlig mot disse menn for den innflytelse de hadde på meg.»³

President Grant fulgte de innflytelsesrike lærernes eksempel og underviste flittig sine egne barn om sannheten. Hans datter Frances Grant Bennett fortalte hvordan han kjærlig hjalp henne og hennes søsken å etterleve evangeliet: «I ubetydelige saker sa far sjelden ”nei” til oss. Så når han sa ”Nei”, visste vi at han mente det. Han lot oss ta våre egne avgjørelser så sant det var mulig. Han forklarte alltid svært tålmodig hvorfor han mente en viss fremgangsmåte var uklok, og så pleide han si: ”Slik føler jeg angående dette. Men dere må naturligvis avgjøre det selv.” Resultatet var at vår avgjørelse vanligvis falt sammen med hans. Han klarte å motivere oss til å ønske å gjøre det rette istedenfor å bli tvunget til å gjøre det.»⁴

President Grant ble aldri trett av å undervise sine barn, selv ikke da mange av dem var voksne. Da han var 52 år og medlem av De tolv apostlers quorum, lyttet han oppmerksomt til en generalkonferansetale hvor president Joseph F. Smith innstendig oppfordret Kirkens medlemmer til å «vise sin tro, sin hengivenhet og kjærlighet til evangeliets prinsipper ved den måten de oppdrar sine barn på i troen».⁵ Senere samme dag sto eldste Grant på talerstolen og sa:

«Et av mine største ønsker i livet har vært å leve verdig til den far og mor jeg har hatt. Og et annet av mine største ønsker er å oppdra mine barn i evangeliets tukt og formaning. Et av de emnene jeg alltid har likt best å tale til de siste-dagers-hellige over, er hentet fra den åpenbaringen hvor Herren sier oss at det er vår plikt å forkynne for våre barn og lære dem Jesu Kristi evangelium, inspirere dem til å tro på verdens Herre og Frelser, og lære dem å be og vandre rettskaffent for Herren [se L&p 68:25-28]. Jeg tror denne befalingen har blitt mye forsømt, og jeg gledet meg storlig over vår presidents ord i dag da han oppfordret de siste-dagers-hellige til å gjøre sin plikt i denne henseende. Jeg har bestrebet meg på å gjøre det, men har besluttet at jeg skal gjøre det mer iherdig i fremtiden. Jeg tror vi alle kan forbedre oss på dette området.»⁶

Heber J. Grants læresetninger

Foreldre har ansvar for å undervise sine barn i evangeliets prinsipper.

Jeg tror jeg trygt kan si at alle sanne siste-dagers-helliges inderligste ønske er at deres barn skal vokse opp i evangeliets tukt og formaning og holde Guds bud, slik at de kan bli frelst i hans rike. Det er rett og slett absurd å innbille seg at hvis et barn får falskhetens og ondskapens frø sådd i sitt sinn gjennom livet, så vil du plutselig kunne så sannhet i dette sinnet og få det til å frembringe en avling av sannhet… Vi ville betrakte en bonde som fullstendig idiot hvis han i en periode på 21 år ba alle som gikk forbi gården, kaste inn noen ugressfrø og så ventet at han kunne så korn og få en god avling.

Jeg kan kanskje multiplikasjonstabellen, og min hustru også, men jeg kan ikke av den grunn vente at mine barn skal bli født med multiplikasjonstabellen i hodet. Jeg kan vite at evangeliet er sant, og min hustru også, men jeg innbiller meg ikke et øyeblikk at mine barn vil bli født med denne kunnskapen. Vi mottar et vitnesbyrd om evangeliet ved å adlyde dets lover og ordinanser.Våre barn vil motta denne kunnskapen på nøyaktig samme måte. Hvis vi ikke underviser dem og de ikke går på den rette og smale sti som fører til evig liv, vil de aldri motta denne kunnskapen. Jeg har hørt noen si at deres barn ble født som arvinger til alle løftene i den nye og evige pakt, og at de ville vokse opp med kunnskap om evangeliet uansett hva de gjorde. Jeg ønsker å si dere at dette ikke er sann lære, og den strider helt imot vår himmelske Faders bud. Vi vet at det er pålagt de siste-dagers-hellige – ikke som en anmodning, men som en lov – å undervise sine barn:

«Og ennvidere, hvis foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse, når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder.

For dette skal være en lov for Sions innbyggere og for alle hennes organiserte staver.

Og deres barn skal døpes til sine synders forlatelse når de er åtte år gamle, og motta håndspåleggelsen.

Og de skal også lære sine barn å be og å vandre rettskaffent for Herren.» [L&p 68:25-28.]…

Enhver far som elsker evangeliet, er rede og villig til å dra til jordens ender for å forkynne det, og en av de største gleder noe menneske kan ha, er å bringe sjeler til kunnskap om sannheten. Det burde være en større glede for oss å undervise våre barn om frelsesplanen.⁷

Blant sine første befalinger til Adam og Eva sa Herren: «Vær fruktbare og bli mange.» [1. Mosebok 1:28.] Han har gjentatt denne befaling i vår egen tid. Han har igjen åpenbart i denne, den siste evangelieutdeling, det prinsipp at ekteskapspakten er evig. Han har gjengitt til jorden myndighet til å inngå i denne pakten, og har erklært at det er den eneste gyldige og riktige måte å forene mann og hustru på og det eneste midlet hvorved det hellige familieforhold kan strekke seg utover graven og gjennom all evighet. Han har sagt at dette evige forhold bare kan inngås ved ordinansene som forrettes i Herrens hellige templer, og derfor skulle hans folk bare gifte seg i hans tempel i overensstemmelse med slike ordinanser.

Herren har sagt til oss at det er enhver mann og hustrus plikt å rette seg etter det bud Adam fikk om å bli mange og oppfylle jorden, slik at de hærskarer av utvalgte ånder som venter på sitt kjødelige tabernakel, kan komme hit og gå fremover under Guds store plan for å bli fullkomne sjeler, for uten disse kjødelige tabernakler kan de ikke gå fremover til den fremtid som Gud har planlagt for dem. Derfor skulle enhver ektemann og hustru bli far og mor i Israel til barn som fødes under den hellige, evige pakt.

Ved å bringe disse utvalgte ånder til jorden påtar hver enkelt far og mor seg en svært hellig forpliktelse overfor ånden som er iført et tabernakel, og overfor Herren selv fordi de har benyttet seg av anledningen han tilbød dem. For fremtiden til hver og en av disse åndene i de kommende evigheter, de velsignelser eller den straff som måtte vente dem i det hinsidige, er i stor grad avhengig av den omsorg, den undervisning og den opplæring foreldrene gir dem.

Ingen far eller mor kan unnslippe denne forpliktelse og dette ansvar, og Herren vil holde oss strengt ansvarlige for å gjøre dette riktig. Ingen jordisk person kan påta seg noen edlere plikt.

Morsrollen blir således et hellig kall, en hellig forpliktelse til å gjennomføre Herrens planer, en innvielse av hengivenhet til å fostre og oppdra, gi næring til deres legeme, sinn og ånd som holdt sin første prøvestand og kom til denne jord og sin annen prøvestand «for å se om de vil gjøre alt hva Herren, deres Gud, befaler dem». [Abraham 3:25.] Det tilfaller mødre å lede dem til å holde sin annen prøvestand, og «de som holder sin annen prøvestand, skal forøkes i herlighet evindelig og alltid». [Abraham 3:26.]…

Morsrollen er nær det guddommelige. Den er den edleste, helligste tjeneste mennesker kan påta seg. Den plasserer henne som hedrer dette hellige kall og denne tjeneste, ved siden av engler. Til dere mødre i Israel sier vi: Gud velsigne og beskytte dere og gi dere den styrke og det mot, den tro og kunnskap, den hellige kjærlighet og plikttroskap som gjør dere i stand til fullt ut å oppfylle det hellige kall dere har. Til dere mødre og vordende mødre sier vi: Vær kyske, vær rene, lev i rettferdighet, slik at deres avkom til den siste generasjon kan prise dere lykkelig.⁸

Jeg har hørt menn og kvinner si at de ville la sine sønner og døtre vokse til de ble modne nok før de ville forsøke å undervise dem i evangeliets prinsipper, at de ikke ville tre evangeliet ned over hodet på dem mens de var barn, før de var i stand til å forstå det. Når jeg hører menn og kvinner si dette, tror jeg de mangler tro på evangeliets prinsipper, og at de ikke forstår det slik de skulle. Herren har sagt at det er vår plikt å undervise våre barn mens de er små, og jeg foretrekker å ta hans ord for det fremfor det de sier som ikke adlyder hans bud. Det er dumt å tro at våre barn vil vokse opp med kunnskap om evangeliet uten at de blir undervist. Noen menn og kvinner hevder: «Jeg er en siste-dagers-hellig, og vi ble gift i templet og ble beseglet over alteret ved en som har Guds prestedømme, ifølge den nye og evige pakt. Våre barn vil vokse opp og bli gode siste-dagers-hellige. De kan ikke annet, det er medfødt.» … Jeg sier dere at våre barn ikke vil vite at evangeliet er sant med mindre de studerer det og selv får et vitnesbyrd. Foreldre bedrar seg selv når de innbiller seg at deres barn vil bli født med kunnskap om evangeliet. De vil selvfølgelig ha større krav på Guds velsignelser, siden de er født i den nye og evige pakt, og det vil være naturlig for dem å vokse opp og gjøre sine plikter. Men djevelen er klar over dette og prøver desto hardere å lede våre barn bort fra sannheten.⁹

Jeg ber om at Herren vil la de unges foreldre forstå hvilke farer og fristelser deres barn utsettes for, og at de må bli ledet til å oppmuntre sine barn, veilede dem og lære dem hvordan de skal leve slik Herren vil de skal leve.¹⁰

Hva arbeider vi for? Velstand? Rikdom? Hvis vi har akseptert Jesu Kristi evangelium, arbeider vi for evig liv. Da arbeider vi for å frelse våre sjeler. Og når vi har frelst vår egen sjel, arbeider vi for å frelse våre barn… Jeg vil gjerne si at den beste arv dere kan gi deres sønner og døtre, er en investering i Guds rike.¹¹

Ledere og lærere i Kirken hjelper foreldre med å undervise deres barn.

Våre barns lærere hjelper foreldrene med å forme barnas liv. De har også et stort ansvar for alt de underviser.¹²

Det er ingen tvil om at de inntrykk små uskyldige barn og unge gutter og piker får, har en mer varig virkning på det liv som ligger foran dem, enn de inntrykk de får på noe annet tidspunkt. Det er billedlig talt som å skrive på hvitt papir, hvor det ikke står noe som kan fordunkle eller gjøre noe av det du skriver, uklart.

Det finnes mange som har oppnådd strålende resultater i livets kamp, selv etter at de har gjort ting i sin ungdom som ikke var behagelig i vår himmelske Faders øyne, eller som ikke var til deres eget beste. Men det er langt bedre om vi kan sende barna ut i livets kamp med ubeskrevne rulleblad, bortsett fra gode handlinger og trosfremmende tanker. Det er et ordtak som sier at «den skal tidlig krøkes som god krok skal bli». Dere som underviser våre barn, er beskjeftiget med å forme kroken…

Intet utbytte fra obligasjoner eller aksjer eller fra noen av verdens rikdommer kan sammenlignes med at vi vet i vårt hjerte at vi har vært redskaper i Guds hender til å forme et liv til det gode. Og jeg kan love dem som underviser vår ungdom i rettferdighet, at etter hvert som årene kommer og går, vil de få utbytte i form av takknemlighet fra de barn hvis liv de har formet til det gode som redskaper i Guds hender…

Ofte tror vi at de inntrykk vi etterlater oss, ikke er varige, men jeg kan forsikre dere om at det er de. Jeg er sikker på at når en lærer bærer vitnesbyrd for små barn under inspirasjon fra den levende Gud, er det vanskelig for dem å glemme det…

Hver eneste en av våre lærere har kraft og anledning til – under Guds ånds inspirasjon – å etterlate seg et inntrykk i hjerte og sjel hos små, uskyldige barn og unge gutter og piker som tar fatt på livets kamp. Jeg ber av hele mitt hjerte at Gud vil hjelpe dere i deres arbeid, og jeg kan love dere at han vil hjelpe dere. Det som betyr noe for dere, er at dere har kjærlighet til arbeidet og at dere utfører det under inspirasjon fra den levende Guds ånd.¹³

Under [en] Søndagsskole-konferanse … hadde vi et av de beste møter jeg noensinne har overvært. Flere av talerne fikk fire minutter hver, og dette var fire minutter med enestående tanker, alle sammen. Det som gikk igjen i talene til alle … som talte over emnet «Søndagsskolens behov», var ikke behovet for mer system, mer av ditt og mer av datt. Men det er stort behov for mer av Herrens ånd i lærernes hjerter, slik at de kan gi denne ånd til barna.¹⁴

Barn lærer av sine foreldres og læreres eksempel.

Kan vi håpe at våre små vil vokse opp og tro på evangeliets prinsipper hvis vi ikke underviser dem ved vårt eksempel? Jeg tror ikke at vi ved bare å hevde at vi tror, kan overbevise våre barn om evangeliets sannhet. Vårt liv må være i overensstemmelse med våre ord.¹⁵

Jeg sier til foreldre: Søk Guds ånd. Etterlat inntrykk på deres barns sinn ved å være ydmyke og saktmodige.¹⁶

Tro er en gave fra Gud. Hvis vi søker tro, velsigner Herren oss med slik tro. Den blir en gave fra ham, og vi er lovet at hvis vi vil gjøre Faderens vilje, skal vi kjenne læren [se Johannes 7:17]. Hvis vi som foreldre vil innrette vårt liv slik at våre barn kan se og forstå at vi virkelig er siste-dagers-hellige, at vi virkelig vet hva vi snakker om, da vil de, ved å søke Herren, få det samme vitnesbyrd.¹⁷

Jeg vet naturligvis ikke noe om en fars råd og veiledning, for min far døde da jeg var spedbarn, men jeg har hørt om ham fra andre. Folk forsikrer meg om at Jedediah M. Grant var en av denne kirkens edle menn.

Jeg minnes at jeg en gang ba kaptein William H. Hooper om å undertegne noen obligasjoner for meg. Jeg var en ung mann på 20 som var på vei inn i forretningslivet.

Han sa: «Jeg gjør aldri noe slikt, aldri.»

Jeg hadde bare så vidt kommet tilbake til kontoret mitt da et ungt bud kom fra banken og sa at kapteinen ønsket å snakke med meg.

Jeg sa: «Jeg ønsker ikke å snakke med ham.»

«Men han ba meg ta deg med til banken.»

Så gikk jeg tilbake, og han sa: «Unge mann, gi meg de obligasjonene.» Jeg gjorde det, og han undertegnet dem. Så sa han: «Da du gikk ut, spurte jeg herr Hills: ”Lew, hvem er den gutten? Han har i årevis [hilst] på meg på gaten. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg undertegner aldri på en obligasjon for noen jeg ikke kjenner. Hvem er han?” Han sa: ”Å, det er Jeddy Grants sønn, Heber J. Grant.” ”Jeddy Grants sønn? Få ham tilbake. Jeg ville undertegne den obligasjonen selv om jeg trodde jeg måtte betale den.”»

Jeg nevner [dette] i håp om at foreldre skal forstå at et eksempel på integritet, hengivenhet, lojalitet mot evangeliet og anlegg for ikke å finne feil hos andre, men for å arbeide flittig og uopphørlig for å fremme sannhet, er en strålende arv å etterlate sine barn.¹⁸

[Kaptein Hooper] fortalte flere historier om min far som viste kapteinens kjærlighet og tillit til ham.

Det kapteinen fortalte meg, fylte meg med takknemlighet til Gud fordi han hadde gitt meg en slik far, og jeg har aldri glemt kaptein Hoopers ord. De ga meg et sterkt ønske om å leve og arbeide slik at mine barn, når jeg har forlatt dette liv, vil ha nytte av mitt ettermæle.¹⁹

Jeg ville heller dø i fattigdom med visshet om at min familie kunne vitne om at jeg med alle de evner Gud hadde gitt meg, hadde holdt hans bud og lover, og at jeg ved mitt eksempel hadde forkynt evangeliet, enn å ha all verdens rikdom.²⁰

Forslag til studium og drøftelse

Hva kan vi gjøre for å øve rettferdig innflytelse på barn og ungdom?
Hva kan foreldre gjøre for å lære sine barn å adlyde evangeliets lover og ordinanser? Hva kan foreldre gjøre for å nedkalle vår himmelske Faders velsignelser på sine barn?
Hvorfor viker noen barn bort fra evangeliet tross foreldrenes anstrengelser for å undervise dem? Hva kan foreldre og andre gjøre for å hjelpe barn som kommer på avveier?
President Grant sa til foreldre: «Den beste arv dere kan gi deres sønner og døtre, er en investering i Guds rike.» Hva betyr dette for dere?
Hvordan kan vi hjelpe barn å forstå Åndens innflytelse?
Hvilke velsignelser har du mottatt når du har undervist Kirkens barn og unge?
Hvorfor er det viktig at foreldre forstår at Kirkens ledere og lærere bare er kalt til å hjelpe dem med å undervise deres barn?