Kapittel 16

Tilgi andre

Å tilgi andre gir oss fred og glede.

Fra Heber J. Grants liv

President Heber J. Grants datter Lucy Grant Cannon skrev: «En av [min fars] egenskaper som jeg synes er nesten Kristus-lignende, er hans evne til å vende det andre kinnet til, å gjøre godt mot dem som hater og forakter ham. Mange ganger har han hjulpet en mann i vanskeligheter som tidligere åpenlyst har kritisert ham, vanæret hans navn og ikke levd opp til fars normer. Hvor overbærende og tolerant har han ikke vært overfor personer som har forsømt Kirken og vendt seg bort fra sine fedres tro. Det ser aldri ut til at han bærer nag til noen. Han er streng i sin fordømmelse av synd, men svært barmhjertig mot synderen.»¹

Heber J. Grant utviklet denne egenskapen gradvis mens han lærte fra Skriften, inspirerte lærere og av egen erfaring, inntil han kunne si: «Jeg har ingen bitre følelser mot noen levende sjel.»² I en tale han holdt på generalkonferansen i oktober 1920, fortalte han om noe som hadde hjulpet ham å utvikle en tilgivende holdning. De fleste av følgende læresetninger er hentet fra denne talen.

Heber J. Grants læresetninger

Jesu Kristi evangelium er et tilgivelsens evangelium.

Måtte Gud hjelpe hver og en av oss til å huske at Jesu Kristi evangelium ikke bare er et omvendelsens evangelium, men også et tilgivelsens evangelium. Det står skrevet at om våre synder er som purpur, skal de bli hvite som sne hvis vi vil omvende oss [se Jesaja 1:18]. Jeg fryder meg over den betydningsfulle åpenbaringen som sier:

«Jeg, Herren, vil tilgi den jeg vil tilgi; men av eder fordres det at I skal tilgi alle mennesker.» [L&p 64:10.]³

Jeg har gitt mange råd til de siste-dagers-hellige i min tid, og en av hovedsakene har vært at vi aldri skal kritisere noen, unntatt oss selv. Jeg tror at vi finner feil morgen, middag og kveld, men la det bare være hos oss selv.⁴

Det er ikke noe som vil gi oss mer av Guds ånd enn å … være vennlig, omtenksom, kjærlig, langmodig og tilgivende. Det er ikke noe som vil gi oss større glede enn at vi er rede og villige til å tilgi våre medmenneskers overtredelser mot oss, og det er ikke noe som vil fordømme oss mer enn at vi forherder vårt hjerte og er bitre og hevngjerrige overfor dem vi har rundt oss.⁵

I Lære og pakter 64:8-13 finner vi følgende:

«Mine disipler i fordums dager søkte å finne skyld hos hverandre og tilga ikke hverandre av hjertet, og på grunn av dette onde ble de tuktet og hårdt refset.

Derfor sier jeg eder at I skal tilgi hverandre; for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren; for på ham hviler en større synd.

Jeg, Herren, vil tilgi den jeg vil tilgi; men av eder fordres det at I skal tilgi alle mennesker.

Og I bør si i eders hjerter: La Gud dømme mellom meg og deg, og lønne deg etter dine gjerninger.

Og den som ikke omvender seg fra sine synder og ikke bekjenner dem, skal I føre frem for menigheten, og gjøre med ham som skriften sier eder, det være ved bud eller ved åpenbaring.

Og dette skal I gjøre for at Gud må bli forherliget – ikke fordi I mangler medlidenhet og ikke tilgir, men for at I kan bli rettferdiggjort i lovens øyne, for at I ikke må fortørne ham som er eders lovgiver.»

Og i kapittel 121:45, 46 leser vi:

«La også ditt indre være fylt av kjærlighet til alle mennesker, og til troens hus, og la alltid dine tanker være prydet med dyd; da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg.

Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager og ditt septer, et rettferdighetens og sannhetens uforanderlige septer; og ditt herredømme skal være et evigvarende herredømme, og uten at der skal utøves noen tvang skal det strømme til deg evindelig og alltid.»

Jeg har stor respekt og aktelse for dette sitatet fra …Lære og pakter.

Gledens og fredens ånd kommer i tilgivelsens time.

For noen år siden ble en fremtredende mann utelukket fra Kirken. Noen år senere ba han om å bli døpt igjen. President John Taylor overlot spørsmålet om hans dåp til apostlene og uttalte [i et brev] at hvis de enstemmig samtykket i hans dåp, kunne han bli døpt, men hvis det var én stemme imot, skulle han ikke opptas i Kirken igjen. Etter hva jeg husker, var fem for dåp og syv imot. Et år eller så senere kom spørsmålet opp igjen, og åtte var for dåp og fire imot. Senere kom det opp igjen, og ti var for dåp og to imot. Endelig gikk hele Apostlenes råd, med unntak av deres ydmyke tjener, inn for at denne mannen kunne døpes, og da var jeg det nest yngste medlemmet av quorumet. Senere var jeg på presidentens kontor, og han sa:

«Heber, jeg forstår at elleve av apostlene har blitt enige om at bror så og så (han navnga mannen) kan bli døpt, og at bare du stemmer imot. Hva vil du føle når du kommer på den andre siden og finner ut at denne mannen har tryglet om å bli døpt og du kanskje har hindret ham i å komme inn sammen med dem som har omvendt seg fra sine synder og mottatt en belønning?»

Jeg sa: «President John Taylor, jeg kan se Herren rett inn i øynene hvis han stiller meg det spørsmålet, og fortelle ham at jeg gjorde det jeg mente var det beste for riket… Jeg kan fortelle Herren at [den mannen] hadde vanæret Kirken nok, og at jeg ikke hadde til hensikt å la en slik mann komme tilbake til Kirken.»

«Javel, gutt,» sa president Taylor, «det er i orden, gjør ifølge din overbevisning, stem ifølge den.»

Jeg sa: «President Taylor, i brevet ditt sa du at du ville at hver enkelt av apostlene skulle stemme ifølge sitt hjertes overbevisning. Hvis du ønsker at jeg skal se bort fra mitt hjertes overbevisning, vil jeg med glede gjøre det. Jeg vil med glede stemme for at denne mannen kan komme tilbake, men jeg venter aldri at jeg vil samtykke i det så lenge jeg lever, hvis det overlates til mitt skjønn. Denne mannen ble anklaget for apostlene for flere år siden, og han sto frem og løy og hevdet å være uskyldig. Herren ga meg et vitnesbyrd om at han løy, men jeg kunne ikke dømme ham på det grunnlaget. Jeg gikk ned på mine knær om kvelden og ba Gud gi meg styrke til ikke å henge denne mannen ut. Jeg forsto at han hadde løyet, men at vi ikke hadde annet bevis enn vitneutsagnet fra piken han hadde forført. Og jeg ba Herren om at vi en dag måtte få flere bevis, og det gjorde vi. Da utelukket vi ham. Og når en mann kan lyve for apostlene, og når han er skyldig mens han erklærer at han har omvendt seg, mener jeg at Kirken har blitt vanæret nok uten noensinne å la ham komme tilbake til Kirken.»

«Ja vel, gutt,» gjentok president Taylor, «ikke stem for det så lenge du lever, mens du har slike følelser, handle ifølge dem.»

Jeg fikk fra presidentens kontor. Jeg dro hjem… Jeg holdt på å lese hele Lære og pakter systematisk for tredje eller fjerde gang, og jeg hadde bokmerke i den, men da jeg tok den frem, åpnet den seg på følgende istedenfor der bokmerket var:

«Jeg, Herren, vil tilgi den jeg vil tilgi; men av eder fordres det at I skal tilgi alle mennesker. Den som ikke tilgir sin bror, står fordømt for Herren.» [Se L&p 64:9-10.]

Jeg lukket boken og sa: «Om så djevelen ber om å bli døpt og hevder at han har omvendt seg, vil jeg døpe ham.» Etter lunsj dro jeg tilbake til president Taylors kontor og sa: «President Taylor, jeg har forandret mening. For en time siden sa jeg at jeg aldri i livet ville vente at jeg skulle samtykke i at bror så og så skulle bli døpt, men jeg har kommet for å fortelle deg at så vidt meg angår, kan han bli døpt.»

Når president Taylor var spesielt fornøyd, hadde han for vane å sette seg opp og le så han ristet over hele kroppen, og han lo og sa: «Gutten min, forandringen kommer svært plutselig, svært plutselig. Jeg vil gjerne stille deg et spørsmål. Hva følte du da du dro herfra for en time siden? Følte du at du hadde lyst til å gi den mannen en rett mellom øynene og slå ham ned?»

Jeg sa: «Det var akkurat det jeg følte.»

Han spurte: «Hva føler du nå?»

«For å si som sant er, president Taylor, håper jeg at Herren vil tilgi synderen.»

Han sa: «Men nå føler du deg lykkelig, ikke sant. Du var sint, og du næret bitterhet i ditt hjerte mot denne mannen på grunn av hans synd og den vanære han hadde bragt over Kirken. Og nå har du tilgivelsens ånd, og du føler deg virkelig lykkelig, ikke sant?»

Jeg svarte: «Jo, det gjør jeg. Jeg følte meg slem og hatefull, men nå føler jeg meg lykkelig.»

Han spurte: «Vet du hvorfor jeg skrev det brevet?»

Jeg svarte: «Nei, sir.»

«Jeg skrev det for at du og noen av de yngre apostlene skulle lære at tilgivelse går foran rettferdighet når omvendelse finner sted, og at det å ha tilgivelsens ånd og eliminere hat og bitterhet fra hjertet bringer fred og glede, at Jesu Kristi evangelium bringer glede, fred og lykke til enhver sjel som etterlever det og følger dets læresetninger.»

Og slik fortsatte han. Jeg husker ikke alle læresetningene. Men han fortsatte på denne måten og fortalte meg at han aldri hadde kunnet gi meg denne erfaringen, at han ikke kunne gi meg et vitnesbyrd om evangeliet, at jeg måtte motta dette vitnesbyrdet selv, at jeg måtte få den rette ånd i mitt hjerte og føle den – tilgivelsens ånd, langmodighetens og nestekjærlighetens ånd – før noe godt kunne komme til meg personlig. Ved ganske enkelt å underkaste meg hans vilje og stemme for å døpe denne mannen ville jeg aldri ha lært at vi opplever glede og fred i tilgivelsens time og når våre hjerter er fylt av nestekjærlighet og langmodighet overfor dem som har begått feil. Helt fra den dagen har jeg husket disse læresetningene.

Herrens profet [president Taylor] sa:

«Gutten min, glem aldri at når du går på pliktens sti, vil ditt hjerte være fylt av kjærlighet og tilgivelse, ja, for synderen som omvender seg, og når du avviker fra denne pliktens rette sti og bestemmer deg for at det du mener er rettferdig og redelig og rett, skulle gjøres, er du ofte alt annet enn lykkelig. Du kan vite forskjell mellom Herrens ånd og motstanderens ånd når du kjenner at du er lykkelig og tilfreds, at du elsker dine medmennesker, at du er opptatt av deres velferd. Og du kan forstå at du ikke har Ånden når du er full av bitterhet og føler at du kunne hatt lyst til å slå noen ned.»

Tilgivelse er et uttrykk for ekte kjærlighet.

Jeg kommer til å tenke på et av de fineste kapitler i hele Bibelen (1. Kor. 13):

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp.

Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.

Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt.

For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis.

Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.

For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.

Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Mange tror at nestekjærlighet er å gi en dollar til noen. Men virkelig, ekte nestekjærlighet er å vise kjærlighet og medfølelse, og det er en slik kjærlighet apostelen omtalte i dette 13. kapittel av 1. Korinterbrev.

Jeg husker at etter at Kirkens president hadde undervist meg slik da jeg var ung mann, nesten en gutt, leste jeg dette kapitlet omtrent en gang i uken ganske lenge og deretter en gang i måneden i flere måneder. Jeg mente at jeg trengte det i mitt arbeid, så å si, at det var noe som var nødvendig for min utvikling.

Istedenfor å fordømme andre skulle vi strebe etter å forbedre oss selv.

Jeg husker at jeg her på konferansen for et år siden leste en utmerket og vakker sang. Første halvdel av første vers lyder som følger:

La enhver lære seg selv å kjenne
og derfor gjøre sitt aller beste
for å forbedre disse feil hos seg selv
som han så sterkt fordømmer hos sin neste.
[Se «Let Each Man Learn to Know Himself», Hymns (1948), nr. 91.]

… Jeg siterte også de fire korte versene fra salmen [«Should You Feel Inclined to Censure» (Har du lett for å fordømme)]. Der står det bl.a.:

Har du lett for å fordømme
feil som du hos andre ser,
spør da først ditt eget hjerte
om du selv deg riktig ter.
[Se Hymns (1985), nr. 235.]

Da jeg siterte disse versene, hadde jeg ikke den ringeste anelse om at jeg ville ønske å sitere fra dem igjen i dag. Men i betraktning av den fordømmelse og den nesten fiendtlige og hatefulle holdning som ser ut til å finnes hos noen blant de siste-dagers-hellige i dag når det gjelder forretninger og politikk, ønsker jeg av all min kraft å legge vekt på det siste verset i denne lille salmen…:

Trekk ei slutninger for snarlig,
hastverk fører til problem.
Den som vi ei tenkte godt om,
ofte blir vår beste venn.
[Se Hymns (1985), nr. 235.]…

Jeg vil gjerne gjenta siste vers av [en] utmerket salme, som jeg lærte for 35 eller 40 år siden, da Francis M. Lyman [i De tolv apostlers quorum] sang den for meg for første gang. Jeg skrev den ned samme kveld og lærte den utenat neste dag. Jeg skulle ønske enhver siste-dagers-hellig ville anvende læresetningene i dette glimrende verset. Hvis vi gjør det, tror jeg at vi vil vokse i kjærlighet og medfølelse, at den fred og lykke som president Taylor lovet meg da jeg hadde bestemt meg for å holde en mann utenfor Kirken, og den glede og fred som kom til meg etter at jeg hadde forandret mitt hjerte, vil komme til siste-dagers-hellige:

Om du i selvransakelse finner
at dine gjerninger andres overgår,
da har Gud vært god mot deg,
og du må gjøre alt som du formår.
Eksempel er det beste lys
som andre gjerne vil ta etter.
Så forbedre først deg selv i dag,
da kan du i morgen forbedre dine venner.
[Se Hymns (1948), nr. 91.]…

Jeg trygler enhver siste-dagers-hellig om å tilegne seg kjærlighet, langmodighet og broderkjærlighet.⁶

Forslag til studium og drøftelse

På hvilke måter er Jesu Kristi evangelium et tilgivelsens evangelium?
Hvorfor skal vi tilgi andre? Hvilke konsekvenser får det om vi nekter å tilgi?
Hvorfor er det noen ganger vanskelig å tilgi? Hva kan vi gjøre for å overvinne disse vanskelighetene?
Hvordan kan en persons tilgivende holdning påvirke dem som blir tilgitt?
Hvordan er tilgivelse et uttrykk for kjærlighet?