Kapittel 1

Få kunnskap om og undervis i evangeliet

Undervisning i evangeliet er bare nyttig når den foregår og blir mottatt ved Den hellige ånds inspirasjon.

Fra Heber J. Grants liv

President Heber J. Grant sa: «Jeg vet ikke om noe som gir menneskene større glede enn å arbeide hjemme eller ute for å frelse menneskenes sjeler. Jeg vet ikke om noe som gir oss større kjærlighet til alt som er godt, enn å forkynne dette Jesu Kristi evangelium.»¹

I tillegg til at president Grant var en hengiven lærer i evangeliet, var han ivrig etter å lære av andres vitnesbyrd. Han sa: «Jeg er alltid glad når jeg har anledning til å komme sammen med siste-dagers-hellige når de samles. Jeg er aldri på noen av våre møter, i ward eller staver eller under generalkonferansene, uten at jeg blir velsignet, belært og oppmuntret i troen på evangeliet, uten at jeg hører noe som virkelig gir meg livets brød.»²

Da Heber J. Grant var ung, opplevde han noe som hjalp ham å forstå hvor viktig det er å undervise og lære ved Ånden. Han fortalte senere:

«Jeg opplevde mange ganger i min ungdom at stor inspirasjon og kraft gjorde seg gjeldende ved at menn forkynte evangeliet ved vitnesbyrd og bønn. Jeg minnes en slik hendelse da jeg var ung, trolig sytten eller atten år gammel. Jeg hørte avdøde biskop Millen Atwood holde en tale i trettende ward. Jeg lærte grammatikk på den tiden, og han begikk noen grammatikalske feil i talen.

Jeg skrev ned den første setningen, smilte for meg selv og sa: “Jeg kommer til å få nok stoff her i kveld, i løpet av de 30 minuttene bror Atwood taler, for resten av vinteren til kveldsklassen i grammatikk.” Til hver undervisningstime skulle vi ta med oss to setninger, eller fire setninger i uken, som var grammatikalsk ukorrekte, sammen med våre rettelser.

Jeg tenkte jeg skulle gjøre mine rettelser og lytte til biskop Atwoods tale samtidig. Men jeg skrev ikke noe mer etter den første setningen – ikke et ord, og da Millen Atwood var ferdig med å tale, strømmet tårene nedover kinnene mine, takknemlighetstårer som fylte øynene på grunn av det kraftfulle vitnesbyrdet denne mannen hadde båret om Joseph Smith, Guds profet, og hans guddommelig misjon og om den fantastiske inspirasjonen som ledsaget profeten i alt han gjorde.

Selv om det nå er over 65 år siden jeg lyttet til denne talen, husker jeg den like klart i dag, og de følelsene jeg hadde da jeg hørte den, er like levende i dag som den gang. Jeg vil si dere at jeg kunne ikke ha tenkt meg å bruke de setningene hvor han gjorde grammatikalske feil, mer enn jeg kunne tenke meg å reise meg i en klasse og forbanne Guds navn. Hans vitnesbyrd gjorde det aller første dype inntrykket på meg om profetens guddommelige misjon. Jeg hadde hørt mange vitnesbyrd som hadde gledet meg og gjort inntrykk på meg, men dette var det første vitnesbyrdet som hadde beveget meg til tårer på grunn av Guds ånds inspirasjon til denne mannen.

I alle de årene som har gått siden da, har jeg aldri blitt sjokkert eller sjenert av grammatikalske feil eller ord som blir galt uttalt av dem som forkynner evangliet. Jeg har innsett at det var som å vurdere en mann ut fra klærne han hadde på, å vurdere en manns ånd ut fra hans språkdrakt. Fra den dag og til i dag har det som fremfor alt annet har gjort inntrykk på meg, vært Ånden, den inspirasjon fra den levende Gud som en person [har] når vedkommende forkynner evangeliet, og ikke språket… Jeg har lært fullt og helt at det er Ånden som gir liv og forståelse og ikke bokstaven.» [Se 2. Kor. 3:6.]³

Heber J. Grants læresetninger

Når vi underviser i evangeliet, må vi fokusere på enkle, grunnleggende prinsipper og bud.

Det er ikke den maten vi ser på og synes ser delikat ut, som er til nytte for oss, bare den vi spiser og fordøyer. Det er heller ikke det store festmåltidet som gir oss mest styrke og bidrar til at vi klarer oss godt i livets kamp, men tvert imot er det ofte den enkleste kost som er til god og varig nytte for dem som spiser den. Det er heller ikke alltid det festmåltidet som de lærde har tilberedt, som gjør oss sterke nok til edelt og tappert å utføre vår plikt i livets kamp, men ofte gir den mest ydmykes undervisning gjenklang i vårt hjerte og sinn og gir oss styrke til å stå på og gjøre vår plikt i den daglige kamp for forbedring.⁴

Kirkens organisasjoner må ha som sitt mål å bygge opp et fast vitnesbyrd i de helliges hjerte og sinn, spesielt de unges – vitnesbyrd om det gjengitte evangeliums sannhet, om at vår Herre Jesus Kristus er Messias, om profeten Joseph Smiths guddommelig misjon, om denne kirkes guddommelige opprinnelse, opprettet av Gud og hans Sønn ved og gjennom profeten, og om den kjensgjerning at dette er og alltid vil være Jesu Kristi Kirke med alt dette innebærer. Alt dette har det mål for øyet at de hellige kan ha og glede seg over et slikt vitnesbyrd, at de kan leve i harmoni med Herrens bud, at de stadig kan få større kunnskap om sannheten og derved bli i stand til å leve slik at de kan oppnå frelse, opphøyelse og evig lykke i det celestiale rike, og til sist slik at de i sin tur kan lede andre i verden til kunnskap og vitnesbyrd om sannheten, både ved forskrift og eksempel, og således bringe dem de samme velsignelser.⁵

Jeg tror at den læreren som har kjærlighet til Gud og kunnskap om ham, kjærlighet til Jesus Kristus og et vitnesbyrd om hans guddommelighet, et vitnesbyrd om profeten Joseph Smiths guddommelige misjon, og som sår disse ting i hjertets innerste hos barna han underviser, den læreren er delaktig i en av de edleste og mest storslåtte og bemerkelsesverdige oppgaver som noen kan engasjere seg i.⁶

Undervis i og etterlev evangeliets første prinsipper, og la himmelens mysterier vente til du kommer til himmelen.⁷

Det er som med sangene vi synger så ofte…, vi kan aldri gjenta Herrens bud for ofte for dette folk og be de hellige innstendig om å etterleve dem.⁸

Svært mange ganger har noen sagt til meg: «Jeg er trett og lei av å høre det samme om og om igjen. Det er ikke nødvendig å repetere.» Mange finner feil ved talene de hører fordi det finnes gjentakelser i dem… Det ser ut til at Herren erkjenner at det er nødvendig med gjentakelser for å innprente i folket ethvert budskap han har å gi. I sin undervisning pleide vår Frelser å gjenta, gang på gang, den samme tanken med forskjellige ord, åpenbart for at den skulle feste seg ugjenkallelig i tilhørernes sinn og hjerte.⁹

For å være effektive lærere i evangeliet må vi undervise ved Den hellige ånds kraft.

På den første turen av noen lengde som jeg tok etter å ha blitt medlem av De tolvs råd, sammen med avdøde eldste Brigham Young jr. [også medlem av De tolvs råd], husker jeg at jeg bestemte meg for at jeg ikke mer på den turen – som varte i omkring fire måneder – skulle tale om det vi kjenner som «Visdomsordet» … Jeg bestemte meg for at jeg på det neste møtet jeg var tilstede på, skulle finne et annet emne. I ca. 20 minutter prøvde jeg å snakke om noe annet og mislyktes sørgelig. Deretter snakket jeg i 20 minutter til, nå med fullkommen letthet, om Visdomsordet. Jeg fikk vite etterpå at hvis det var noe medlemmene trengte i den lille byen jeg besøkte, var det å bli undervist om Visdomsordet… Etter den hendelsen bestemte jeg meg for at hver gang jeg ble tilskyndet til å tale om et bestemt emne og jeg ønsket å gjøre så, selv om jeg hadde talt om dette emnet i ukevis, skulle jeg sannelig tale om det igjen…

I mitt virke blant medlemmene har jeg vært svært glad for å kunne vitne om at når vi er ydmyke og ærbødige og ønsker å undervise, så inspirerer Herren oss virkelig.¹⁰

Vi føler alle frykt og engstelse når vi står foran mennesker for å forkynne livets og frelsens plan for dem. Jeg tror det er godt at det er slik, for vi innser vår avhengighet, vår svakhet og vår manglende evne til å belære dem vi taler til, uten hjelp fra Den hellige ånd… Jeg er selv takknemlig for at jeg alltid har følt slik engstelse når jeg har skullet tale offentlig til de siste-dagers-hellige, for jeg ønsker aldri å være i en slik situasjon at jeg ikke ønsker at Guds lys og inspirasjon skal være med meg når jeg taler til folket. Jeg vet at jeg bare gjennom inspirasjonens røst kan forstå det som er til det beste for folket.¹¹

Det har alltid vært mitt ønske når jeg har talt til de siste-dagers-hellige, at mitt sinn må bli opplyst av Den hellige ånds inspirasjon. Jeg innser at når vi underviser folket, er det umulig å si noe som vil være til nytte og av verdi for de hellige, med mindre taleren er inspirert av vår Fader i himmelen.¹²

Intet menneske kan undervise i Jesu Kristi evangelium med den levende Guds inspirasjon og med kraft fra det høye uten at vedkommende etterlever det.¹³

Dette er vår plikt – å sette oss i en slik situasjon at vi, når vi står frem for å undervise folket, kan undervise dem med Guds ånds inspirasjon slik den kommer over oss. Men hvis vi ikke holder Guds bud, kan vi ikke med myndighet, kraft og styrke formane andre til å adlyde budene som vi selv ikke adlyder.¹⁴

For å ha nytte av Kirkens møter og klasser må vi være mottakelige og villige til å omsette i praksis det vi lærer.

Uansett hvor mektig vitnesbyrdet er og hvilken inspirasjon som følger det, gjør det svært lite inntrykk hvis ikke personen som lytter, har et mottakelig sinn. Det er nesten som å så godt frø i ufruktbar jord.¹⁵

Sult gjør maten svært smakfull. Hunger etter Jesu Kristi evangelium får oss til å fryde oss over konferanser.¹⁶

Det finnes noen som er tilstede på møter år etter år og hører Herrens tjenere undervise dem enkelt og ydmykt om de plikter som påhviler dem, og så går de fra møtene og praktiserer aldri det de hører. Likevel er de svært stolte av at de alltid går på møtene. Nå, mine venner, hvis dere alltid gikk til middagsbordet, satte dere ned og tok et godt overblikk over maten og aldri spiste noe av den, ville det ikke vare lenge før dere døde av sult. Det er noen siste-dagers-hellige som går til møtene, og de dør åndelig av sult fordi de ikke mottar og fordøyer den åndelige mat som serveres der. Vi skulle ikke bare være ordets hørere, men også dets gjørere [se Jakobs brev 1:22].¹⁷

Når vi er på et møte, tar vi del i møtets ånd. Når vi ikke er tilstede og noen forteller oss om den fine ånden som var der og hva som ble oppnådd ved å være der og ta del i den, kan vi ikke verdsette dette. Det er omtrent som mannen som var sulten, og en annen fortalte ham om en fin middag, men han satte ikke pris på den middagen. Vi må spise selv, vi må leve selv, vi må alltid gjøre vår plikt for å få del i Herrens ånd, hvis Herrens ånd er tilstede.

… Francis M. Lyman [i De tolv apostlers quorum] måtte komme fra Tooele kvelden før møtet vårt og tilbringe natten og hele dagen [i Salt Lake City] for å være på møtene til presidentskapet og apostlene i to eller tre timer, men han gikk aldri glipp av et eneste møte.

Jeg sa til ham en dag: «Det er utrolig at du er så beredvillig og alltid tilstede på møtene våre.»

Han sa: «Jeg ønsker ikke å gå glipp av noen inspirasjon fra Herren. Jeg ønsker ikke at Herrens ånd skal komme til meg gjennom en annen. Jeg ønsker å ta del i den og føle den og oppleve den og kjenne den selv.»¹⁸

Gjennom troens bønn blir både lærere og elever oppbygget og styrket.

Jeg ønsker, slik jeg alltid gjør når jeg taler til de hellige, at jeg må nyte godt av deres tro og bønner, at den gode Ånd må være tilstede hos oss, og at vi i fellesskap må bli oppbygget og styrket i vår helligste tro ved å komme sammen… Jeg vet at noen tror det er nesten fast takst for talerne å be om de helliges tro og bønner, men jeg vil si at jeg tror medlemmene i stor grad forsømmer å be Herren velsigne og inspirere dem som skal tale. Ved anledninger som denne gjør vi oss som regel skyldige i ikke å konsentrere våre tanker og følelser om taleren og oppriktig og ydmykt ønske at Herren må velsigne ham. Jeg innrømmer at jeg selv av og til gjør meg skyldig i å glemme å be Herren velsigne mine brødre med sin hellige Ånd når de taler.

Jeg vet av erfaring at ingen eldste, hvis han har et oppriktig ønske om å være til nytte for de hellige, reiser seg for å tale til dem uten at han virkelig ønsker deres tro og bønner… Som svar på de forsamlede helliges bønner vet jeg at Gud vil velsigne meg og andre som står foran dere fra tid til annen for å fortelle dere om de oppgaver og forpliktelser dere skylder deres Skaper.¹⁹

Når vi går til våre møter, skulle vi gå med en bønn i hjertet om at Herren vil inspirere dem som skal tale, med sin Ånd. Og når de har talt til oss ved hans Ånds inspirasjon, skulle vi gå derfra med en beslutning, med et ønske, med en bønn om at vi virkelig skal ta til oss det vi har hørt, og omsette det i handling.²⁰

Jeg har aldri opplevd noen glede eller lykke eller fred som kan sammenlignes med den glede, lykke og fred jeg har følt når folk som har hørt meg forkynne Jesu Kristi evangelium, har kommet til meg og sagt at de har fått et vitnesbyrd om dette verks guddommelighet, at ordene som kom fra mine lepper, hadde gitt dem kunnskap om at livets og frelsens plan var blitt gjengitt til jorden på ny. Jeg tror ikke det er noe i hele verden som kan sammenlignes med den gleden et menneske føler når det forstår at det har vært et redskap i den levende Guds hender til å nå frem til et ærlig hjerte og vekke kjærlighet til Gud og et ønske om å tjene ham.²¹

Forslag til studium og drøftelse

Hvorfor er det nødvendig å undervise om evangeliets grunnleggende prinsipper «om og om igjen»? Hvilken nytte har du hatt av hyppig gjentakelse av evangeliets prinsipper?
Hvilke anledninger har vi til å undervise i evangeliet? Hvorfor er det viktig når vi forbereder oss til å undervise, å erkjenne vår svakhet for Herren?
Hva betyr det å undervise ved Den hellige ånds inspirasjon? (Se også 2. Nephi 33:1, L&p 50:13-22, 100:5-8.) Hva kan vi gjøre for å motta Åndens veiledning når vi underviser? (Se også Alma 17:2-3, L&p 11:18-21, 42:14.)
Hvilket ansvar har vi når vi lytter til andre som underviser i evangeliet? Hvordan påvirker vår mottakelighet det vi opplever i klassene i Kirken? Hvordan kan vår mottakelighet påvirke læreren og andre i klassen?
Hva kan lærere gjøre for å oppmuntre klassens medlemmer til å delta i leksjonene?
Hvordan har Kirkens møter hjulpet deg å vokse åndelig? Hvorfor er det vår plikt å be for dem som underviser på Kirkens møter?
Hva kan vi gjøre for å anvende det vi har lært i dette kapitlet, med tanke på vårt videre studium av president Grants læresetninger?