Kapittel 6

Hvordan forene familier gjennom tempelarbeid og slektshistorisk arbeid

Tempelordinanser gir Guds barn på begge sider av sløret anledning til opphøyelse.

Fra Heber J. Grants liv

Mange ganger i sitt liv ga Heber J. Grant avkall på verdslige interesser for å delta i tempelarbeid og slektshistorisk arbeid. Dette begynte mens han var ung, da Kirkens medlemmer fikk anledning til å bidra med penger til å bygge Salt Lake tempel. «Måned etter måned mens jeg var gutt,» mintes han, «bidro jeg med en dollar i måneden. Da lønnen min økte, bidro jeg med to dollar i måneden, og senere med tre, fire og fem dollar, og til slutt ga jeg flere tusen dollar for at dette templet skulle fullføres. Hvorfor? Fordi Den allmektige Herre Gud hadde gitt meg kunnskap om at barnas hjerter har vendt seg til deres fedre, at nøklene som profeten Elijah hadde, virkelig var gitt til Joseph Smith og Oliver Cowdery.»¹

Prestedømsnøklene som Elijah gjenga, gjør det mulig å forene familier for tid og all evighet ved hellige tempelordinanser. Som president Grant forklarte, er dette arbeidet av like stor betydning for både de levende og de døde: «Jesu Kristi evangelium er blitt gjengitt til oss. Vi har livets og frelsens plan. Vi har evangeliets ordinanser ikke bare for de levende, men også for de døde. Vi har alt som er nødvendig, ikke bare for vår egen frelse, men for at vi virkelig kan være ”frelsere på Sions berg” [se Obadja 1:21] og tre inn i vår Guds templer og frelse våre forfedre som døde uten kunnskap om evangeliet.»²

President Grant viste sin kjærlighet til tempelarbeid og slektshistorisk arbeid da han sa: «Jeg er svært interessert i dette arbeidet. Jeg er ivrig etter å oppfordre våre medlemmer til å gå inn for sin genealogi og etterpå arbeide i våre templer.»³ På grunn av hans eksempel og læresetninger kom hans familiemedlemmer til å elske tempelarbeid. I januar 1928 bestemte han seg for å etablere hver torsdagskveld som familien Grants tempelkveld. Familiens medlemmer som hadde fått sin begavelse, spiste middag sammen og dro deretter til Salt Lake tempel for å motta hellige ordinanser på vegne av sine avdøde forfedre. På hans fødselsdag i 1934 samlet 50 familiemedlemmer seg i templet og deltok i beseglinger av 1 516 barn til deres foreldre.⁴

Heber J. Grants læresetninger

Intet offer er for stort når vi streber etter å forene våre familier gjennom tempelarbeid.

Jeg kommer alltid, helt til min dødsdag, til å være takknemlig for at jeg ikke hørte på noen av mine venner da jeg som ung mann, ennå ikke 21 år gammel, tok meg bryet med å reise den lange veien fra Utah County til St.George for å gifte meg i St. George tempel. Det var før jernbanen gikk syd for Utah County, og vi måtte reise resten av veien med hest og vogn. Det var en lang og vanskelig reise den gangen, på dårlige og usikre veier, og reisen hver vei tok flere dager.

Mange frarådet meg denne anstrengelsen og sa at jeg ikke burde dra hele den lange veien ned til St. George for å bli gift. De mente jeg kunne få stavspresidenten eller biskopen til å vie meg, og når så Salt Lake tempel var ferdig, kunne jeg dra dit med min hustru og mine barn og bli beseglet til henne og få våre barn beseglet til oss for evigheten.

Hvorfor hørte jeg ikke på dem? Fordi jeg ønsket å bli gift for tid og evighet – fordi jeg ønsket å begynne livet riktig. Senere har jeg hatt grunn til å fryde meg storlig på grunn av min beslutning om å bli gift i templet den gangen, istedenfor å vente til et senere og tilsynelatende mer beleilig tidspunkt…

Jeg tror at ingen verdig ung siste-dagers-hellig mann eller kvinne skulle spare seg noen rimelig anstrengelse for å komme til et Herrens hus for å begynne livet sammen. Ekteskapsløftene som gis på disse hellige stedene, og de hellige pakter som inngås for tid og all evighet, er [en beskyttelse] mot mange av livets fristelser som har en tendens til å bryte opp hjem og tilintetgjøre lykke…

De velsignelser og løfter som er forbundet med å begynne sitt liv sammen for tid og evighet i et Herrens tempel, kan ikke oppnås på noen annen måte, og verdige unge siste-dagers-hellige menn og kvinner som begynner sitt liv sammen på denne måten, oppdager at deres evige ekteskap i den evige pakt blir grunnlaget for fred, lykke, dyd, kjærlighet og alle de andre evige dyder i livet, her og i det neste liv.⁵

Jeg kan ikke understreke sterkt nok … hvor nødvendig det er at de unge siste-dagers-hellige kommer til dette huset for å bli viet på riktig måte og begynne livets kamp under den levende Guds inspirasjon og med velsignelsene som følger Guds prestedømsmyndighet, som hans tjenere som forretter i templet, har. Jeg vil gjerne legge dere på hjertet at dere ikke kan gjøre noe, at dere ikke kan ofre noe uten at dere før eller senere vil høste belønningen, enten i tid eller evighet, og nesten uten unntak får vi vår belønning her i livet når vi ofrer noe for å gjøre vår plikt og utføre det som er behagelig i Guds øyne.⁶

For litt mer enn et år siden bestemte jeg meg for at jeg ved å planlegge mine gjøremål, ved å holde meg borte fra foredrag, konserter, teater eller opera, kunne dra til templet minst en gang hver uke og utføre ordinanser på vegne av noen av mine kjære som var gått bort. Ved å bestemme meg for at jeg kunne gjøre dette, var det ikke det minste vanskelig å gå gjennom templet en gang i uken hele året gjennom… Riktignok har jeg kanskje gått glipp av en opera eller et teaterstykke eller en annen aktivitet jeg gjerne skulle ha vært tilstede på, men det har ikke vært det minste vanskelig…

Vi kan vanligvis gjøre det vi ønsker å gjøre. En ung mann finner utrolig mye tid til å være sammen med sin kjæreste. Han innretter seg så han kan det. Vi kan innrette oss slik at vi får mosjon i form av golf eller annet. Vi kan innrette oss slik at vi får tid til fornøyelser. Og hvis vi bestemmer oss for det, er det min erfaring at vi kan innrette oss slik at vi får tid til å gjøre tempelarbeid.⁷

Jeg tror at hvis jeg kan finne tid til å dra til templet og gjøre tempelarbeid en gang i uken, så finnes det neppe noe menneske i hele Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som ikke kan finne tid, hvis vedkommende ønsker å planlegge sitt arbeid deretter. Jeg snakker om folk som bor der det finnes et tempel, og ikke om dem som må reise lange strekninger for å komme dit… Jeg vet ikke om noen som har det mer travelt enn jeg, og hvis jeg kan klare det, kan de, hvis de bare har et ønske i sitt indre om å gjøre det. Problemet for så mange er at de ikke har dette ønsket.⁸

Etter min mening er et av de store privilegier vi siste-dagers-hellige har, å gjøre tempelarbeid for de av våre forfedre som har dødd uten kunnskap om evangeliet.

… Hvis du får det klart for deg at dette er noe av det viktigste du som siste-dagers-hellig kan gjøre, vil du finne en utvei til å gjøre det.⁹

Etter at beseglingsnøklene ble gjengitt, har mange fått et ønske om å søke etter sine forfedre.

Etter at Elijah kom og gjenga nøklene han hadde, og derved vendte barnas hjerter til deres fedre [se L&p 110:13-15], har mennesker over hele verden fått et ønske om å vite noe om sine forfedre.¹⁰

Menn og kvinner over hele verden har organisert foreninger, søkt etter sine forfedre og samlet genealogiske opptegnelser over sine familier. Millioner av dollar har blitt brukt til dette formål. Jeg har snakket med og mange ganger hørt om mennesker som har brukt store pengesummer på å samle opptegnelser over sine forfedre, og når det var gjort og de har blitt spurt om hvorfor de gjorde det, har de sagt: «Jeg vet ikke, jeg ble grepet av et uimotståelig ønske om å samle den opptegnelsen og bruke penger på det. Nå som det er gjort, har jeg ikke noen spesiell bruk for den.» Siste-dagers-hellige betrakter slike bøker som ubetalelige.¹¹

For en siste-dagers-hellig er en bok av denne størrelsen [holder opp Mormons bok] med navn på vedkommendes forfedre verdt mange, mange ganger, mange hundre ganger mer enn dens vekt i gull.¹²

Når vi mottar tempelordinanser på vegne av våre avdøde, blir vi «frelsere på Sions berg».

Jeg fryder meg over det strålende arbeid som blir utført i våre templer, over at det privilegium det er å bli døpt ved den levende Guds myndighet på vegne av personer som har gått bort, er gjengitt til jorden, og at vi kan utføre ordinanser som, hvis de blir akseptert, vil gi de døde evig liv og frelse, selv om de har dødd uten kunnskap om evangeliet.¹³

Verden spør hvordan det har seg at man kan bli døpt for en annen. Men hvis vi tror på Kristi stedfortredende arbeid, må vi tro at vi kan gjøre arbeid for andre, og at vi også kan bli «frelsere på Sions berg». [Se Obadja 1:21.]¹⁴

Det er vår plikt … å være oppmerksomme på de av vår Faders barn som har gått foran oss i døden uten kunnskap om evangeliet, og åpne frelsens dør for dem i våre templer, hvor vi også har forpliktelser.¹⁵

Hvis vi er flittige, vil Herren forberede veien for oss så vi kan gjøre tempelarbeid og slektshistorisk arbeid for våre avdøde slektninger.

Jeg ber om at Herren vil inspirere oss alle til å vise større flid og gjøre alt vi kan med hensyn til de plikter og det arbeid som påhviler oss når det gjelder stedfortredende arbeid for våre døde… Når vi år etter år søker kunnskap om de av vår familie som har gått bort uten kunnskap om evangeliet, er jeg sikker på at Herren velsigner oss med denne.¹⁶

For meg er dette genealogiske arbeidet ganske enkelt fantastisk. Det er forunderlig hvordan alt legger seg til rette for dem av oss som viser interesse for det. Det er nesten som et mirakel at min hustru har vært i stand til å samle genealogiske opplysninger om sine forfedre. Det er helt utrolig hvordan bøker og annen informasjon har kommet oss i hende. Når vi har stanget mot en vegg, har det på en eller annen måte blitt laget et hull i den, så vi kunne krype gjennom og komme på den andre siden, billedlig talt, og finne noe av verdi.¹⁷

I årevis hadde min hustru forsøkt å finne foreldrene til sin oldefar, Gideon Burdick. Syv generasjoner av hans familie var representert i Kirken, men hun kom ikke lenger bakover fra ham. Hun fulgte hvert spor, men kunne ikke engang finne hans fars navn.

Siden han hadde vært soldat i uavhengighetskrigen, håpet hun å finne de nødvendige opplysningene i de offisielle opptegnelsene i Washington D.C. Men de viste at det var to ved navn Gideon Burdicks som hadde tjenestegjort i de amerikanske styrker i den perioden, og dette gjorde det enda vanskeligere å finne riktig person.

For noen år siden var min hustru og jeg i Washington og søkte i arkivene på trygdekontoret. Der fant hun Gideon Burdicks søknad om pensjon. Hun undersøkte den og fant at alderen som var oppgitt der, stemte med hennes oldefars alder. Et av vitnene som hadde underskrevet søknaden, viste seg å være Hyrum Winters, Gideons svigersønn og hennes egen bestefar.

… Nå visste vi at hans fødested var i Rhode Island, [så] nå gjensto det bare å spore ham tilbake til familien i den delstaten.

Etter å ha undersøkt mer oppdaget min hustru i et brev at en herr Harcourt arbeidet med familien Burdicks genealogi. Hun skrev straks til hans adresse, men mottok et brev fra hans datter, som opplyste at han var død ti år tidligere, og papirene var nå ute av familiens hender, og hun visste ikke noe mer.

Dette så ut til å være en ny vegg som stoppet oss, en som vi ikke kunne komme forbi. Men min hustru sa: «Jeg stopper ikke der.» Hun skrev til postmesteren på stedet hvor herr Harcourt hadde bodd, og ba ham levere hennes brev til en eller annen som het Burdick.

Brevet ble gitt til dr. Alfred A. Burdick, som bodde i nærheten av postkontoret. Han svarte straks og fortalte at han hadde Harcourts manuskript og fremdeles arbeidet med Burdicks genealogi i den hensikt å utgi den som bok. Han sa at han hadde opptegnelsen over hele familien Burdick ned til Gideon, men ikke noe av hans familie, for sistnevnte syntes bokstavelig talt å ha forsvunnet da han flyttet vestover. «Send meg,» skrev han, «alle opplysninger om Gideon, så skal jeg sende deg alt du ønsker å vite om hans forfedre.»

Dette ble gjort, og han var så elskverdig å sende henne en beretning om Gideon Burdicks forfedre, og han ga henne tillatelse til å bruke den som hun ville. På denne måten lyktes det henne å få et fullstendig eksemplar av de opplysningene hun så lenge hadde søkt etter, og de knyttet definitivt hennes familie til Rhode Island-familien …

Siden fikk jeg høre … følgende historie om Burdick-manuskriptet.

For mange år siden begynte William M. B. Harcourt og dr. Alfred A. Burdick å samle familien Burdicks genealogi. Store mengder opplysninger ble samlet og systematisk organisert i den hensikt å utgi dem.

Så døde herr Harcourt, og en fetter av dr. Burdick overtok manuskriptet og tok det med seg til New York. Først tenkte han å utgi det, men noen år senere skrev han til dr. Burdick og sa at hvis han ville betale frakten, kunne han få [manuskriptet]. Men dr. Burdick, som var indignert over at den andre hadde tatt manuskriptet med seg, svarte ikke, selv ikke da den andre truet med å brenne det.

Derfor ba fetteren vaktmesteren om å bære alle disse dyrebare papirene ned i kjelleren og brenne dem. Av en eller annen grunn gjorde ikke vaktmesteren det, og da fetteren oppdaget det en tid senere, pakket han alt inn og sendte det til sin bror. Men broren hadde ikke plass til papirene i huset sitt og la dem ut i bakgården. Der lå de i månedsvis, i regn og solskinn, og ingen visste hva de skulle gjøre med dem.

Brorens hustru døde, og dr. Burdick kom til begravelsen. Her fikk han høre hva som hadde skjedd med manuskriptet, og de sa han kunne ta det med seg hvis det var av noen verdi for ham. Han tok det med seg hjem, og fordi han var redd det igjen skulle komme ut av hans hender, kopierte han det bok for bok. Mye var allerede ødelagt etter å ha ligget utendørs, men da han undersøkte alt omhyggelig, ble han glad for å se at praktisk talt alle de viktige opplysningene var i behold.

Fra da av og til nå har han fortsatt sin forskning og funnet flere opplysninger.

Da min hustru og jeg var i Washington i desember, tok vi en tur til Baltimore for å møte denne herremannen som hadde vært så elskverdig å hjelpe oss … Han kjente oss igjen fra bildene vi hadde sendt, og rakte frem begge hendene for å hilse på oss. Han førte oss til sitt innerste kontor og viste oss mangfoldige verk med genealogiske data som han hadde samlet i tilknytning til familien Burdicks og andres historie. «Om dette emnet,» sa han, «er jeg villig til å sitte oppe og snakke med dere hele natten.»

Han hadde 20 bind med manuskripter om familien Burdick systematisk ordnet. Fire av disse viste seg å inneholde Gideons direkte linje. Dr. Burdick tilbød oss elskverdig disse opplysningene, og vi kunne kopiere og bruke dem slik vi fant det nyttig. Jeg tilbød meg å sende en stenograf til hans kontor for å lage en kopi, eller skaffe et … duplikat. Men han la bøkene i mine hender og sa: «Jeg kan betro disse til deg, president Grant, for jeg vet de vil være trygge i dine hender.»

Maskinskrevne eksemplarer har nå blitt laget av hele verket, og ett av dem har blitt sendt til dr. Burdick. Flere opplysninger har blitt innhentet fra vårt eget genealogiske bibliotek og fra slektshistorien for å supplere hans samling …

Det er å håpe at alt dette er interessant ikke bare for min hustru og meg, men for alle som arbeider med sin egen genealogi, som et vitnesbyrd om hvordan Herren arbeider blant sine barn utenfor Kirken, og som en inspirasjon for Kirkens ledere så vel som for ledende personer i staver og ward i Kirken til for alvor å fortsette sin forskning. «Let, så skal dere finne.» [Matteus 7:7.]¹⁸

Å frelse de døde er en av hovedhensiktene med at det evige evangelium ble gjengitt og Jesu Kristi Kirke gjenopprettet i denne tid. Den veldige interesse som de hellige viser for den svært viktige fase av Frelserens forløsende misjon, er et svært lovende tegn. Våre templer er helt fulle fra tidlig morgen til langt på kveld av mennesker som vil forløse sine avdøde forfedre og bidra til å skape den lenken som til slutt vil binde sammen evangelieutdelingene og samle alt i Kristus, både i himmelen og på jorden – et arbeid som er særegent for tidenes fyldes evangel- ieutdeling. Hvilken lykke venter ikke disse hengivne tjenerne i Herrens hus når de kommer til åndeverdenen og får en overstrømmende velkomst av personer som de har gjort denne uvurderlige tjeneste for!¹⁹

Forslag til studium og drøftelse

Hvordan har deltakelse i tempelordinanser velsignet deg? Hva kan vi gjøre for mer fullt ut å glede oss over templets velsignelser?
Hvorfor er det viktig at vi gifter oss i templet? Hvordan styrker tempelekteskap forholdet mellom mann og hustru?
Hva betyr det å være en «frelser på Sions berg»? (Se også L&p 128, 138:47-48, 53-54, 57-58.) Hvordan har tempelordinanser og slektshistorisk arbeid hjulpet deg å vende ditt hjerte til familiemedlemmer, både levende og døde?
Hvilke ressurser har Kirken for å hjelpe oss til å utføre slektshistorisk arbeid?
Hvordan har Herren beredt veien for deg til å finne slektshistoriske opplysninger? Hvilke tegn har du sett på at mennesker over hele verden ønsker å lære om sine forfedre?
Hva kan vi gjøre for å finne tid til regelmessige tempelbesøk? Til slektshistorisk arbeid?
Hvordan kan familier som bor langt fra et tempel, skape en tradisjon for respekt og ærbødighet for tempelarbeid?