Kapittel 5

Trøst når døden inntreffer

Vår himmelske Faders fred og trøst kan ha en helbredende virkning for alle som sørger over tap av noen av sine kjære.

Fra Heber J. Grants liv

«I tider med sykdom eller død,» skrev Lucy Grant Cannon, en datter av president Heber J. Grant, «har fars styrke vært utrolig. Da hans sønn [7 år gamle Heber Stringham Grant] var sengeliggende i over et år, og i de siste månedene av hans liv da han så ofte hadde store smerter, satt far ved sengen hans i timevis og trøstet ham. Han var i rommet sammen med ham så mye han kunne, og da han døde, godtok far dette, selv om han visste at hva jordiske etterkommere angår, ville han trolig ikke ha noen sønn til å bære hans navn. Hans store tro, som for oss har virket absolutt, har vært en styrke og støtte for oss hele livet.»¹

Når president Grant talte om den sorg vi føler når noen kjære dør, talte han med empati han hadde ervervet ved personlig erfaring. I tillegg til sønnen Heber døde seks andre nære familiemedlemmer før ham. Da han var ni dager gammel, mistet han sin far. I 1893 gikk hans hustru Lucy bort i en alder av 34 år etter en tre-årig kamp med en vanskelig sykdom. 5 år gamle Daniel Wells Grant, den andre sønnen hans, døde to år senere. I 1908, kort tid etter at president Grant og hans hustru Emily hadde fullført en misjon i Europa, gjorde mavekreft slutt på Emilys liv. Et år senere sørget president Grant over morens bortgang. I 1929, elleve år etter at han ble beskikket som Kirkens president, døde hans datter Emily 33 år gammel.

Dette var tunge tap for president Grant. Under Lucys sykdom skrev han i dagboken: «Lucy føler at hun ikke kan bli frisk, og i dag har vi snakket alvorlig sammen, og begge har felt tårer ved tanken på en mulig adskillelse. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg frykter at hennes liv ikke vil bli spart.»²

Selv om denne frykten viste seg berettiget, fant president Grant håp og fred ved å stole på evangeliets sannheter. Han sa at han aldri var i en begravelse til et trofast medlem av Kirken uten å takke Herren «for Jesu Kristi evangelium og for den hjelp og trøst det gir oss i sorgens og dødens time».³ Han sa at han opplevde denne «hjelp og trøst» da hans sønn Heber døde: «Jeg vet at da min siste sønn gikk bort (jeg har bare hatt to), var det en fredelig ånd i mitt hjem, en trøst og glede som overgår fatteevnen til dem som ikke vet noe om evangeliet og den indre fred det gir oss.»⁴

Heber J. Grants læresetninger

Evige sannheter kan trøste oss når noen av våre kjære dør.

Hvor bitter må ikke lidelsen og sorgen være for dem som ikke ser annet enn begynnelsen til en evig natt og glemsel bortenfor graven. For dem som har en slik tro, har døden sin brodd og graven sin seier. For dem er selv denne jordens herlighet bare den siste blafring fra et lys i et uendelig mørke.

Men for de troende er døden ikke annet enn gjenopptagelse av det livet som ble avbrutt da de kom til jorden.⁵

Jeg kan aldri tenke på mine kjære, min kjære mor og de som har gått bort, og tro at de befinner seg i graven. Jeg fryder meg over omgangen de har med andre og den glede de opplever ved å treffe sine kjære på den andre siden.⁶

Vi er naturligvis aldri helt forberedt på døden uansett når den inntreffer. Jeg vet at jeg selv hadde gjort meg opp den mening at siden min mor hadde en så utmerket helse, ville hun leve til hun ble minst hundre år, og det var et stort sjokk da hun døde tolv år før det.

Jeg er alltid takknemlig for Jesu Kristi evangelium, livets og frelsens plan, men jeg er aldri så takknemlig for sannheten som ved slike anledninger [begravelser]. Den fullkomne og absolutte kunnskap vi som siste-dagers-hellige har om at det verk vi er engasjert i, er fra Gud, og den absolutte visshet om at når livet tar slutt, vil vi – hvis vi har vært trofaste – få den glede og det privilegium å komme tilbake og være sammen med dem som vi har vært glad i og som har gått før oss, og om at vi skal være sammen med vår himmelske Fader, vår Forløser, profeten Joseph Smith, patriarken Hyrum og alle de store menn og kvinner som har viet sitt liv til denne sak – denne kunnskapen gir oss en indre fred og lykke ved anledninger som denne som jeg er sikker på at hverken jeg eller andre har ord til helt ut å forklare.⁷

Selv om døden bringer sorg inn i vårt hjem og vårt hjerte, er denne sorgen for en siste-dagers-hellig mer eller mindre av samme natur som den vi føler når vi midlertidig må skilles fra våre kjære som skal reise ut på misjonsmarken eller som flytter langt bort for en tid. Den fryktelige smerten jeg har sett hos mennesker som ikke kjenner sannheten, tror jeg aldri en sann siste-dagers-hellig opplever.⁸

Når mennesker som vi beundrer og er glad i, lider og har det vanskelig, beklager jeg ofte at vi ikke er i stand til å ta fra dem den sorgen de har blitt kastet ut i når de må skilles fra noen de har kjær.

Men vi vet at vår Fader i himmelen kan forbinde et sønderbrutt hjerte, og at han kan jage bort sorg, og at han med glede og tilfredshet kan peke fremover på de velsignelser som kommer ved lydighet mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. For vi forstår og vi er overbevist om at det er vår himmelske Faders vilje at vi skal leve videre, og at vår tilværelse ikke er over når disse jordiske legemer blir lagt i graven.

Det er en svært stor velsignelse at vi på grunn av Herrens forutseenhet og de åpenbaringer vår Fader i himmelen har gitt, har visshet om at ånden og legemet vil bli gjenforenet når tiden er inne, tross den vantro som finnes i verden i dag – og det er visselig stor skepsis og vantro med hensyn til denne sak. Men til tross for dette er vi overbevist på grunn av åpenbaringene som Herren vår Gud har gitt, at dette er Guds hensikt, at legemet og ånden skal forenes for evig, og at det på grunn av Guds velsignelser og nåde vil komme en tid da vi ikke lenger vil ha sorg, men ha overvunnet alt dette som prøver oss og gjør oss ulykkelige. Og vi skal stå for den levende Guds åsyn, fylt av glede og fred og tilfredshet.⁹

Herren styrker oss når vi anerkjenner hans hånd og godtar hans vilje.

Det er svært mange ting i denne verden som ikke kan forklares. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor Herren i sin forutseenhet … skulle kalle bort de eneste to guttene jeg hadde, og at mitt navn skulle ende med meg hva denne verden angår. På den annen side er evangeliet av en så oppløftende karakter at til tross for tapet av disse to sønnene har jeg aldri hatt lyst til å fremsette den minste klage eller finne noen feil. Det er noe ved evangeliet som får menn og kvinner til å anerkjenne Gud i liv og død, i glede og sorg, i medgang og i motgang. Herren har sagt at han bare er fornøyd med dem som anerkjenner hans hånd i alle ting [se L&p 59:21].¹⁰

Jeg kan vitne om at jeg vet med sikkerhet at intet annet enn Herrens ånd noensinne kunne ha gitt meg den fred og trøst jeg følte da [min sønn] Heber døde. Jeg er hengiven og kjærlig av natur. Jeg elsket min siste og eneste levende sønn av hele mitt hjerte. Jeg hadde [gjort meg] store håp om hva jeg kunne vente av ham. Jeg ventet å se ham som misjonær i ferd med å forkynne Jesu Kristi evangelium, og jeg håpet at han kunne leve og øve god innflytelse på jorden. Likevel, til tross for alle disse forventninger jeg hadde til min gutt, var jeg på grunn av Herrens velsignelser i stand til å se ham dø uten å felle en tåre. Ingen makt på jorden kunne ha gitt meg denne freden. Det kom fra Gud. Og jeg kan aldri tale eller skrive om det uten at takknemlighet fyller mitt hjerte, langt utover noen evne jeg er begavet med til å gi uttrykk for mine følelser.¹¹

La oss alltid huske, fordi det både er sant og trøsterikt, at et trofast menneskes død er intet sammenlignet med tapet av den gode ånds inspirasjon. Evig liv er den store belønningen, og den vil bli vår. Og vår himmelske Faders glede når han ønsker oss velkommen, vil være stor hvis vi gjør det som er riktig. Og ingen kan gjøre noe større i dette liv enn å gjøre det som er riktig. Herren vil høre og besvare våre bønner og gi oss det vi ber om hvis det er til vårt beste. Han vil aldri svikte og har aldri sviktet dem som tjener ham av hele sitt hjerte, men vi må alltid være beredt til å si: «Fader, skje din vilje!»¹²

Da min første hustru døde fra meg, var jeg helt overbevist i mitt sinn og mitt hjerte om at det var Herrens vilje at hun skulle kalles bort. Jeg bøyde meg i ydmykhet ved hennes bortgang. Herren så det beleilig ved denne anledningen å gi et av mine små barn et vitnesbyrd om at hennes mors død var Herrens vilje.

Ca. en time før min hustru døde, ba jeg mine barn komme inn på hennes rom og fortalte dem at deres mor lå for døden og at de måtte ta avskjed med henne. En av småpikene, som var ca. tolv år, sa til meg: «Far, jeg vil ikke at mor skal dø. Jeg har vært sammen med deg på sykehuset i San Francisco i seks måneder. Og om og om igjen når mor hadde smerter, [har] du salvet henne, og da har hun blitt befridd for sine smerter og rolig falt i søvn. Jeg vil at du skal legge dine hender på mor og helbrede henne.»

Jeg fortalte den lille piken min at vi alle skulle dø en gang, og at jeg innerst inne var overbevist om at hennes mors time var kommet. Hun og de andre barna gikk ut av rommet.

Jeg knelte ned ved sengen til min hustru (som nå var bevisstløs), og jeg fortalte Herren at jeg anerkjente hans hånd i liv, i død, i glede, i sorg, i medgang og motgang. Jeg takket ham for den kunnskap jeg hadde om at min hustru tilhørte meg i all evighet, for at Jesu Kristi evangelium var gjengitt, at jeg visste at jeg ved prestedømmets kraft og myndighet her på jorden kunne og ville få ha min hustru for evig hvis jeg bare var like trofast som hun hadde vært. Men jeg sa til Herren at jeg ikke var sterk nok til å se min hustru dø og la dette påvirke mine små barns tro på Jesu Kristi evangeliums ordinanser, og jeg tryglet Herren med all den styrke jeg var i besittelse av, om at han måtte la min lille pike få vite at det var hans hensikt og hans vilje at hennes mamma skulle dø.

Innen en time gikk min hustru bort, og jeg kalte barna inn på rommet igjen. Min lille sønn på fem og et halvt eller seks år gråt bittert, og den lille piken på tolv år tok ham i sine armer og sa: «Gråt ikke, Heber, for etter at vi gikk ut av dette rommet, har Herrens røst fra himmelen sagt til meg: ”Herrens vilje skjer ved din mors død.” »

Så, mine venner, si ikke at jeg ikke vet at Gud hører og besvarer bønner! Dere kan ikke si at jeg ikke vet at i motgangens stund blir de siste-dagers-hellige trøstet, velsignet og hjulpet som intet annet folk blir!¹³

Døden er en nødvendig del av vårt jordeliv og et trinn i vår evige fremgang.

Måtte vår himmelske Faders fred og trøst ha en helbredende virkning på alle som sørger og lider. Og måtte vi bli styrket med den forståelse at å bli velsignet ikke er ensbetydende med at vi alltid skal spares for livets skuffelser og vanskeligheter. Alle opplever vi slike, selv om våre problemer er forskjellige. Jeg har ikke hatt de samme prøvelser som andre har gjennomgått, men jeg har hatt min fulle del. Da jeg som ung mistet min hustru og mine eneste to sønner, prøvde jeg oppriktig av hele mitt hjerte å holde Herrens bud, og min familie og jeg etterlevde Visdomsordet og var berettiget til livets velsignelser. Jeg har blitt alvorlig prøvet og fristet, men jeg er takknemlig for å kunne si at prøvelsene og fristelsene ikke har vært større enn jeg har vært i stand til å tåle. Og jeg håper av hele mitt hjerte at vi aldri må utholde mer enn det Herren vil velsigne oss med evne til å motstå.¹⁴

Herren har fortalt oss som tilhører denne kirke, at vi før vi kom til denne jord, hadde et liv som gikk tilbake gjennom all evighet, at vi levde som ånder i en tilværelse før vi kom hit, og der forberedte vi oss til livet på jorden. Og etter å ha holdt vår første prøvestand kom vi til denne jorden for å få kunnskap, visdom og erfaring og lære de leksjonene, lide de smertene, utholde de fristelsene og oppnå de seierene som hører jordelivet til. Og når våre jordiske legemer dør, vender våre ånder tilbake for å fortsette det liv vi som ånder forlot for å komme til jorden, og deretter fortsetter vi videre på det vi oppnådde i vårt første liv som ånder i vår første prøvestand, og i vårt liv på jorden, eller vår annen prøvestand. Vi går fremover gjennom de endeløse evigheter som følger, helt til vi når målet Herren har satt: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen» [Matteus 5:48].¹⁵

Forslag til studium og drøftelse

Hvilke prinsipper i frelsesplanen kan trøste oss når vi sørger over en av våre kjære som er gått bort?
President Heber J. Grant fortalte om sin datter som ved morens dødsleie mottok trøst fra «Herrens røst fra himmelen». På hvilke andre måter trøster Herren oss? Hvordan har du blitt trøstet når du har mistet noen av dine kjære?
Hvilke velsignelser får vi når vi anerkjenner Herrens hånd i livet, selv når vi har prøvelser?
President Grant sa at «å bli velsignet er ikke ensbetydende med at vi alltid skal spares for livets skuffelser og vanskeligheter». Hvorfor er det viktig å forstå dette prinsippet? Hvordan kan prøvelser føre til velsignelser?
Hvordan kan vi forberede oss på å være mottakelige for «vår himmelske Faders fred og trøst» og hans «helbredende virkning» når vi har det vanskelig og sørger?