Guds favoritt
Å være fylt med Guds kjærlighet beskytter oss i livets stormer, men gjør også de lykkelige øyeblikkene lykkeligere.
Før jeg begynner, skal jeg fortelle dere at to av mine barn har besvimt mens de talte fra talerstoler, og jeg har aldri følt meg mer knyttet til dem enn i dette øyeblikk. Jeg har mer på hjertet enn bare fall-lemmen.
Vår familie har seks barn, som noen ganger erter hverandre om at de er favorittbarnet. Hver av dem har forskjellige grunner til å bli foretrukket. Vår kjærlighet til hvert av våre barn er ren, tilfredsstillende og fullstendig. Vi kunne ikke elske en av dem mer enn en annen – med hvert barns fødsel kom den vakreste utvidelsen av vår kjærlighet. Jeg kjenner meg mest igjen i min himmelske Faders kjærlighet til meg gjennom den kjærlighet jeg føler til mine barn.
Når den enkelte gjentar sine påstander om å være det mest elskede barnet, vil dere kanskje tenkt at i vår familie var det aldri et uryddig soverom. Fornemmelsen av lyter i forholdet mellom foreldre og barn reduseres med et fokus på kjærlighet.
På et eller annet tidspunkt, kanskje fordi jeg kan se at vi er på vei mot et uunngåelig familieopprør, sier jeg noe sånt som: “OK, dere har slitt meg ut, men jeg kommer ikke til å kunngjøre det. Dere vet hvem av dere som er min favoritt.” Mitt mål er at hver enkelt av de seks føler seg seirende, og full krig unngås – i hvert fall til neste gang!
I sitt evangelium beskriver Johannes seg selv som “den disippel som Jesus elsket”, som om denne ordningen på en eller annen måte var unik. Jeg liker å tro at dette var fordi Johannes følte seg så fullstendig elsket av Jesus. Nephi ga meg en lignende følelse da han skrev: “Jeg fryder meg i min Jesus.” Frelseren er naturligvis ikke Nephis noe mer enn han er Johannes’, men slik Nephis personlige forhold til “hans” Jesus var, ledet ham likevel til denne ømme beskrivelsen.
Er det ikke herlig at det er stunder da vi kan føle oss så fullstendig og personlig lagt merke til og elsket? Nephi kan kalle ham “sin” Jesus, og det kan vi også. Vår Frelsers kjærlighet er den “høyeste, edleste og sterkeste form for kjærlighet”, og han gir oss til vi blir “mettet”. Guddommelig kjærlighet går aldri tom, og vi er alle en elsket favoritt. Guds kjærlighet er der vi alle, som sirkler på et Venn-diagram, overlapper hverandre. Uansett hvilke deler av oss som virker forskjellige, er hans kjærlighet der vi finner samhørighet.
Er det noen overraskelse at de største budene er å elske Gud og å elske dem som er rundt oss? Når jeg ser mennesker vise hverandre Kristus-lignende kjærlighet, føles det for meg som om denne kjærligheten inneholder mer enn bare deres kjærlighet. Det er kjærlighet som også har guddommelighet i seg. Når vi elsker hverandre på denne måten, så fullt og helt som vi kan, involverer himmelen seg også.
Så hvis noen vi bryr oss om synes langt borte fra en fornemmelse av guddommelig kjærlighet, kan vi følge dette mønsteret – ved selv å gjøre det som fører oss nærmere Gud og deretter gjøre det som fører oss nærmere dem – en uuttalt påkallelse om å komme til Kristus.
Jeg skulle ønske jeg kunne sette meg ned sammen med dere og spørre dere om hvilke omstendigheter som får dere til å føle Guds kjærlighet. Hvilke vers i Skriftene, hvilke konkrete tjenestegjerninger? Hvor ville dere ha vært? Hvilken musikk? Sammen med hvem? Generalkonferansen er et rikt sted å lære om å knytte seg til himmelens kjærlighet.
Men kanskje dere føler dere langt unna Guds kjærlighet. Kanskje det er et motløshetens mørkets stemmekor som presser seg på i deres tanker, budskap som forteller dere at dere er for såret og forvirret, for svak og oversett, for annerledes eller desorientert til å rettferdiggjøre himmelsk kjærlighet på noen reell måte. Hvis dere hører slike tanker, så vær så snill og hør dette: De stemmene tar bare feil. Vi kan tillitsfullt se bort fra det brutte på en hvilken som helst måte som diskvalifiserer oss fra himmelsk kjærlighet – hver gang vi synger salmen som minner oss om at vår elskede og feilfrie Frelser valgte å bli “knust, brutt [og] opprevet for oss” hver gang vi tar brutt brød. Jesus fjerner så visst all skam fra de sønderknuste. Gjennom sin sønderknusthet ble han fullkommen, og han kan gjøre oss fullkomne til tross for at vi er sønderknust. Sønderknust, ensom, revnet og knust var han – og vi kan føle at vi er det – men adskilt fra Guds kjærlighet er vi ikke. “Sønderknuste mennesker; fullkommen kjærlighet”, slik sangen lyder.
Dere kjenner kanskje til noe hemmelig ved dere selv som gjør at dere føler at dere ikke kan elskes. Uansett hvor rett dere har i det dere vet om dere selv, tar dere feil når dere tror at dere har satt dere selv utenfor rekkevidden av Guds kjærlighet. Vi er noen ganger slemme og utålmodige mot oss selv på måter som vi aldri kunne forestille oss å være mot noen andre. Det er mye vi skal utrette i dette livet, men selvforakt og skamfull fordømmelse av oss selv står ikke på listen. Uansett hvor mislykket vi måtte føle at vi er, er ikke hans armer for korte. Nei. De er alltid lange nok til å komme “[oss] i møte” og omfavne hver enkelt av oss.
Når vi ikke føler varmen av guddommelig kjærlighet, har den ikke forsvunnet. Guds egne ord er at “fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men [hans] miskunnhet skal ikke vike fra [oss].” Så bare for å være tydelig: Tanken om at Gud har sluttet å elske, bør stå så langt nede på listen over mulige forklaringer i livet at vi ikke kommer til den før etter at fjellene har reist og haugene er borte!
Jeg liker virkelig denne symbolikken med fjell som bevis på vissheten om Guds kjærlighet. Denne mektige symbolikken veves inn i beretninger om dem som drar til fjellene for å motta åpenbaring og Jesajas beskrivelse av at “fjellet der Herrens hus står” er “grunnfestet på toppen av fjellene”. Herrens hus er hjemmet til våre mest dyrebare pakter og et sted der vi alle kan trekke oss tilbake og synke dypt ned i bevis på vår Faders kjærlighet til oss. Jeg har også nytt godt av den trøst som tilfaller min sjel når jeg innhyller meg selv tettere i min dåpspakt og finner noen som sørger over et tap eller er bedrøvet over en skuffelse, og jeg prøver å hjelpe dem å bære og bearbeide følelsene sine. Er dette måter vi kan bli mer nedsenket i den dyrebare paktskjærligheten hesed på?
Hvis Guds kjærlighet ikke forlater oss, hvorfor føler vi den da ikke alltid? Bare for å styre forventningene deres: Jeg vet ikke. Men å bli elsket er definitivt ikke det samme som å føle seg elsket, og jeg har noen tanker som kanskje kan hjelpe dere når dere søker svar på dette spørsmålet.
Kanskje dere kjemper med sorg, depresjon, svik, ensomhet, skuffelse eller annen kraftig inngripen i deres evne til å føle Guds kjærlighet til dere. I så fall kan disse tingene sløve eller utsette vår evne til å føle oss slik vi ellers ville følt. I det minste en stund vil dere kanskje ikke være i stand til å føle at hans kjærlighet, og kunnskap må være tilstrekkelig. Men jeg lurer på om dere kan eksperimentere – tålmodig – med forskjellige måter å uttrykke og motta guddommelig kjærlighet på. Kan dere ta et steg tilbake fra det som er foran dere, og kanskje enda et steg og et til inntil dere ser et bredere landskap, bredere og enda bredere om nødvendig, inntil dere bokstavelig talt “tenker celestialt” fordi dere ser på stjernene og husker verdener uten tall og gjennom dem deres Skaper?
Fuglesang, å føle solen eller brisen eller regnet på min hud, og stunder da naturen gir meg ærefrykt for Gud har alle spilt sin rolle for å gi meg himmelsk forbindelse. Kanskje trofaste venners trøst vil hjelpe. Kanskje musikk? Eller å utføre tjeneste? Har dere ført en opptegnelse eller dagbok over tilfeller da deres forbindelse til Gud var tydeligere for dere? Kanskje dere kan innby dem dere stoler på, til å dele sine kilder til guddommelig forbindelse med dere når dere søker lindring og forståelse.
Jeg undres: Om Jesus skulle velge et sted der dere og han kunne møtes, et uforstyrret sted der dere ville kunne ha fokus ene og alene på ham, ville han velge deres unike sted der deres personlige lidelse er, stedet med deres dypeste behov, dit ingen andre kan gå? Et sted dere føler dere så ensom at dere virkelig må være helt alene, men dere er det ikke helt, et sted som kanskje bare han har reist til, men faktisk allerede har forberedt seg på å møte dere der når dere ankommer? Hvis dere venter på at han skal komme, er han kanskje allerede der og innen rekkevidde?
Hvis dere føler dere fylt med kjærlighet i denne perioden av deres liv, vennligst prøv å holde fast i den like effektivt som en sil holder på vann. Sprut det overalt der dere ferdes. Et av miraklene i den guddommelige økonomien er at når vi prøver å dele Jesu kjærlighet med andre, blir vi fylt opp av en variant av prinsippet om at “den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det”.
Å være fylt med Guds kjærlighet beskytter oss i livets stormer, men gjør også de lykkelige øyeblikkene lykkeligere – våre gledelige dager, når det er solskinn på himmelen, blir enda klarere av solskinnet i vår sjel.
La oss bli “rotfestet og grunnfestet” i vår Jesus og i hans kjærlighet. La oss se etter og verdsette opplevelser når vi føler hans kjærlighet og kraft i vårt liv. Evangeliets glede er tilgjengelig for alle. Ikke bare de lykkelige, ikke bare de som er nedslått. Glede er vår hensikt, ikke våre omstendigheters gave. Vi har alle gode grunner til å “glede [oss] og fylles med kjærlighet til Gud og alle mennesker”. La oss bli fylt. I Jesu Kristi navn. Amen.