Begrave våre opprørsvåpen
Måtte vi begrave – veldig, veldig dypt – ethvert element av opprør mot Gud i vårt liv, og erstatte det med et villig hjerte og et villig sinn.
Mormons bok forteller at ca. 90 år før Kristi fødsel, tok kong Mosiahs sønner fatt på det som skulle bli en 14 år lang misjon til lamanittene. Mislykkede forsøk hadde blitt gjort gjennom mange generasjoner for å bringe lamanittene til tro på Kristi lære. Denne gangen ble imidlertid tusenvis av lamanitter omvendt og ble Jesu Kristi disipler gjennom Den hellige ånds mirakuløse inngripener.
Vi leser: “Og like sikkert som Herren lever, like sikkert er det at alle som trodde – eller alle som ble bragt til kunnskap om sannheten gjennom Ammon og hans medbrødres forkynnelse ifølge åpenbaringens og profetiens ånd og Guds kraft som utførte mirakler i dem – ja, jeg sier til dere at like sikkert som Herren lever, så mange av lamanittene som trodde på deres forkynnelse og ble omvendt til Herren, falt aldri fra.”
Nøkkelen til dette folkets varige omvendelse er uttalt i neste vers: “For de ble et rettferdig folk, de la ned sine opprørsvåpen og kjempet ikke mer mot Gud, heller ikke mot noen av sine medbrødre.”
Denne henvisningen til “opprørsvåpen” var både bokstavelig og billedlig. Det betydde deres sverd og andre krigsvåpen, men også deres ulydighet mot Gud og hans bud.
Kongen til disse omvendte lamanittene uttrykte det på denne måten: “Og se nå, mine brødre … alt vi kunne gjøre … var å omvende oss fra alle våre synder og de mange mord som vi har begått, og få Gud til å ta dem bort fra våre hjerter, for alt vi kunne gjøre var å omvende oss tilstrekkelig for Gud så han kunne ta bort vår skamplett.”
Legg merke til kongens ord – ikke bare hadde deres oppriktige omvendelse ført til tilgivelse for deres synder, men Gud fjernet også skampletten av disse syndene og til og med ønsket om å synde fra deres hjerte. Som dere vet, istedenfor å risikere en eventuell tilbakevending til deres tidligere tilstand av opprør mot Gud, begravde de sine sverd. Og da de begravde sine fysiske våpen, med et forandret hjerte, begravde de også sin tilbøyelighet til å synde.
Vi kan spørre oss selv hva vi kan gjøre for å følge dette mønsteret, å “[legge] ned [våre] opprørsvåpen”, uansett hva de måtte være og bli så “omvendt til Herren” at syndens skamplett og ønsket om synd blir tatt fra vårt hjerte, og vi aldri vil falle fra.
Opprør kan være aktivt eller passivt. Det klassiske eksempelet på bevisst opprør er Lucifer, som i den førjordiske verden motsatte seg Faderens forløsningsplan og samlet andre til å motarbeide den også, “og på den dagen fulgte mange etter ham.” Det er ikke vanskelig å skjelne virkningen av hans vedvarende opprør i vår egen tid.
Mormons boks uhellige trio av antikrister – Sherem, Nehor og Korihor – gir oss et klassisk studium av aktivt opprør mot Gud. Den overordnede tese til Nehor og Korihor var at det ikke finnes noen synd. Derfor er det intet behov for omvendelse, og det finnes ingen Frelser. “Hvert menneske [utvikler] seg i forhold til sine evner, og hvert menneske seire[r] i forhold til sin styrke, og uansett hva et menneske [gjør], så [er] det ingen forbrytelse.” En antikrist forkaster religiøs autoritet og karakteriserer ordinanser og pakter som handlinger “fastsatt av prester i fordums tid for å tilrive seg makt og myndighet”.
Et eksempel på overlagt opprør med en lykkeligere slutt i de siste dager, er historien om William W. Phelps. Phelps sluttet seg til Kirken i 1831 og ble utnevnt til Kirkens boktrykker. Han redigerte flere tidlige publikasjoner fra Kirken, skrev en rekke salmer og var skriver for Joseph Smith. Dessverre vendte han seg mot Kirken og profeten, i den grad at han avga falskt vitnesbyrd mot Joseph Smith ved domstolen i Missouri, noe som bidro til at profeten ble fengslet der.
Senere skrev Phelps til Joseph og ba om tilgivelse. “Jeg kjenner min situasjon, du kjenner den og Gud kjenner den, og jeg ønsker å bli frelst hvis vennene mine vil hjelpe meg.”
I sitt svar sa profeten: “Det er riktig at vi har lidd meget som følge av din oppførsel … Imidlertid er begeret blitt tømt, vår Faders vilje har skjedd, vi er ennå i live, og det takker vi Herren for … Kom, kjære broder, striden er endt, for tidligere venner er igjen dine venner.”
Med oppriktig omvendelse begravde William Phelps sine “opprørsvåpen” og ble igjen mottatt i fullt fellesskap og falt aldri mer fra.
Imidlertid er kanskje den mest lumske formen for opprør mot Gud den passive versjonen – å ignorere hans vilje i vårt liv. Mange som aldri ville vurdert aktivt opprør, kan likevel motsette seg Guds vilje og ord ved å følge sin egen vei uten hensyn til guddommelig rettledning. Jeg kommer til å tenke på sangen som sangeren Frank Sinatra gjorde berømt for mange år siden, med den klimaktiske linjen: “I did it my way” [Jeg gjorde det på min måte]. Det er utvilsomt rikelig med rom for personlige preferanser og individuelle valg, men når det gjelder frelse og evig liv, skulle kjenningsmelodien vår være “jeg gjorde det på Guds måte,” for det finnes virkelig ingen annen måte.
Ta for eksempel Frelserens eksempel med hensyn til dåp. Han underkastet seg dåpen som et tegn på lojalitet til Faderen og som et eksempel for oss:
“[Han viser] menneskenes barn at han i kjødet ydmyker seg for Faderen og vitner for Faderen at han ville være lydig mot ham ved å holde hans bud …
Og han sa til menneskenes barn: Følg meg! Derfor, mine elskede brødre, kan vi følge Jesus hvis vi ikke er villige til å holde Faderens bud?”
Det finnes ingen “min måte” hvis vi skal følge Kristi eksempel. Å prøve å finne en annen kurs til himmelen er som det nytteløse i å arbeide på Babels tårn istedenfor å se hen til Kristus og hans frelse.
Sverdene og andre våpen som lamanittenes konvertitter begravde, var opprørsvåpen på grunn av måten de hadde brukt dem på. De samme slags våpen i deres sønners hender, som ble brukt til forsvar av familie og frihet, var ikke opprørsvåpen mot Gud i det hele tatt. Det samme var tilfelle med slike våpen i nephittenes hender: “De kjempet ikke for kongedømme eller makt, men de kjempet for sine hjem og sin frihet, sine hustruer og sine barn og for alt de hadde, ja, for sin måte å tilbe på og for sin kirke.”
På samme måte finnes det ting i vårt liv som kan være nøytrale eller til og med gode i seg selv, men som blir “opprørsvåpen” når de blir brukt på feil måte. Vår tale kan for eksempel oppbygge eller fornedre. Som Jakob sa:
“Men tungen kan [tilsynelatende] ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift.
Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde.
Av samme munn går det ut velsignelse og forbannelse. Mine brødre, det må ikke være slik!”
Det er mye i den offentlige og personlige debatt i vår tid som er ondsinnet og ondskapsfull. Det er mye vulgær og blasfemisk snakk, selv blant ungdom. Denne typen snakk er “opprørsvåpen” mot Gud, “full av dødelig gift”.
Tenk over et annet eksempel på noe som i bunn og grunn er bra, men som kan vendes mot guddommelige direktiver – en persons karriere. Man kan finne ekte tilfredsstillelse i et yrke eller en tjeneste, og vi nyter alle godt av det hengivne og talentfulle mennesker på mange felt har oppnådd og skapt.
Likevel er det mulig at hengivenhet til karriere kan bli det overordnede fokuset i ens liv. Da blir alt annet sekundært, også ethvert krav Frelseren gjør på ens tid og talent. For menn og også kvinner kan det å gi avkall på legitime muligheter til ekteskap, unnlate å holde seg til og løfte sin ektefelle, unnlate å ha omsorg for sine barn eller til og med bevisst unngå velsignelsen og ansvaret for å oppdra barn utelukkende for karriereutviklingens skyld, omgjøre prisverdige prestasjoner til en form for opprør.
Et annet eksempel angår vårt fysiske vesen. Paulus minner oss på at vi skal forherlige Gud både med legeme og ånd, og at dette legemet er et tempel for Den hellige ånd, “som dere har fått fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv”. Dermed har vi en berettiget interesse til å bruke tid på å ta vare på vårt legeme så godt vi kan. Få av oss vil nå toppen av prestasjonene vi nylig har sett i bragdene til olympiske og paralympiske idrettsutøvere, og noen av oss opplever alderens virkninger, eller det president M. Russell Ballard kalte “når naglene løsner”.
Likevel tror jeg det gleder vår Skaper når vi gjør vårt beste for å ta vare på hans vidunderlige gave, vårt fysiske legeme. Det ville være et tegn på opprør å skjemme eller besudle ens kropp, eller misbruke den, eller unnlate å gjøre det man kan for å fremme en sunn livsstil. På den annen side kan forfengelighet og det å bli oppslukt av sin kropp, utseende eller påkledning, være en form for opprør, og føre til at man tilber Guds gave istedenfor Gud.
Til syvende og sist betyr det å begrave våre opprørsvåpen mot Gud ganske enkelt å følge Den hellige ånds tilskyndelser, legge av det naturlige menneske og bli “en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning”. Det betyr å sette det første budet først i vårt liv. Det betyr å la Gud råde. Hvis vår kjærlighet til Gud og vår beslutning om å tjene ham av all vår makt, sinn og styrke, blir målestokken hvorved vi bedømmer alle ting og tar alle våre avgjørelser, vil vi ha begravd våre opprørsvåpen. Ved Kristi nåde vil Gud tilgi våre synder og opprør fra fortiden, og vil fjerne skampletten av disse syndene og opprørene fra vårt hjerte. Med tiden vil han til og med fjerne ethvert ønske om ondskap, slik han gjorde med disse lamanittiske konvertittene før i tiden. Deretter vil vi også “[aldri falle] fra”.
Å begrave våre opprørsvåpen fører til en unik glede. Med alle som noensinne har omvendt seg til Herren “kan synge … den forløsende kjærlighet[s sang]”. Vår himmelske Fader og hans Sønn, vår Forløser, har bekreftet sin uendelige forpliktelse til vår ultimate lykke gjennom den dypeste kjærlighet og offer. Vi opplever deres kjærlighet daglig. Vi kan utvilsomt gjengjelde den med vår egen kjærlighet og lojalitet. Måtte vi begrave – veldig, veldig dypt – ethvert element av opprør mot Gud i vårt liv, og erstatte det med et villig hjerte og et villig sinn. I Jesu Kristi navn. Amen.