Sønner og døtre av Gud
Vi tror i sannhet at vi alle bokstavelig talt er barn av Gud, og på grunn av det har vi mulighet til å bli lik ham.
I dag ønsker jeg å ta opp en av de mest gledesfylte, strålende og mektigste sannheter i evangeliet som Gud har åpenbart. Samtidig er det ironisk nok en som vi har blitt kritisert for. En opplevelse jeg hadde for noen år siden, gjorde at min takknemlighet for denne sannheten i evangeliet ble langt inderligere.
Som representant for Kirken ble jeg en gang invitert til en religionskonferanse hvor det ble kunngjort at fra da av ville de anerkjenne som gyldig alle dåp utført av nesten alle andre kristne kirkesamfunn, så lenge ordinansen ble utført med vann og i Faderens og i Sønnens og i Den hellige ånds navn. Deretter ble det forklart at denne retningslinjen ikke gjaldt dåp utført av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Etter konferansen fikk jeg muligheten til å gå dypere inn i grunnene til dette avviket sammen med lederen som hadde ansvaret for kunngjøringen. Vi hadde en vidunderlig og innsiktsfull samtale.
Kort fortalt forklarte han meg at det unntaket først og fremst hadde å gjøre med våre spesielle oppfatninger om Guddommen, som andre kristne trossamfunn ofte omtaler som treenigheten. Jeg uttrykte min takknemlighet for at han tok seg tid til å forklare for meg sin tro og sin kirkes retningslinjer. Da samtalen var over, ga vi hverandre en klem og sa deretter farvel.
Da jeg senere tenkte over samtalen vår, ble det denne lederen sa om at siste dagers hellige ikke forsto det han kalte “treenighetens mysterium”, værende i mitt sinn. Hva siktet han til? Vel, det hadde å gjøre med vår forståelse av Guds natur. Vi tror at Gud Faderen “er et opphøyet menneske” med et herliggjort “legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – [og] Sønnen også”. Hver gang vi snakker om Guds natur, snakker vi altså på en eller annen måte også om vår egen natur.
Og dette gjelder ikke bare fordi vi alle ble skapt “i [hans] bilde, etter [hans] liknelse”, men også fordi, slik salmisten skrev, Gud sa: “Dere er guder, dere er alle Den Høyestes sønner.” For oss er dette en dyrebar lære som nå er gjenfunnet etter at gjenopprettelsen begynte. For å oppsummere er det hverken mer eller mindre enn det våre misjonærer underviser som første leksjon, første avsnitt og første linje: “Gud er vår himmelske Fader og vi er hans barn.”
Kanskje dere sier: “Mange tror at vi er Guds barn.” Ja, det er sant, men deres forståelse kan variere litt fra antydningen om dens dypere betydning som vi bekrefter. For siste dagers hellige er ikke denne læren metaforisk. Snarere tror vi oppriktig at vi alle bokstavelig talt er Guds barn. Han er “[våre ånders] Far”,6 og på grunn av det har vi mulighet til å bli som ham, noe som synes å være ubegripelig for noen.
Det er nå over 200 år siden Det første syn åpnet dørene til gjenopprettelsen. Den gangen søkte unge Joseph Smith veiledning fra himmelen for å få vite hvilken kirke han skulle slutte seg til. Gjennom åpenbaringen han mottok den dagen, og i senere åpenbaringer gitt til ham, fikk profeten Joseph kunnskap om Guds natur og vårt forhold til ham som hans barn.
På grunn av dette lærer vi tydeligere at vår himmelske Fader har undervist denne dyrebare læren helt fra begynnelsen av. La meg nevne minst to beretninger fra Skriftene for å illustrere dette.
Dere husker kanskje Guds instruksjoner til Moses slik de er nedtegnet i Den kostelige perle.
Vi leser at “Gud talte til Moses og sa: Se, jeg er Gud Herren Den Allmektige, og Uendelig er mitt navn”. Med andre ord, Moses, jeg vil at du skal vite hvem jeg er. Så tilføyde han: “Og se, du er min sønn.” Senere sa han: “Og jeg har et verk for deg, Moses, min sønn, og du er i min Enbårnes lignelse.” Og så til sist avsluttet han med: “Og nå, se, denne ene ting viser jeg deg, Moses, min sønn.”
Det ser ut til at Gud var fast bestemt på i det minste å undervise Moses én lærdom: “Du er mitt barn”, som han gjentok minst tre ganger. Han kunne ikke engang nevne navnet Moses uten straks å tilføye at han var hans sønn.
Men etter at Moses var overlatt til seg selv, følte han seg svak fordi han ikke lenger var i Guds nærhet. Det var da Satan kom for å friste ham. Ser dere et mønster her? Det første han sa var: “Moses, menneskesønn, tilbe meg.”
I denne sammenheng kan Satans anmodning om å tilbe ham bare ha vært en avledningsmanøver. En betydelig fristelse for Moses i dette svake øyeblikket var å bli forvirret og tro at han bare var en “menneskesønn” og ikke et Guds barn.
“Og det skjedde at Moses så på Satan og sa: Hvem er du? For se, jeg er en Guds sønn i hans Enbårnes lignelse.” Heldigvis var ikke Moses forvirret og lot seg ikke distrahere. Han hadde lært leksen om hvem han virkelig var.
Neste beretning finnes i Matteus 4. Akademikere har kalt dette “Jesu tre fristelser”, som om Herren ble fristet bare tre ganger, noe som selvfølgelig ikke er tilfelle.
Hundrevis av liter med blekk har blitt brukt til å forklare meningen med og innholdet i disse fristelsene. Som vi vet, begynner kapittelet med å forklare at Jesus hadde gått ut i ørkenen, “og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.”
Satans første fristelse dreide seg tilsynelatende bare om å tilfredsstille Herrens fysiske behov. “Si at disse steinene skal bli til brød,” utfordret han Frelseren.
Et annet lokkemiddel kan ha dreid seg om å friste Gud: “Kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg.”
Til slutt, Satans tredje fristelse henviste til verdens ambisjoner og herlighet. Etter at Jesus hadde blitt vist “alle verdens riker … sa [Satan] til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.”
I virkeligheten kan Satans ultimate fristelse ha hatt mindre å gjøre med disse tre konkrete provokasjonene, og mer å gjøre med å friste Jesus Kristus til å stille spørsmål ved sin guddommelige natur. Minst to ganger ble fristelsen innledet med den utfordrende anklagen fra Satan: “Er du Guds Sønn” – hvis du virkelig tror det, så gjør dette eller dette.
Legg merke til hva som hadde skjedd like før Jesus gikk ut i ørkenen for å faste og be: Vi finner beretningen om Kristi dåp. Og da han hadde kommet opp av vannet, “lød [det] en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.”
Ser vi sammenhengen? Gjenkjenner vi et mønster her?
Det er ikke rart at hver gang vi blir undervist om vår guddommelige natur og fremtid, frister all rettferdighets motstander oss til å trekke det i tvil.
Hvor annerledes våre avgjørelser ville vært hvis vi virkelig visste hvem vi virkelig er.
Vi lever i en utfordrende verden, en verden med økende opprør, der hederlige mennesker streber etter i det minste å legge vekt på vår menneskelige verdighet, mens vi tilhører en kirke og tar imot et evangelium som løfter vårt blikk og inviterer oss inn i det guddommelige.
Jesu befaling om å være “fullkomne, likesom [vår] himmelske Far er fullkommen” er en klar gjenspeiling av hans høye forventninger og våre evige muligheter. Nå er det slik at ikke noe av dette vil skje over natten. Slik president Jeffrey R. Holland sier det, vil det skje “omsider”. Men løftet er at hvis vi “kom[mer] til Kristus”, vil vi “bli fullkommengjort i ham”. Det krever mye arbeid – ikke bare et hvilket som helst arbeid, men et guddommelig arbeid. Hans arbeid!
Den gode nyheten er at det er nettopp vår Fader i himmelen som har sagt: “For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”
President Russell M. Nelsons oppfordring om å “[tenke] celestialt” innebærer en fantastisk påminnelse om vår guddommelige natur, opprinnelse og potensielle destinasjon. Vi kan bare oppnå det celestiale gjennom Jesu Kristi sonoffer.
Kanskje det var derfor Satan lokket Jesus med akkurat den samme fristelsen fra begynnelsen og til helt i slutten av hans jordiske tjenestegjerning. Matteus skrev at mens Jesus hang på korset, spottet de “som gikk forbi … og sa … Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!” Gud være lovet at han ikke lyttet, men i stedet gjorde det mulig for oss å motta alle celestiale velsignelser.
La oss alltid huske: Det ble betalt en høy pris for vår lykke.
Jeg vitner, som med apostelen Paulus, om at “Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.” I Jesu Kristi navn. Amen.