“Det er jeg”
Kristi kjærlighet – tydelig i fullstendig lojalitet til guddommelig vilje – vedvarte og fortsetter å vedvare.
Det er sabbatsdagen, og vi er samlet for å tale om Kristus og ham korsfestet. Jeg vet at min Forløser lever.
Overvei denne scenen fra den siste uken av Jesu jordiske liv. En folkemengde hadde samlet seg, herunder romerske soldater bevæpnet med stokker og sverd. Anført av embedsmenn fra yppersteprestene som hadde fakler i hendene, var dette alvorstunge kompaniet ikke på vei til å erobre en by. I kveld lette de etter bare én mann, en mann som ikke var kjent for å bære våpen, ikke fått militær opplæring eller hadde deltatt i fysisk kamp på noe tidspunkt av hele sitt liv.
Da soldatene nærmet seg, gikk Jesus, i et forsøk på å beskytte sine disipler, frem og sa: “Hvem leter dere etter?” De svarte ham: “Jesus fra Nasaret.” Jesus sa: “Det er jeg … Da han sa til dem: Det er jeg, vek de tilbake og falt til jorden.”
For meg er dette noen av de mest rørende versene i all hellig skrift. Det forteller meg blant annet rett og slett at bare det å være i nærvær av Guds Sønn – Det gamle testamentes store Jehova og Den gode hyrde i Det nye, som ikke bærer våpen av noe slag – at bare det å høre røsten fra denne Tilflukt fra stormen, denne Fredsfyrste, er nok til å sende motstanderne inn i snublende retrett, oppå hverandre i et eneste kaos, og få hele gruppen til å ønske at de hadde hatt kjøkkentjeneste den kvelden.
Bare noen dager tidligere, da han triumferende hadde kommet inn i byen, “kom hele byen i bevegelse,” lyder skriftstedet, og de spurte: “Hvem er dette?” Jeg kan bare forestille meg at “Hvem er dette?” er spørsmålet de forvirrede soldatene nå stilte!
Svaret på dette spørsmålet kan ikke ha vært i hans utseende, for Jesaja hadde profetert rundt syv århundrer tidligere at “han har ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.” Det var absolutt ikke i hans velholdte garderobe eller hans store personlige velstand. Han hadde ingen av delene. Det kan ikke være fra noen profesjonell opplæring i de lokale synagogene, for vi har ingen bevis for at han noen gang studerte ved noen av dem, selv om han i sin ungdom kunne forvirre godt forberedte skriftlærde og lovkyndige og forbløffe dem med sin lære “som en som hadde myndighet”.
Fra denne undervisningen i tempelet til hans triumferende inntog i Jerusalem og denne endelige, uberettigede arrestasjonen, ble Jesus rutinemessig plassert i vanskelige, ofte utspekulerte situasjoner der han alltid seiret – seire som vi ikke har noen forklaring på bortsett fra guddommelig DNA.
Allikevel har mange gjennom historien forenklet, til og med bagatellisert vårt bilde av ham og hans vitnesbyrd om hvem han var. De har redusert hans rettskaffenhet til kun snillisme, hans rettferdighet til simpel vrede, hans barmhjertighet til ren ettergivenhet. Vi må ikke være skyldige i slike forenklede versjoner av Ham som beleilig ignorerer læresetninger som vi synes er ubehagelige. Denne “fordummelsen” har vært tilfelle til og med angående hans ypperste definerende dyd, hans kjærlighet.
Under sin jordiske misjon, underviste Jesus at det var to store bud. De har blitt undervist på denne konferansen og vil alltid bli undervist: “Elske Herren din Gud [og] elske din neste som deg selv.” Hvis vi trofast skal følge Frelseren i disse to avgjørende og uløselig sammenknyttede reglene, må vi holde fast ved det han faktisk sa. Og det han faktisk sa var: “Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud.” Samme kveld sa han at vi skulle “elske hverandre, likesom jeg har elsket dere”.
I disse skriftstedene er disse karakteristiske ordene som definerer sann, Kristus-lignende kjærlighet – noen ganger henvist til som nestekjærlighet – absolutt avgjørende.
Hva definerer de? Hvordan elsket Jesus?
For det første elsket han av “hele [sitt] hjerte, og av all makt, sinn og styrke”, noe som ga ham evnen til å helbrede den dypeste smerte og erklære den hardeste virkelighet. Kort sagt er han en som kunne forrette nåde og samtidig insistere på sannhet. Som Lehi sa i sin velsignelse til sin sønn Jakob: “Forløsningen [kommer] i og gjennom Den Hellige Messias, for han er full av nåde og sannhet.” Hans kjærlighet gir en oppmuntrende omfavnelse når det trengs, og en bitter kalk når den må svelges. Så vi prøver å elske – av hele vårt hjerte, av all makt, sinn og styrke – fordi det er slik han elsker oss.
Det andre karakteristiske kjennetegnet på Jesu guddommelige kjærlighet, var hans lydighet mot hvert ord som gikk ut av Guds munn, at han alltid innrettet sin vilje og adferd etter sin himmelske Faders.
Da han kom til den vestlige halvkule etter sin oppstandelse, sa Kristus til nephittene: “Se, jeg er Jesus Kristus … Jeg har drukket ut den bitre kalk som Faderen har gitt meg … og har derved underkastet meg Faderens vilje … fra begynnelsen.”
Av de utallige måter han kunne ha presentert seg på, gjorde Jesus det ved å erklære sin lydighet mot Faderens vilje – til tross for at ikke lenge før, i sin største nødens stund, hadde denne enbårne Guds Sønn følt seg fullstendig forlatt av sin Fader. Kristi kjærlighet – tydelig i fullstendig lojalitet til guddommelig vilje – vedvarte og fortsetter å vedvare, ikke bare gjennom de lette og komfortable dagene, men spesielt gjennom de mørkeste og vanskeligste.
Jesus var “en smertens mann”, lyder det i Skriftene. Han opplevde sorg, utmattelse, skuffelse og uutholdelig ensomhet. I disse, og til alle tider, svikter aldri Jesu kjærlighet, og det gjør heller ikke hans Faders. Med slik moden kjærlighet – den typen som eksemplifiserer, gir kraft og formidler – vil heller ikke vår svikte.
Hvis det noen ganger er slik at jo hardere dere prøver, desto vanskeligere synes det å bli, hvis dere, akkurat når dere prøver å arbeide med deres begrensninger og deres mangler, opplever noen eller noe som er fast bestemt på å utfordre deres tro, hvis dere fremdeles føler frykt skylle over dere mens dere arbeider hengivent, husk at det har vært slik for noen av de mest trofaste og fantastiske mennesker i enhver tidsepoke. Husk også at det finnes en kraft i universet som er fast bestemt på å motarbeide alt godt dere prøver å gjøre.
Så gjennom rikdom så vel som fattigdom, gjennom privat anerkjennelse så vel som offentlig kritikk, gjennom gjenopprettelsens guddommelige elementer så vel som menneskelige svakheter som uunngåelig vil være en del av den, fortsetter vi å holde kursen til Kristi sanne kirke. Hvorfor? Fordi vi, som vår Forløser, meldte oss på for hele semesteret – ikke bare den første korte innledende prøven, men helt til den avsluttende eksamenen. Gleden i dette er at rektor ga oss alle åpen bok-svarene før kurset begynte. Videre har vi en rekke veiledere som minner oss på disse svarene på regelmessige stoppesteder underveis. Men selvfølgelig fungerer ingenting av dette hvis vi slutter å delta i klassen.
“Hvem leter dere etter?” Av hele vårt hjerte svarer vi: “Jesus fra Nasaret.” Når han sier: “Det er jeg”, bøyer vi kne og bekjenner med vår tunge at han er den levende Kristus, at han alene sonet for våre synder, at han bar oss selv om vi trodde at han hadde forlatt oss. Når vi står foran ham og ser sårene i hans hender og føtter, vil vi begynne å forstå hva det betydde for ham å bære våre synder og bli vel kjent med sykdom, å være fullstendig lydig mot sin Faders vilje – alt av ren kjærlighet til oss. Å introdusere andre til tro, omvendelse, dåp, Den hellige ånds gave, og ta imot våre velsignelser i Herrens hus – dette er de grunnleggende “prinsipper og ordinanser” som til syvende og sist viser vår kjærlighet til Gud og vår neste, og med glede kjennetegner Kristi sanne kirke.
Brødre og søstre, jeg vitner om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er redskapet Gud har tilveiebragt for vår opphøyelse. Evangeliet den underviser er sant, og prestedømmet som legitimerer den, er ikke et derivat. Jeg vitner om at Russell M. Nelson er en Guds profet, slik hans forgjengere var og som hans etterfølgere vil bli. Og en dag vil denne profetiske ledelse lede en generasjon til å se vår frelsens sendebud stige ned som “lynet … ut fra øst”, og vi vil utbryte: “Jesus fra Nasaret”. Med alltid utstrakte armer og oppriktig kjærlighet, vil han svare: “Det er jeg.” Dette lover jeg med Jesu Kristi hellige navns apostoliske kraft og myndighet. Amen.