Gi røttene næring, og grenene vil vokse
Deres vitnesbyrds grener vil hente styrke fra deres stadig dypere tro på vår himmelske Fader og hans elskede Sønn.
Et gammelt møtehus i Zwickau
Året 2024 er litt av en milepæl for meg. Det er 75 år siden jeg ble døpt og bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Zwickau i Tyskland.
Mitt medlemskap i Jesu Kristi Kirke er dyrebart for meg. Å bli regnet blant Guds paktsfolk, sammen med dere, mine brødre og søstre, er en av mitt livs største æresbevisninger.
Når jeg tenker på min personlige reise som disippel, går tankene mine ofte tilbake til et gammelt hus i Zwickau, hvor jeg har gode minner fra da jeg deltok på nadverdsmøtene i Jesu Kristi Kirke som barn. Det var der frøplanten av mitt vitnesbyrd fikk sin tidligste næring.
Dette møtehuset hadde et gammelt luftdrevet orgel. Hver søndag fikk en ung mann oppgaven å skyve den solide belgarmen opp og ned for å få lyd i orgelet. Jeg fikk noen ganger det store privilegiet å utføre denne viktige oppgaven.
Mens forsamlingen sang våre kjære salmer, pumpet jeg av alle krefter så orgelet ikke skulle miste sin kraft. Fra operatørsetet hadde jeg flott utsikt til noen fantastiske glassmalerier, ett som forestiller Frelseren Jesus Kristus og et annet som fremstiller Joseph Smith i Den hellige lund.
Jeg kan fortsatt huske de hellige følelsene jeg hadde da jeg så på de solopplyste vinduene mens jeg lyttet til de helliges vitnesbyrd og sang Sions salmer.
På dette hellige stedet vitnet Guds ånd til mitt sinn og hjerte at det var sant: Jesus Kristus er verdens Frelser. Dette er hans kirke. Profeten Joseph Smith så Gud Faderen og Jesus Kristus og hørte deres røster.
Tidligere i år, mens jeg var på oppdrag i Europa, fikk jeg anledning til å vende tilbake til Zwickau. Dessverre er ikke det kjære, gamle møtehuset der lenger. Det ble revet for mange år siden for å gi plass til et stort leilighetskompleks.
Hva er evig, og hva er det ikke?
Jeg innrømmer at det er trist å vite at denne kjære bygningen fra min barndom nå bare er et minne. Det var en hellig bygning for meg. Men det var bare en bygning.
Til sammenligning har det åndelige vitnesbyrdet jeg fikk fra Den hellige ånd for så mange år siden, ikke forgått. Det har faktisk vokst seg sterkere. Det jeg lærte i min ungdom om de grunnleggende prinsippene i Jesu Kristi evangelium, har vært min sikre grunnvoll gjennom hele livet. Paktsforbindelsen jeg smidde med min himmelske Fader og hans elskede Sønn, har blitt hos meg – lenge etter at Zwickau møtehus ble demontert og glassmaleriene gikk tapt.
“Himmel og jord skal forgå,” sa Jesus, “men mine ord skal slett ikke forgå”.
“For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren.”
Noe av det viktigste vi kan lære i dette liv, er forskjellen på hva som er evig og hva som ikke er det. Når vi forstår det, forandrer alt seg – våre relasjoner, valgene vi tar, måten vi behandler andre på.
Å vite hva som er evig og hva som ikke er det, er nøkkelen til å utvikle et vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans kirke.
Ikke forveksle grenene med røttene
Jesu Kristi gjengitte evangelium, slik profeten Joseph Smith forkynte, “[tar] imot enhver sannhet”. Men det betyr ikke at all sannhet er av lik verdi. Noen sannheter er kjernen, grunnleggende, fundamentale i vår tro. Andre er supplementer eller grener – verdifulle, men bare når de er forbundet med det fundamentale.
Profeten Joseph Smith sa også: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”
Med andre ord er Jesus Kristus og hans sonoffer roten til vårt vitnesbyrd. Alt annet er grener.
Dette betyr ikke at grenene er uviktige. Et tre trenger grener. Men som Frelseren fortalte sine disipler: “Greinen [kan ikke] bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet.” Uten en forbindelse til Frelseren, til næringen som finnes i røttene, visner og dør en gren.
Når det gjelder å gi næring til vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus, lurer jeg på om vi noen ganger forveksler grenene med røttene. Dette var feilen Jesus så hos fariseerne på sin tid. De viet så stor oppmerksomhet til de relativt små detaljene i loven, at de endte opp med å forsømme det Frelseren kalte “det som veier tyngre” – fundamentale prinsipper som “rettferd, barmhjertighet og troskap”.
Hvis dere vil gi næring til et tre, spruter dere ikke vann på grenene. Dere vanner røttene. På samme måte, hvis dere ønsker at deres vitnesbyrds grener skal vokse og bære frukt, må dere også gi røttene næring. Hvis dere er usikker på en bestemt læresetning eller praksis eller del av Kirkens historie, søk klarhet med tro på Jesus Kristus. Prøv å forstå hans offer for dere, hans kjærlighet til dere, hans vilje for dere. Følg ham i ydmykhet. Deres vitnesbyrds grener vil hente styrke fra deres stadig dypere tro på vår himmelske Fader og hans elskede Sønn.
Hvis dere for eksempel ønsker et sterkere vitnesbyrd om Mormons bok, kan dere fokusere på dens vitnesbyrd om Jesus Kristus. Legg merke til hvordan Mormons bok vitner om ham, hva den lærer oss om ham, og hvordan den innbyr og inspirerer dere til å komme til ham.
Hvis dere søker en mer meningsfylt opplevelse på Kirkens møter eller i tempelet, kan dere prøve å se etter Frelseren i de hellige ordinansene vi mottar der. Finn Herren i hans hellige hus.
Hvis dere noen gang føler dere utbrent eller overveldet av deres kall i Kirken, kan dere prøve å refokusere deres tjeneste på Jesus Kristus. Gjør det til et uttrykk for deres kjærlighet til ham.
Gi røttene næring, og grenene vil vokse. Og med tiden vil de bære frukt.
Rotfestet og oppbygget i Ham
Sterk tro på Jesus Kristus kommer ikke over natten. Nei, i denne jordiske verden er det tvilens torner og tistler som vokser spontant. Troens sunne, fruktbare tre krever bevisst innsats. Og en viktig del av denne innsatsen er å sørge for at vi er solid rotfestet i Kristus.
For eksempel: I begynnelsen kan vi bli tiltrukket av Frelserens evangelium og kirke fordi de vennlige medlemmene, den snille biskopen eller den rene kirkesalen gjør inntrykk på oss. Disse omstendighetene er absolutt viktige for Kirkens vekst.
Men hvis vårt vitnesbyrds røtter aldri stikker dypere enn det, hva vil skje når vi flytter til en menighet som møtes i en mindre imponerende bygning, med medlemmer som ikke er så vennlige, og biskopen sier noe som fornærmer oss?
Et annet eksempel: Virker det ikke rimelig å håpe at hvis vi holder budene og blir beseglet i tempelet, vil vi bli velsignet med en stor, lykkelig familie, med lydige barn, som alle holder seg aktive i Kirken, reiser på misjon, synger i menighetskoret, og melder seg frivillig til å hjelpe til med å rengjøre møtehuset hver lørdag morgen?
Jeg håper virkelig at vi alle vil se dette skje i vårt liv. Men hva om det ikke skjer? Vil vi holde oss bundet til Frelseren uavhengig av omstendigheter – stole på ham og hans tidsplan?
Vi må spørre oss selv: Er mitt vitnesbyrd basert på det jeg håper skal skje i mitt liv? Er det avhengig av andres handlinger eller holdninger? Eller er det solid forankret i Jesus Kristus, “rotfestet og oppbygget i ham”, uavhengig av livets skiftende omstendigheter?
Tradisjoner, vaner og tro
Mormons bok forteller om et folk som “var nøye med å utføre Guds ordinanser”. Men så kom en skeptiker ved navn Korihor og gjorde narr av Frelserens evangelium og kalte det fedrenes “tåpelige” og “enfoldige tradisjoner”. Korihor “villedet manges hjerter, fikk dem til å løfte sine hoder i ugudelighet”. Men andre kunne han ikke bedra, fordi Jesu Kristi evangelium for dem var mye mer enn en tradisjon.
Tro er sterk når den har dype røtter i personlig erfaring, personlig forpliktelse til Jesus Kristus, uavhengig av hva våre tradisjoner er eller hva andre måtte si eller gjøre.
Vårt vitnesbyrd vil bli testet og prøvet. Tro er ikke tro hvis den aldri blir prøvet. Tro er ikke sterk om den aldri motarbeides. Så fortvil ikke om dere har trosprøver eller ubesvarte spørsmål.
Vi skulle ikke forvente å forstå alt før vi handler. Det er ikke tro. Alma underviste: “Tro er ikke å ha en fullkommen kunnskap om noe.” Hvis vi venter med å handle til alle våre spørsmål er besvart, setter vi en alvorlig begrensning på det gode vi kan oppnå, og vi begrenser kraften i vår tro.
Tro er vakker fordi den vedvarer selv om velsignelser ikke kommer slik man håpet på. Vi kan ikke se fremtiden, vi vet ikke alle svarene, men vi kan stole på Jesus Kristus når vi fortsetter å bevege oss fremover og oppover fordi han er vår Frelser og Forløser.
Tro utholder livets prøvelser og usikkerhet fordi den er solid rotfestet i Kristus og hans lære. Jesus Kristus og vår Fader i himmelen som sendte ham, utgjør tilsammen den eneste ufravikelige, fullkomment pålitelige gjenstand for vår tillit.
Et vitnesbyrd er ikke noe dere bygger opp én gang, og så står det fast i all evighet. Det er mer som et tre som dere gir næring til hele tiden. Å plante Guds ord i ditt hjerte er bare det første trinnet. Når ditt vitnesbyrd begynner å vokse, begynner det virkelige arbeidet! Det er da man “[pleier] det med stor omsorg, så det kan slå rot, så det kan vokse opp og gi oss frukt”. Det krever “stor flid” og “tålmodighet” med ordet. Men Herrens løfter er sikre: “[Dere skal] høste belønningen for at dere med tro, flid, tålmodighet og langmodighet har ventet på at treet skulle gi dere frukt.”
Mine kjære brødre og søstre, mine kjære venner, det er en del av meg som savner det gamle møtehuset i Zwickau og dets glassmalerier. Men i løpet av de siste 75 årene har Jesus Kristus ledet meg på en reise gjennom livet som er mer spennende enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Han har trøstet meg i mine plager, hjulpet meg å bli klar over mine svakheter, helbredet mine åndelige sår og næret meg i min voksende tro.
Det er min oppriktige bønn og velsignelse at vi stadig må gi næring til røttene av vår tro på Frelseren, på hans lære og på hans kirke. Jeg vitner om dette i vår Frelser, vår Forløser, vår Mesters hellige navn, i Jesu Kristi navn. Amen.