“Dere er mine venner”
Frelserens erklæring “dere er mine venner” er en sterk oppfordring til å utvikle høyere og helligere relasjoner mellom alle Guds barn.
I en verden full av strid og splittelse, hvor sivilisert ordskifte har blitt erstattet med dømming og hån, og vennskap er definert av -ismer og -itter, har det gått opp for meg at det finnes et klart, enkelt og guddommelig eksempel vi kan se hen til for enhet, kjærlighet og tilhørighet. Dette eksempelet er Jesus Kristus. Jeg vitner om at han er den store forener.
Vi er Hans venner
I desember 1832, da “forekomsten av problemer blant nasjonene” var i ferd med å bli “mer synlige” enn noen gang siden Kirken ble organisert, kom siste dagers hellige ledere i Kirtland i Ohio sammen til en konferanse. De ba “hver for seg og samlet til Herren om å åpenbare sin vilje for [dem]”. Som anerkjennelse av disse trofaste medlemmenes bønner i tider med intense vanskeligheter, trøstet Herren dem, og tiltalte de hellige tre ganger med to sterke ord: “mine venner”.
Jesus Kristus har lenge kalt sine trofaste tilhengere sine venner. Fjorten ganger i Lære og pakter bruker Frelseren begrepet venn for å definere en hellig og høyt verdsatt relasjon. Jeg snakker ikke om ordet venn slik verden definerer det – som avhenger av følgere eller “likes” på sosiale medier. Det kan ikke fanges opp i en hashtag eller et nummer på Instagram eller X.
Jeg må innrømme at jeg husker grufulle samtaler som tenåring da jeg hørte de smertefulle ordene “Du, kan vi ikke bare være venner?” eller “La oss bare holde oss i vennesonen”. Ingen steder i hellig skrift hører vi ham si: “Dere er bare mine venner.” Snarere underviste han at “ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine.” Og “dere er de som min Fader har gitt meg. Dere er mine venner.”
Følelsen er klar: Frelseren teller hver enkelt av oss og våker over oss. Denne hengivne overvåkningen er hverken triviell eller ubetydelig. Den er snarere opphøyende, oppløftende og evig. Jeg ser på Frelserens erklæring “dere er mine venner” som en sterk oppfordring til å utvikle høyere og helligere relasjoner mellom alle Guds barn “så vi kan være ett”. Vi gjør dette når vi kommer sammen for å søke både anledninger til å forenes og en følelse av tilhørighet for alle.
Vi er ett i Ham
Frelseren viste vakkert dette i sin invitasjon “kom så og følg meg”. Han benyttet seg av de gaver og individuelle egenskaper som fantes i en mangfoldig gruppe tilhengere for å kalle sine apostler. Han kalte fiskere, seloter, brødre kjent for å være tordnende personligheter, og til og med en skatteoppkrever. Deres tro på Frelseren og deres ønske om å komme nærmere ham forente dem. De så hen til ham, så Gud gjennom ham, og “forlot straks garna sine og fulgte ham”.
Jeg har også sett hvordan det å skape høyere og helligere relasjoner, gjør oss til ett. Min hustru Jennifer og jeg ble velsignet ved å kunne oppdra våre fem barn i New York City. Der, i den travle metropolen, dannet vi dyrebare og hellige relasjoner til naboer, skolevenner, forretningsforbindelser, ledere i trossamfunn og med-hellige.
I mai 2020, akkurat da verden kjempet med spredningen av en verdensomspennende pandemi, møttes medlemmer av New York City Commission of Religious Leaders virtuelt til et hastemøte. Det forelå ingen agenda. Ingen spesielle gjester. Bare en anmodning om å komme sammen og drøfte utfordringene vi alle sto overfor som ledere i trossamfunn. Centers for Disease Control hadde nettopp rapportert at byen vår var episenteret for covid-19-pandemien i USA. Det innebar at det var slutt på å samles. Ingen flere sammenkomster.
For disse religiøse lederne var det et knusende tap å ta bort den personlige tjenestegjerningen, forsamlingenes sammenkomster og den ukentlige gudstjenesten. Vår lille gruppe – som besto av en kardinal, en geistlig, en rabbiner, en imam, en pastor, en monsignor og en eldste – lyttet til, trøstet og støttet hverandre. Istedenfor å fokusere på våre forskjeller, forsto vi hva vi hadde til felles. Vi snakket om muligheter og deretter sannsynligheter. Vi samlet oss og besvarte spørsmål om tro og fremtiden. Og så ba vi. Å, som vi ba.
I en svært mangfoldig by fylt med kompleksitet og kulturer som støtte sammen, så vi våre forskjeller forsvinne da vi kom sammen som venner med én røst, én hensikt og én bønn.
Vi så ikke lenger på hverandre over bordet, men sammen med hverandre mot himmelen. Vi forlot hvert påfølgende møte mer forenet og klar til å ta tak i våre “spader” og gå til verks. Samarbeidet det resulterte i og tjenestearbeidet som ble utført for tusenvis av newyorkere, lærte meg at i en verden som vektlegger forskjeller, avstand og løsrivelse, er det alltid mye mer som forener oss enn som skiller oss. Frelseren sa: “Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.”
Brødre og søstre, vi må slutte å lete etter grunner til å splitte oss, og isteden søke anledninger til å “være ett”. Han har velsignet oss med unike gaver og egenskaper som innbyr til å lære av hverandre og personlig vekst. Jeg fortalte ofte universitetsstudentene mine at hvis jeg gjør det du gjør og du gjør det jeg gjør, trenger vi ikke hverandre. Men fordi du ikke gjør det jeg gjør og jeg ikke gjør det du gjør, trenger vi hverandre. Og det behovet fører oss sammen. Splitt og hersk er motstanderens plan for å ødelegge vennskap, familier og tro. Det er Frelseren som forener.
Vi tilhører Ham.
En av de lovede velsignelsene ved å “bli ett” er en mektig følelse av tilhørighet. Eldste Quentin L. Cook underviste at “kjernen i virkelig tilhørighet er å være ett med Kristus”.
Under et besøk sammen med familien til det vestafrikanske landet Ghana nylig, ble jeg begeistret for en lokal skikk. Da vi kom til en kirke eller et hjem, ble vi møtt med ordene “dere er velkommen”. Da mat ble servert, kunngjorde verten vår: “Dere er invitert.” Disse enkle hilsenene ble gitt med hensikt og intensjonalitet. Dere er velkommen. Dere er invitert.
Vi setter lignende hellige erklæringer på døren til møtehusene våre. Men skiltet Besøkende er velkommen, er ikke nok. Ønsker vi alle som kommer inn dørene hjertelig velkommen? Brødre og søstre, det er ikke nok bare å sitte på benkeradene. Vi må gi akt på Frelserens invitasjon om å utvikle høyere og helligere relasjoner til alle Guds barn. Vi må etterleve vår tro! Min far minnet meg ofte på at bare å sitte på en kirkebenk på søndag ikke gjør en til en god kristen noe mer enn det å sove i en garasje gjør deg til en bil.
Vi må leve vårt liv slik at verden ikke ser oss, men ser Ham gjennom oss. Dette finner ikke sted bare på søndager. Det finner sted i matbutikken, ved bensinpumpen, på skolemøtet, på sammenkomsten i nabolaget – på alle steder der døpte og udøpte medlemmer av vår familie arbeider og bor.
Jeg tilber på søndag som en påminnelse om at vi trenger hverandre, og sammen trenger vi ham. Våre unike gaver og talenter som skiller oss ut i en sekulær verden, forener oss på et hellig sted. Frelseren har bedt oss hjelpe hverandre, løfte hverandre og oppbygge hverandre. Dette er hva han gjorde da han helbredet kvinnen med blødninger, renset den spedalske som ba om hans barmhjertighet, ga råd til den unge prinsen som spurte hva mer han kunne gjøre, var glad i Nikodemus som visste men vaklet i troen, og satt sammen med kvinnen ved brønnen som ikke passet med datidens skikk, men til hvem han erklærte sin messianske misjon. For meg er dette kirken – et sted for sammenkomst og restitusjon, reparasjon og nytt fokus. Som president Nelson har sagt: “Evangeliets garn er det største garnet i verden. Gud har innbudt alle til å komme til ham … Det er rom for alle.”
Noen kan ha hatt opplevelser som gjør at du føler at du ikke hører hjemme der. Frelserens budskap til deg og meg er det samme: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.” Jesu Kristi evangelium er det perfekte stedet for oss. Å komme til kirken gir håp om bedre tider, løftet om at du ikke er alene og en familie som trenger oss like mye som vi trenger dem. Eldste D. Todd Christofferson bekrefter at “å være ett med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er uten tvil den største tilhørighet.” Til alle som har gått vekk og søker en mulighet til å vende tilbake, tilbyr jeg en evig sannhet og invitasjon: Du hører til. Kom tilbake. Tiden er inne.
I en trettekjær og splittet verden vitner jeg om at Frelseren Jesus Kristus er den store forener. La meg oppfordre hver enkelt av oss til å være verdig til Frelserens innbydelse om å “være ett” og frimodig erklære, slik han gjorde: “Dere er mine venner.” I Jesu Kristi hellige navn. Amen.