“Dette er mitt evangelium” – “Dette er min kirke”
Dette er Frelserens evangelium, og dette er hans kirke (se 3 Nephi 27:21; Mosiah 26:22; 27:13). Kombinasjonen av de to er kraftfull og forvandlende.
I århundrer var svartkrutt det kraftigste sprengstoffet som fantes. Det kunne skyte ut kanonkuler, men det var ikke effektivt for de fleste gruve- og veibyggingsprosjekter. Det var bare for svakt til å kunne sprenge fjell.
I 1846 fremstilte en italiensk kjemiker ved navn Ascanio Sobrero et nytt sprengstoff, nitroglyserin. Denne oljeaktige væsken var minst tusen ganger kraftigere enn svartkrutt. Den kunne lett sprenge fjell. Dessverre var nitroglyserin ustabilt. Hvis man mistet det fra lav høyde, ville det eksplodere. Hvis det ble for varmt, ville det eksplodere. Hvis det ble for kaldt, ville det eksplodere. Selv plassert i et kjølig, mørkt rom og i ro, ville det til slutt eksplodere. De fleste land forbød transport av det, og mange forbød produksjon av det.
I 1860 begynte en svensk vitenskapsmann ved navn Alfred Nobel å prøve å stabilisere nitroglyserin. Etter syv års eksperimentering nådde han sitt mål ved å absorbere nitroglyserin inn i et nesten verdiløst stoff, kjent som diatomitt, eller kiselgur. Kiselgur er en porøs stein som kan smuldres til fint pulver. Når det blir blandet med nitroglyserin, absorberer kiselgur nitroglyserin og pastaen man får, kan formes til “kubber”. I denne formen var nitroglyserin mye mer stabilt. Det kunne lagres trygt, transporteres og brukes med uforminsket sprengkraft. Nobel kalte kombinasjonen av nitroglyserin og kiselgur for “dynamitt”.
Dynamitt forandret verden. Den gjorde også Nobel velstående. Uten stabilisator var nitroglyserin for farlig til å være kommersielt verdifullt, som Ascanio Sobrero fant ut. I seg selv, som jeg nevnte, hadde kiselgur liten verdi. Men kombinasjonen av de to komponentene gjorde dynamitt forvandlende og dyrebar.
På lignende måte gir kombinasjonen av Jesu Kristi evangelium og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kraftfulle og forvandlende fordeler for oss. Evangeliet er fullkomment, men en guddommelig bemyndiget kirke er nødvendig for å forkynne det, bevare dets renhet og forrette dets hellige ordinanser med Frelserens kraft og myndighet.
Tenk på kombinasjonen av Frelserens evangelium og hans kirke slik den ble etablert av profeten Alma i Mormons bok. Kirken var ansvarlig for å “ikke … forkynne noe annet enn omvendelse og tro på Herren, som [skulle forløse] sitt folk”. Ved å bruke Guds myndighet var Kirken ansvarlig for å forrette dåpens ordinans “i Herrens navn for å bekrefte for ham at dere [inngår] en pakt med ham om … å tjene ham og holde hans bud”. De som ble døpt, påtok seg Jesu Kristi navn, sluttet seg til hans kirke og ble lovet stor kraft gjennom en utgytelse av Ånden.
Folk strømmet til Mormons vann for å høre Alma forkynne evangeliet. Selv om de æret vannet og skogene rundt, var ikke Herrens kirke et sted eller en bygning. Det er den heller ikke i dag. Kirken er ganske enkelt vanlige mennesker, Jesu Kristi disipler, samlet og organisert i en guddommelig forordnet struktur som hjelper Herren å oppnå sine hensikter. Kirken er det redskap vi bruker til å lære Jesu Kristi sentrale rolle i vår himmelske Faders plan. Kirken tilbyr den autoritative måten enkeltpersoner kan delta i ordinanser og inngå varige pakter med Gud på. Å holde disse paktene trekker oss nærmere Gud, gir oss tilgang til hans kraft og forvandler oss til den han ønsker at vi skal bli.
Akkurat som dynamitt uten nitroglyserin er lite bemerkelsesverdig, er Frelserens kirke spesiell bare hvis den er bygget på hans evangelium. Uten Frelserens evangelium og myndigheten til å forrette dets ordinanser, er ikke Kirken enestående.
Uten den stabiliserende effekten av kiselgur, hadde nitroglyserin begrenset verdi som sprengstoff. Som historien har vist, uten Herrens kirke, var menneskehetens forståelse av hans evangelium på samme måte ustabil – utsatt for doktrinær drift og underlagt påvirkning fra ulike religioner, kulturer og filosofier. En sammensmelting av disse påvirkningene har manifestert seg i hver eneste evangelieutdeling som har ledet opp til denne siste. Selv om evangeliet opprinnelig ble åpenbart i sin renhet, fikk tolkningen og anvendelsen av evangeliet gradvis et skinn av gudsfrykt som manglet kraft fordi det guddommelig bemyndigede rammeverket var fraværende.
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige gir tilgang til Guds kraft fordi den er bemyndiget av ham både til å undervise Kristi lære, og til å tilby evangeliets frelsende og opphøyende ordinanser. Frelseren ønsker virkelig å tilgi våre synder, hjelpe oss å få tilgang til hans kraft og forvandle oss. Han led for våre synder og lengter etter å befri oss fra den straff som vi ellers ville fortjene. Han ønsker at vi skal bli hellige og bli fullkommengjort i ham.
Jesus Kristus har kraften til å gjøre dette. Han sympatiserte ikke bare med våre ufullkommenheter og beklaget vår evige fordømmelse som følge av synd. Nei, han gikk lenger enn det, uendelig mye lenger enn det, og gjenopprettet sin kirke for å muliggjøre tilgang til hans kraft
Kjernen i evangeliet som Kirken underviser, er at Jesus Kristus bar “våre sykdommer … og våre piner”. Han “lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham”. Han “led tålmodig korset”, brøt “dødens bånd”, “har fart opp til himmelen og har tatt plass ved Guds høyre hånd for å kreve av Faderen den rett han har til … barmhjertighet”. Frelseren gjorde alt dette fordi han elsker sin Fader og han elsker oss. Han har allerede betalt den uendelige prisen slik at han kan “gjør[e] krav på alle dem som har tro på ham [og være talsmann]” for dem – for oss. Jesus Kristus ønsker intet mer enn at vi skal omvende oss og komme til ham, slik at han kan rettferdiggjøre og helliggjøre oss. I dette ønsket er han utrettelig og urokkelig.
Tilgangen til Guds pakts kraft og hans paktskjærlighet er gjennom hans kirke. Kombinasjonen av Frelserens evangelium og hans kirke forvandler vårt liv. Det forvandlet mine besteforeldre på morssiden. Min bestefar, Oskar Andersson, arbeidet på et skipsverft på Högmarsö, en øy i Stockholms skjærgård. Hans hustru Albertina og deres barn bodde på det svenske fastlandet. En gang annenhver uke, på lørdag, rodde Oskar med båten sin hjem for helgen før han returnerte til Högmarsö søndag kveld. En dag mens han var på Högmarsö, hørte han to amerikanske misjonærer forkynne Jesu Kristi gjengitte evangelium. Oskar følte at det han hørte var ren sannhet, og han ble fylt med ubeskrivelig glede.
Neste gang han kom hjem, fortalte Oskar begeistret Albertina alt om misjonærene. Han forklarte at han trodde på det de underviste. Han ba henne lese brosjyrene de hadde gitt ham, og han fortalte henne at han ikke syntes at noen av deres fremtidige barn skulle bli døpt som spedbarn. Albertina ble rasende og kastet brosjyrene i søppelet. Ikke mye ble sagt mellom dem før Oskar dro tilbake på jobb søndag kveld.
Så snart han var dratt, hentet Albertina frem brosjyrene. Hun sammenlignet deres lære med læresetningene i sin velbrukte bibel. Hun ble forbløffet over å føle at det hun leste, var sant. Neste gang Oskar kom hjem, ble han ønsket varmt velkommen, og det samme ble eksemplaret av Mormons bok som han hadde med seg. Albertina leste ivrig, igjen sammenlignet hun læren med det som stod i Bibelen. I likhet med Oskar, gjenkjente hun ren sannhet og ble fylt med usigelig glede.
Oskar, Albertina og deres barn flyttet til Högmarsö for å bo i nærheten av de få medlemmene av Kirken der. En uke etter at Oskar og Albertina var blitt døpt i 1916, ble Oskar kalt som gruppeleder på Högmarsö. I likhet med mange konvertitter, opplevde Oskar og Albertina kritikk på grunn av sin nye tro. Lokale bønder nektet å selge dem melk, så Oskar rodde over fjorden hver dag for å kjøpe melk fra en mer tolerant bonde.
Men i årene som fulgte, økte Kirkens medlemstall på Högmarsö, delvis på grunn av Albertinas mektige vitnesbyrd og brennende misjonsiver. Da gruppen ble en gren, ble Oskar kalt som grenspresident.
Medlemmer av denne grenen på Högmarsö æret øya. Dette var deres Mormons vann. Det var her de fikk kunnskap om sin Forløser.
I løpet av årene, fordi de holdt sin dåpspakt, ble Oskar og Albertina forvandlet ved Jesu Kristi kraft. De lengtet etter å inngå flere pakter og motta sine tempelvelsignelser. For å oppnå disse velsignelsene, emigrerte de permanent fra sitt hjem i Sverige til Salt Lake City i 1949. Oskar hadde virket som leder for medlemmene på Högmarsö i 33 år.
Kombinasjonen av nitroglyserin og kiselgur gjorde dynamitt verdifullt. Kombinasjonen av Jesu Kristi evangelium og hans kirke er uvurderlig. Oskar og Albertina hørte om det gjengitte evangelium fordi en Guds profet hadde kalt, tildelt oppdrag og sendt misjonærer til Sverige. På guddommelig oppdrag underviste misjonærene i Kristi lære, og ved prestedømsmyndighet døpte de Oskar og Albertina. Som medlemmer fortsatte Oskar og Albertina å lære, utvikle seg og tjene andre. De ble siste dagers hellige fordi de holdt paktene de inngikk.
Frelseren omtaler Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som “min kirke” fordi han har gitt den i oppdrag å utføre hans hensikter – forkynne hans evangelium, tilby hans ordinanser og pakter, og gjøre det mulig for hans kraft å rettferdiggjøre og helliggjøre oss. Uten hans kirke finnes det ingen myndighet, ingen forkynnelse av åpenbarte sannheter i hans navn, ingen ordinanser eller pakter, ingen tilkjennegivelse av guddommelighetens kraft, ingen forvandling til hvem Gud ønsker at vi skal bli, og Guds plan for sine barn er aktet for intet. Kirken i denne evangelieutdelingen er integrert i hans plan.
Jeg innbyr dere til å forplikte dere mer fullstendig overfor Frelseren, hans evangelium og hans kirke. Når dere gjør det, vil dere oppdage at kombinasjonen av Frelserens evangelium og hans kirke bringer kraft inn i deres liv. Denne kraften er langt sterkere enn dynamitt. Det vil sprenge fjellene i deres vei, forvandle dere til arvinger i Guds rike. Og dere vil bli “fylt med den glede som er usigelig og full av herlighet”. I Jesu Kristi navn. Amen.