Gjør krav på de største og mest dyrebare løfter
Herren gir generøse løfter, og han bekrefter at han aldri vil vike fra disse løftene.
Jeg vil overbringe kjærlighet og hilsener fra de trofaste hellige i det sydlige Stillehavet.
Evangeliets første prinsipp er tro på Herren Jesus Kristus. Dette innbefatter tro på hans guddommelige fødsel og himmelske arv, og tro på at han, under sin Faders ledelse, skapte jorden og alt som finnes på den (se Johannes 1:10; Mosiah 3:8). Sentralt i vår tro på Kristus står vissheten om at selv om våre synder er som purpur, kan de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, kan de bli som den hvite ull ved hans sonoffer (se Jesaja 1:18).
Tro på Kristus omfatter kunnskapen om at han etter korsfestelsen sto opp fra graven, og at hans oppstandelse gjorde det mulig for alle mennesker å leve igjen (se 1. Korinterbrev 15:21-23). Tro på Kristus er vissheten om at han og hans himmelske Fader viste seg for en ung mann, Joseph Smith, som forberedelse for alle tings gjenopprettelse i evangelieutdelingen i tidenes fylde. Jesus Kristus leder den kirken som bærer hans hellige navn.
Tro på Herren Jesus Kristus tilkjennegis ved at vi tror på hans læresetninger, gjør krav på hans «største og mest dyrebare løfter» og får «del i guddommelig natur» (2. Peter 1:4). Utallige løfter er uttalt av hans profeter, og Herren forsikrer oss: «Mitt ord [skal] ikke forgå, men alt skal bli oppfylt, enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme» (L&p 1:38).
I disse siste dager har Herren åpenbart at «når vi mottar en velsignelse fra Gud, er det ved lydighet mot den lov den er betinget av» (L&p 130:21). Herren gir generøse løfter, og han bekrefter at han aldri vil vike fra disse løftene, for han sier: «Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte» (L&p 82:10).
De største og mest dyrebare løfter
Herrens utallige store og dyrebare løfter omfatter tilgivelse for våre synder når vi «bekjenne[r] dem og avstå[r] fra dem» (L&p 58:43; se også L&p 1:32). At himmelens luker skal åpnes, er et løfte til dem som betaler en trofast tiende (se Malaki 3:10), og «kunnskapens store skatter» tilkommer dem som overholder Visdomsordet (L&p 89:19).
At man skal holde seg ubesmittet av verden, er et løfte til dem som holder sabbatsdagen hellig (se L&p 59:9; 2. Mosebok 31:13). Guddommelig veiledning og inspirasjon loves dem som nyter Kristi ord (se 2. Nephi 32:3-5) og anvender alle Skriftene på seg selv (se 1. Nephi 19:23).
Herren lovet også: «Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn som er riktig, med tro på at dere skal få det, se, det skal bli gitt dere» (3. Nephi 18:20). Vi blir lovet at Den hellige ånd vil være vår konstante ledsager når vi «alltid [lar våre] tanker være prydet med dyd» (se L&p 121:45-46). Vi kan gjøre krav på de frigjørende løfter forbundet med faste, som «løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd» og «bryter hvert et åk» (Jesaja 58:6).
De som er beseglet i hellige templer og som trofast holder sine pakter, vil motta Guds herlighet, som «skal være en fylde og en fortsettelse av ætten evindelig og alltid» (L&p 132:19).
Iblant kan vi i vår jordiske utålmodighet miste Herrens dyrebare løfter av syne og slutte å assosiere vår lydighet med oppfyllelsen av disse løftene. Herren har erklært:
«Hvem er jeg, sier Herren, som har gitt et løfte som ikke er blitt oppfylt?
Jeg befaler, og menneskene adlyder ikke, jeg tilbakekaller, og de får ikke velsignelsen.
Da sier de i sitt hjerte: Dette er ikke Herrens verk, for hans løfter er ikke oppfylt. Men ve slike, for deres lønn venter dem nedenfra og ikke ovenfra» (L&p 58:31-33).
De så løftene langt borte
Viktige bestanddeler av tro er tålmodighet, langmodighet og å holde ut til enden. Apostelen Paulus forteller om Abels, Enoks, Noahs, Abrahams og Saras tro, og konkluderer med at «alle disse [døde] uten at de hadde oppnådd det som var lovet. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden» (se Hebreerne 11:4-13). Disse trofaste hellige visste at dette jordelivet var en reise, ikke deres endelige mål.
Da Abram var 75 år gammel, lovet Herren ham: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk,» og det mens han og Sarai ennå ikke hadde fått noen barn (1. Mosebok 12:2). Han var 86 da Sarais trellkvinne Hagar «fødte ham Ismael» (1. Mosebok 16:16).
Herren forandret Abrams navn til Abraham og Sarais navn til Sara, og da han var nesten 100 og hun var 90, ble de lovet at Sara skulle få en sønn som skulle hete Isak (se 1. Mosebok 17:17, 19). Da de reagerte med vantro, spurte Herren: «Skulle noen ting være umulig for Herren?» (1. Mosebok 18:14). Og «Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder» (1. Mosebok 21:2), og Herren lovet: «[Jeg vil] gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand» (1. Mosebok 22:17).
Unge Isak vokste og ble mann, og da han var 40 år gammel, giftet han seg med Rebekka. «Isak bad til Herren for sin hustru, for hun var barnløs. Og Herren bønnhørte ham, hans hustru Rebekka ble med barn» og fødte tvillingsønnene Esau og Jakob da deres far var 60 år gammel. (Se 1. Mosebok 25:20-26.)
Da Jakob vokste til og nådde riktig alder, sendte hans foreldre ham til Labans husstand for å møte hans to døtre, Lea og Rakel. Jakob sa til Laban: «Jeg vil tjene deg sju år for Rakel, din yngste datter… Så tjente Jakob i sju år for Rakel, og tiden syntes ham som noen få dager, fordi han elsket henne» (1. Mosebok 29:18, 20).
Dere husker sikkert hvordan Laban lurte Jakob til først å gifte seg med Lea og deretter Rakel. «Da Herren så at Lea var ringeaktet, åpnet han hennes morsliv, men Rakel var barnløs» (1. Mosebok 29:31). Lea fikk Ruben, Simeon, Levi og Juda. I mellomtiden forble Rakel barnløs (se 1. Mosebok 29:32-35).
Med stadig større misunnelse og fortvilelse forlangte Rakel en dag i et følelsesutbrudd av Jakob: «Gi meg barn, ellers dør jeg!» (1. Mosebok 30:1). Etter dette fikk Lea to sønner til og en datter.
Herren er ikke sen med sine løfter
Apostelen Peter vitnet og sa: «Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet» med oss (2. Peter 3:9). I vår tid med hurtigrensing av tøy og hurtigmatkjeder, kan det av og til virke for noen av oss som om en kjærlig himmelsk Fader har forlagt våre dyrebare løfter, lagt dem på is eller arkivert dem under feil navn. Det var slik Rakel følte det.
Men etter en tid møter vi seks av de vakreste ordene i hellig skrift: «Da kom Gud Rakel i hu» (1. Mosebok 30:22). Og hun ble velsignet og fødte Josef og senere Benjamin. Det finnes millioner av mennesker på jorden i dag som er etterkommere av Josef, og som har tatt inn over seg Abrahams løfte om at gjennom deres innsats skal «alle jordens familier velsignes, ja, med evangeliets velsignelser som er frelsens velsignelser, ja, det evige livs velsignelser» (Abraham 2:11).
Når himmelens løfter iblant virker langt borte, ber jeg om at vi alle må ta inn over oss disse overmåte store og dyrebare løfter, og aldri gi opp. Akkurat som Gud kom Rakel i hu, vil Gud komme dere i hu. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.