Guddommelighetens kraft blir tilkjennegitt i Guds templer
Guddommelighetens kraft blir tilkjennegitt for alle mennesker som … inngår hellige pakter med vår himmelske Fader.
Mine kjære brødre og søstre, noe av det jeg er mest takknemlig til min himmelske Fader for, er anledningen jeg fikk til å arbeide i 15 år som skriver i Mexico City Mexico tempel. På dette hellige sted, som i alle templer, blir ordinanser utført for levende og døde i kraft av prestedømmet. I 1832 mottok profeten Joseph Smith en åpenbaring om prestedømmet:
«Og dette større prestedømme forvalter evangeliet og har nøkkelen til rikets mysterier, ja, endog nøkkelen til kunnskapen om Gud.
Derfor, i dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt» (L&p 84:19-20).
Jeg har hatt storartede opplevelser i templet som bekrefter dette.
I 1993, etter å ha vært president for Mexico Tuxtla Gutiérrez misjon, reiste vi som familie for å besøke mine foreldre, som bodde i Nord-Mexico. På reisen snakket vi om gleden over å tjene Herren og å se forandringen i mennesker som hadde tatt imot evangeliet i løpet av de tre årene vi hadde vært på misjon. Vi snakket om dem som ble døpt, bekreftet og hadde mottatt prestedømmet, og dem vi visste hadde vært i templet og blitt beseglet som evige familier.
Min yngste sønn stilte et spørsmål som fikk meg til å tenke: «Pappa, er du beseglet til dine foreldre?» Jeg sa at fordi min far hadde vært mindre aktiv i mange år, hadde han og min mor ikke blitt beseglet i templet. For å hjelpe ham å bli aktiv tenkte jeg ut en plan. Den omfattet mine barn, og jeg forklarte for dem hvordan vi skulle gjøre det: Hver søndag pleide min far å stå opp tidlig for å kjøre min mor og søster til kirken, for så å dra hjem, vente til møtene var slutt og så dra og hente dem igjen. Jeg ga mine barn i oppdrag å gå til ham og si: «Bestefar, kan du gjøre oss en tjeneste?» Jeg visste at svaret ville bli: «Hva enn dere ønsker, mine barn.» De skulle så spørre ham om han ville bli med dem til kirken og bli der, slik at han kunne høre dem bære vitnesbyrd. Det var første søndag i måneden. Jeg visste også at min far ville komme med alskens unnskyldninger for ikke å bli med, så jeg planla å komme inn i rommet for å hjelpe mine barn å overtale ham.
Tiden nærmet seg for å gjennomføre planen. Min datter, Susana, gikk til min far og spurte ham om tjenesten. Som jeg trodde, svarte far at han ville gjøre alt han kunne for dem. Så kom invitasjonen til å bli med i kirken, og akkurat slik vi hadde forutsett, brukte han følgende unnskyldning: «Jeg kan ikke, for jeg har ikke engang dusjet.» Det var da min hustru og jeg, som gjemte oss bak døren, ropte: «Vi skal vente på deg!»
Da vi skjønte at han ikke hadde bestemt seg, gikk min hustru og jeg inn i rommet, og sammen med våre barn begynte vi å insistere: «Dusj! Dusj!» Så hendte det vi håpet på. Min far ble med oss, deltok på møtene, lyttet til mine barns vitnesbyrd, fikk sitt hjerte bløtgjort, og siden den søndagen har han aldri blitt hjemme fra kirken. Noen måneder senere, 78 år gammel, ble han og min mor beseglet, og vi, hans barn, ble beseglet til dem.
Jeg vet at takket være guddommelighetens kraft som finnes i templets ordinanser, kan jeg nå bli gjenforent med mine foreldre i all evighet, selv etter døden.
Ofte forstår vi ikke betydningen av templets ordinanser fullt ut før etter at vi har gjennomgått lidelser eller opplevelser som kunne ha vært ekstremt triste uten kunnskapen om frelsesplanen.
Da min hustru og jeg hadde vært gift i bare et og et halvt år, var hun klar til å føde vårt første barn. Vi hadde bestemt oss for at hun skulle føde i Chihuahua-koloniene der hun ble født. Den gangen arbeidet jeg i Mexico City, og vi bestemte oss for at hun skulle være der en måned før terminen. Jeg skulle slutte meg til henne senere.
Terminen nærmet seg. Jeg var på jobb da jeg fikk en telefon fra min svigerfar. Det var gode nyheter: «Octaviano, din hustru har født, og du har nå en liten datter som er nydelig.» I glede begynte jeg å fortelle dette til mine venner og arbeidskolleger, som i sin tur ba meg om sjokolade for å feire mitt barns fødsel.
Dagen etter begynte jeg å dele ut sjokolade i de fire etasjene av vår kontorbygning. Da jeg kom til annen etasje, fikk jeg en ny telefon fra min svigerfar. Denne gangen var det andre nyheter: «Octaviano, din hustru har det bra, men din datter har gått bort. Begravelsen er i dag, og du vil ikke rekke å komme. Hva vil du gjøre?» Jeg ba om å få snakke med Rosa, min hustru, og spurte så om det var bra med henne. Hun svarte at hun hadde det bra, litt avhengig av hvordan jeg følte det. Vi snakket så om frelsesplanen og husket følgende skriftsted:
«Og jeg så også at alle barn som dør før de når ansvarsalderen, blir frelst i himmelens celestiale rike» (L&p 137:10).
Jeg spurte henne: «Tror du på dette?» Og hun sa: «Ja, det gjør jeg.» Jeg svarte så: «Da burde vi være lykkelige. Jeg elsker deg. Hvis det er greit for deg, tar jeg ferien min om to uker, tilbringer litt tid med deg, og så drar vi tilbake til Mexico sammen.»
Vi visste at vi en dag ville bli gjenforent med vår datter fordi vi var beseglet i templet i kraft av prestedømmet. Vi avsluttet telefonsamtalen, og jeg fortsatte å dele ut sjokolade i kontorbygningen.
En av mine kolleger ble forbauset over dette, og spurte meg hvordan jeg kunne gjøre det etter så forferdelige nyheter. Jeg svarte: «Hvis du har tre timer, kan jeg forklare for deg hvorfor jeg ikke er så altfor lei meg, og om min kunnskap om hva som skjer etter døden.» Han hadde ikke tre timer akkurat da, men han hadde det senere. Vi snakket sammen i fire timer. Han tok imot evangeliet, og sammen med sin mor og bror ble han døpt inn i Kirken etter å ha mottatt diskusjonene.
Jeg vet at takket være guddommelighetens kraft som finnes i templets ordinanser, vil jeg bli kjent med min datter. Jeg vil få omfavne henne. Jeg vil være sammen med henne i evigheten, akkurat som vi nå er sammen med våre tre levende barn.
Jeg fryder meg over ordene i Malaki:
«Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige.
Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann» (Malaki 4:5-6).
Dette prestedømme gjør evige familier mulig. Det lar meg, en sønn, vende mitt hjerte til min far, som gikk bort ifjor, og føle fred i mitt håp gjennom Frelseren om at jeg vil få møte ham igjen. Dette prestedømme lar meg som far vende mitt hjerte til våre to barn som døde som spedbarn, og føle fred i mitt håp gjennom Frelseren om at jeg vil få kjenne dem, og at de vil vite at jeg var deres jordiske far når jeg ser dem i øynene og forteller dem at jeg er glad i dem. Det er dette prestedømme som har latt meg se, i templets hellighet, hvordan guddommelighetens kraft blir tilkjennegitt for alle mennesker som – etter å ha vist tro på Kristus, omvendt seg fra sine synder og flittig søkt lykken – kommer for å inngå hellige pakter med vår himmelske Fader og motta hans hellige ordinanser, som er bindende både på jorden og i himmelen.
Jeg elsker tempelarbeidet. Jeg vet at Gud lever, at Jesus Kristus er min Frelser og at president Gordon B. Hinckley er en sann profet. I Jesu Kristi navn. Amen.