Lev ved tro og ikke ved frykt

Eldste Quentin L. Cook

i De tolv apostlers quorum

Når vi velger å følge Kristus i tro istedenfor å velge en annen vei på grunn av frykt, blir vi velsignet med en konsekvens som er i samsvar med vårt valg.

Kjære brødre og søstre, sammen med dere vil jeg uttrykke min kjærlighet og støtte til president Eyring og hans familie. President Hinckley ga meg dette kallet til å virke i De tolvs quorum sent torsdag ettermiddag. Det er umulig for meg å uttrykke det sammensurium av følelser jeg har hatt siden. Det har vært søvnløse netter og mye bønn. Jeg har imidlertid blitt oppmuntret ved kunnskapen om at president Hinckley er profeten, og at Kirkens medlemmer vil komme til å be for meg og min familie.

Å si at jeg føler meg ytterst uskikket, er å si det mildt. Da jeg ble kalt til generalautoritet i april 1996, følte jeg meg også ukvalifisert til kallet. Eldste Neal A. Maxwell forsikret meg den gangen om at den viktigste kvalifikasjonen for oss alle til å tjene i riket er at vi med trygghet kan bære vitnesbyrd om Frelserens guddommelighet. En fred kom over meg den gangen som har vedblitt siden, fordi jeg elsker Frelseren og har hatt åndelige erfaringer som gjør meg i stand til å vitne om ham. Jeg gleder meg over muligheten til å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus i hele verden (L&p 107:23), til tross for min utilstrekkelighet.

I Lære og pakter 68, vers 5 og 6, leser vi:

«Se, dette er Herrens løfte til dere, ja, til dere, O mine tjenere.

Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side, og dere skal vitne om meg, ja, Jesus Kristus, at jeg er den levende Guds Sønn, at jeg var, at jeg er, og at jeg skal komme.»

Jeg søker Den hellige ånds veiledning når jeg taler til dere denne sabbatsmorgenen.

Den overveldende følelsen jeg har i forbindelse med dette kallet, er at vi må leve ved tro og ikke ved frykt. I 2. Timoteus omtaler apostelen Paulus troen til Timoteus’ bestemor Lois og hans mor Eunike. Paulus skriver:

«For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd» (2. Timoteus 1:7).

I mitt eget tilfelle anerkjenner jeg med respekt de forfedre som nå befinner seg på den andre siden av sløret, som ga alt som ble krevd av dem for å bygge opp Guds rike på jorden.

Jeg er takknemlig for at jeg hele mitt liv har vært omgitt av mennesker som elsker Frelseren. Mitt hjerte er fullt av takknemlighet for min familie. Min hustru, Mary, har vært min livsglede. Hennes åndelige styrke, rettferdige eksempel, humoristiske sans og kjærlige støtte har velsignet meg gjennom hele livet. Våre tre barn og deres ektefeller har vært kilder til stor personlig tilfredsstillelse, og sammen med våre ni barnebarn har de vært en umåtelig velsignelse for oss. Deres tro og bønner og deres gode liv har gitt Mary og meg en storartet trygghet.

Når jeg tenker tilbake på min ungdom i Logan, Utah, (eldste Perrys sagnomsuste Cache Valley) innser jeg hvor heldig jeg var som ble oppdratt i et godt hjem – at jeg hadde en rettferdig mor som var full av tro, en kjærlig far, en eldre bror som har vært et fantastisk eksempel for meg så vel som en venn og rådgiver, og en lillesøster som har vært kjærlig og støttende. I tillegg har jeg vært så heldig å ha hatt begavede og hengivne ledere i Kirken, lærere, trenere og venner som har vært fantastiske eksempler for meg.

Som ung mann fikk jeg anledning til å tjene i Den britiske misjon, noe som var en skjellsettende begivenhet i mitt liv. Innflytelsen fra en djerv misjonspresident er et av det gjengitte evangeliums store mirakler. For noen uker siden mottok jeg et fødselsdagskort ved Kirkens hovedkvarter fra en kvinne jeg hjalp til med å undervise i Gloucester i England for mange år siden. Jeg hadde mistet kontakten med henne. Hun informerte meg om at hun og hennes mann begge er aktive medlemmer og har 6 barn og 20 barnebarn som alle er født i pakten. Det er kanskje det beste fødselsdagskortet jeg noensinne har fått.

Mary og jeg forlot Utah slik at jeg kunne studere jus i Palo Alto, California. Vi planla å vende tilbake til Utah etter endt utdannelse, men Ånden ledet oss til å bli i California. Vi bodde i California i 33 år og oppfostret alle våre barn der. Vi fikk begge mange muligheter til å tjene. Vi elsket mangfoldet blant medlemmene og deres engasjement for Jesu Kristi evangelium. Jeg vil være evig takknemlig for de fantastiske siste-dagers-hellige i California som har vært en så positiv innflytelse i mitt liv.

Disse siste elleve og et halvt årene med tjeneste som sytti har virkelig vært givende. Når jeg nå forlater dette quorumet, skal mine brødre der være klar over min kjærlighet og hvor høyt jeg verdsetter deres hengivenhet og lojalitet til Guds rike på jorden, deres trofasthet og gode gjerninger. De skal vite at det har vært en glede å tjene sammen med dem.

Jeg elsker Brødrene som vi oppholder som profeter, seere og åpenbarere, av hele mitt hjerte. Jeg har prøvd å virke på en hederlig måte og lette deres ansvarsoppgaver så godt jeg har kunnet. Jeg er takknemlig til Det første presidentskap og De tolvs quorum for deres gode liv og eksempel, deres tålmodighet, deres undervisning, deres vennlighet og deres hengivenhet til vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium. Jeg er takknemlig for at Gud kalte Joseph Smith til å være den profet som evangeliets fylde skulle gjengis til jorden gjennom.

Min erfaring som generalautoritet har fylt mitt hjerte med takknemlighet for de siste-dagers-helliges tro og godhet over hele verden. Vi virket i to år på Filippinene. I april 1961 sendte president Hinckley, som da var assistent til De tolv, de første misjonærene til Manila. Det var bare én filippinsk prestedømsbærer på Filippinene. I dag er det nesten 600 000 medlemmer. Deres liv er ikke enkelt, og de mangler mange materielle ting, men de elsker Frelseren. Evangeliet har en enormt positiv innflytelse på deres liv. For en velsignelse det har vært å tjene blant dem.

Vi virket også i tre år på Stillehavsøyene. Det er verdt å merke seg at nesten 25 prosent av alle polynesiere i verden er medlem av Kirken. Deres tro og åndelighet er legendarisk. Søster Cook og jeg var en gang på Vava’u, en av øyene som utgjør Tonga. Jeg hadde nettopp talt om å følge profeten på stavskonferansens prestedømsmøte. Under lunsjen etter konferansen satt jeg ved siden av en fremragende, eldre patriark. Han uttrykte sin takknemlighet over å høre hva profeten hadde sagt. Han fortalte følgende: Vava’u, som er en relativt liten øy, får vanligvis tilstrekkelig med regn, men opplever til tider alvorlig tørke. Øya har lange innløp eller bukter, nesten som sund, som bukter seg inn mot øya under bratte fjellsider. Når landsbyen manglet vannforsyning på grunn av tørke, var det bare én måte å skaffe seg ferskvann og holde seg i live på. Gjennom århundrene hadde de funnet ut at ferskvann rant gjennom klippeformasjoner i fjellene og strømmet opp på noen få punkter i sjøen.

De tonganske mennene dro av sted i sine små båter mens en klok eldste sto i den ene enden av båten og speidet etter akkurat det rette stedet. De sterke unge mennene i båten sto klare til å dykke dypt ned i sjøvannet med vannbeholdere. Når de kom til riktig sted, hevet den kloke mannen begge armer i været. Det var signalet. De sterke unge mennene dykket så dypt de kunne og fylte beholderne med ferskt kildevann. Den gamle patriarken sammenlignet denne livreddende tradisjonen med Jesu Kristi evangeliums levende vann, og den kloke mannen med Guds profet på jorden. Han sa at vannet var rent, friskt og, i tørkeperioden, livreddende. Men det var ikke lett å finne. Det kunne ikke sees med et utrent øye. Denne patriarken ville vite alt som profeten talte om.

Vi lever i en farefull tid. Verden har et desperat behov for det ferske kildevann som er Jesu Kristi evangelium. Vi skulle lytte oppmerksomt til profeten når vi skal ta avgjørelser. Mine egne uoffisielle opptegnelser viser at president Hinckley til stadighet har lagt vekt på tro på Herren Jesus Kristus. Dernest kommer hans vektlegging av å styrke familien og etterleve vår religion i hjemmet. Om og om igjen har han fortalt oss at om vi vil etterleve et prinsipp, vil vi få et vitnesbyrd om sannheten av dette prinsippet og slik styrke vår tro.

Jeg vet at mange av dere er bekymret over å måtte oppdra deres barn i denne vanskelige tiden og styrke deres tro. Da min hustru og jeg stiftet familie i San Francisco Bay-området, hadde vi de samme bekymringene. På et kritisk stadium ble medlemmene i vår stav fortalt av eldste Harold B. Lee, som da var medlem av De tolv, at vi kunne oppdra våre barn i rettferdighet hvis vi ville:

1. Følge profeten.

2. Få evangeliets sanne ånd i vårt hjerte og vårt hjem.

3. Være et lys for andre rundt oss.

4. Fokusere på templets ordinanser og prinsipper. (Se L&p 115:5; Harold B. Lee: «Your Light to Be a Standard unto the Nations», Ensign, aug. 1973, 3-4.)

Når vi fulgte dette rådet, ble vår tro styrket og vår frykt avtok. Jeg tror vi kan oppdra rettferdige barn hvor som helst i verden så lenge de får lære religiøse prinsipper i hjemmet.

Ett område hvor medlemmene kan leve ved tro og ikke ved frykt, er vårt misjonærarbeid. Før jeg ble kalt til De syttis presidentskap 1. august i år, hadde jeg virket i Misjonæravdelingen i seks år, de siste tre årene som administrerende direktør under eldste M. Russell Ballard, som var formann for Kirkens utøvende råd for misjonærvirksomhet.

Noen misjonspresidenter informerte oss om at mange flotte medlemmer har kamuflert seg for sine naboer og medarbeidere. De lar ikke andre få vite hvem de er og hva de tror på. Vi trenger et mye større engasjement blant medlemmene for å spre gjenopprettelsens budskap. Romerne 10, vers 14, setter dette i perspektiv:

«Men hvordan kan de påkalle en [Frelseren] som de ikke har kommet til å tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?»

Vers 15 inneholder det storartede budskapet som nevnes i Jesaja:

«Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» (se også Jesaja 52:7).

Det har blitt sagt at medlemmene blir nødt til å bevege sine ben og la sin røst bli hørt om de skal oppnå denne velsignelsen.

Forkynn mitt evangelium – en veiledning i misjonærarbeidet, ble introdusert i oktober 2004. President Hinckley innledet dette initiativet da han ba misjonærer om å lære evangeliet og å undervise i prinsippene ved Ånden. Alle medlemmene av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum deltok i betydelig grad. Eldste Ballard og jeg følte at himmelens luker ble åpnet og at Herrens inspirasjon ble utøst for å brembringe dette storartede hjelpemidlet. Over 1,5 millioner eksemplarer av Forkynn mitt evangelium er anskaffet av Kirkens medlemmer. Den er et glimrende grunnlag, og misjonærene er effektive, åndelige lærere. Men hvis vi skal oppnå det president Hinckley har bedt oss om, må medlemmene, som lever ved tro og ikke ved frykt, dele evangeliet med sine venner og bekjente.

I våre kall må vi ha tro og ikke frykte.

Vår datter Kathryn er Primærs president i sin menighet i Salt Lake City. Min hustru og jeg besøkte hennes menighet forrige søndag for å se barnas program på nadverdsmøtet, med temaet «Jeg vil følge ham i tro». Jeg ble glad over å høre barna deklamere skriftsteder og historier i kombinasjon med sanger som fokuserte på tro på Kristus.

Etter møtet spurte jeg henne ut om hennes kall. Hun sa at kallet i begynnelsen hadde vært tungt å bære. Mye av tiden gikk med til å takle problemer. Så bestemte presidentskapet seg for å legge vekt på kjærlighet, tro og bønn. Plutselig fikk de åndelige tilskyndelser om bestemte barn eller familier. Gnisninger ble erstattet med kjærlighet. Hun forteller at når de handlet ifølge Åndens tilskyndelser, ble det større ærbødighet og fred i Primær, og elevene lærte virkelig evangeliet.

Det er vår tro på Jesus Kristus som holder oss oppe ved veiskillene på livets reise. Dette er evangeliets første prinsipp. Uten den vil vi spinne med hjulene i veikrysset og bruke vår dyrebare tid uten å komme noen vei. Det er Kristus som innbyr oss til å følge ham, til å gi ham vår byrde og til å bære hans åk, «for [hans] åk er gagnlig, og [hans] byrde er lett» (Matteus 11:30).

Det finnes ikke noe annet navn under himmelen som menneskene kan bli frelst ved (se Ap.gj. 4:12). Vi må påta oss hans navn og få hans bilde i vårt ansikt, slik at vi kan være mer lik ham når han kommer (se 1. Johannes 3:2; Alma 5:14). Når vi velger å følge Kristus i tro istedenfor å velge en annen vei på grunn av frykt, blir vi velsignet med en konsekvens som er i samsvar med vårt valg (se L&p 6:34-36).

Måtte vi alle erkjenne og takke for livets uforlignelige gave som vi alle nyter, og for den pust han gir oss daglig. Måtte vi velge å ha overbevisning ved livets veiskiller og utøve tro på Jesus Kristus. Jeg ber om at vi må leve ved tro og ikke ved frykt. Jeg bærer vitnesbyrd om Gud, som er vår himmelske Fader, og hans Sønn Jesus Kristus, som sonet for våre synder, i Jesu Kristi navn. Amen.