Ut av små ting
Som den Herre Jesu Kristi disipler har vi ansvar for å bry oss om og tjene våre brødre og søstre.
Mabuhay fra det vakre og storartede folket på Filippinene.
Et av de eldste og mest dyptpløyende spørsmål som er ytret gjennom tidene, ble, interessant nok, stilt av Kain som svar på Guds spørsmål like etter at han hadde drept sin bror Abel: «Er jeg min brors vokter?»1 Dette spørsmålet fortjener alvorlig overveielse av dem som søker å gjøre Herrens vilje. Et av svarene finnes i Almas læresetninger:
«Og nå, … dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette,
ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst.»2
Som den Herre Jesu Kristi disipler har vi ansvar for å bry oss om og tjene våre brødre og søstre. Da han fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritan, målbandt ikke bare Jesus Kristus sine fiender, men han forklarte en viktig lærdom for alle som ønsket å følge ham. Vi må utvide vår innflytelsessfære. Vår tjeneste for andre skulle være uavhengig av rase, farge, rang eller bekjentskaper. Befalingen: «Styrk de svake, løft de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær,»3 har tross alt ingen forbehold.
Mange tror at for at tjeneste skal være meningsfylt, trenger den omstendelige planer og en komité. Selv om mange av disse gode prosjektene hjelper, er mye av den tjeneste som trengs i verden i dag, knyttet til vår hverdagslige omgang med hverandre. Ofte kan vi finne disse anledningene i vårt eget hjem, nabolag eller i vår egen menighet.
Følgende råd fra den bedragerske Screwtape til nevøen Wormwood i C. S. Lewis’ The Screwtape Letters, beskriver en alminnelig lidelse blant mange av oss i dag: «Gjør som du vil. Du vil finne både velvilje og ondskap i pasientens sjel. Det gjelder å rette ondskapen mot hans nærmeste naboer som han møter hver dag, og å sende hans velvilje langt ut i periferien, til mennesker han ikke kjenner. Slik blir ondskapen ytterst reell, og velviljen overveiende innbilt.»4
Ordene fra en populær salme beskriver det perfekte botemiddel:
Har jeg noen hungrige mettet i dag
fordi jeg var villig å gi?
Har jeg hjulpet den triste og trette på vei,
sto jeg syke og nødstedte bi?
Så våkn opp og gjør noe mer
enn drømme om himmelens hjem!
Gjøre godt bringer glede, la Herren deg lede
på veien til salighets hjem.5
Det følgende er begivenheter jeg har hatt det privilegium å være vitne til, som har lært meg hvordan enkle tjenestegjerninger kan hjelpe oss og dem vi får lov til å påvirke. Vår himmelske Fader plasserer kjærlige personer ved viktige veiskiller for å hjelpe oss, slik at vi ikke er overlatt til å famle i mørket alene. Disse menn og kvinner hjelper ved eksempel og med tålmodighet og kjærlighet. Det har vært min erfaring.
Jeg husker et spesielt viktig veiskille – beslutningen om å reise på heltidsmisjon. Jeg sto ved dette veiskillet i veldig lang tid. Mens jeg strevde med å bestemme meg for hvilken vei jeg skulle ta, kom min familie, mine venner og prestedømsledere og tok meg i hånden. De oppmuntret meg og utfordret meg og holdt utallige bønner på mine vegne. Min søster som var på heltidsmisjon, skrev til meg regelmessig og ga aldri opp.
Også i dag blir jeg fremdeles båret på skuldrene til gode menn og kvinner. Jeg antar at vi alle blir det. Til en viss grad er vi alle avhengige av hverandre for å kunne komme tilbake til vårt himmelske hjem.
Å forkynne evangeliets budskap er en av de mest givende måtene vi kan yte tjeneste på for dem som ikke tilhører vår tro. Jeg minnes en barndomsopplevelse med en jeg ganske enkelt vil kalle onkel Fred.
Da jeg var seks år gammel, var onkel Fred mitt verste mareritt. Han var vår nabo, og han var alltid full. Noe av det han likte aller best, var å kaste stein på huset vårt.
Ettersom mor var svært god til å lage mat, hadde vi ofte besøk av enslige voksne medlemmer fra vår lille gren. En dag da onkel Fred var edru, snakket disse medlemmene med ham og inviterte ham hjem til oss. Denne utviklingen skremte meg. Han var ikke lenger bare utenfor, men inne i huset vårt. Dette hendte noen ganger til før de til slutt klarte å overtale onkel Fred til å lytte til misjonærene. Han tok imot evangeliet og ble døpt. Han reiste på heltidsmisjon, kom hjem med heder, tok en utdannelse og giftet seg i templet. Han er nå en rettskaffen ektemann, far og prestedømsleder. Når man ser onkel Fred i dag, er det vanskelig å forestille seg at han en gang ga en seks år gammel gutt mareritt. Måtte vi alltid være oppmerksomme på anledninger til å dele evangeliet med andre.
Min mor var et flott eksempel på å hjelpe andre ved å gi dem oppmuntring. Hun lærte oss mange viktige lekser. Den leksen som har hatt den mest vedvarende virkning på meg, var hennes ønske om å hjelpe alle trengende som besøkte vårt hjem. Det plaget meg å se mange av dem dra avsted med vår mat, våre klær og til og med våre penger. Ettersom jeg var ung og vi var fattige, likte jeg ikke det jeg så. Hvordan kunne hun gi til andre når vår familie ikke engang hadde nok? Var det galt å dekke våre egne behov først? Fortjente vi ikke et behageligere liv?
I mange år strevde jeg med disse spørsmålene. Mye senere i livet fattet jeg endelig det mor prøvde å lære oss. Selv om hun kjempet med virkningene av en lammende sykdom, kunne hun ikke slutte å gi til de trengende.
«Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort.»6 Tjeneste for andre behøver ikke være noe spektakulært. Ofte er det enkle, daglige handlinger som trøster, bygger opp, oppmuntrer, støtter og får andre til å smile.
Måtte vi alltid finne anledninger til å tjene. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.