Næret ved Guds gode ord
Det er avgjørende at vi nærer dem vi underviser og leder ved å fokusere på de grunnleggende læresetningene, prinsippene og anvendelsen som det legges vekt på i Skriftene og av profeter i de siste dager.
Som ung mann arbeidet jeg sammen med min far og mine brødre med oppdrett av kveg og hester på gården vår i det sydlige Utah og nordlige Arizona. Far lærte oss at når vi ønsket å fange inn en av hestene våre for å ri den, trengte vi ikke gjøre annet enn å putte en neve korn i en bøtte og riste litt på den. Det spilte ingen rolle om hestene befant seg i en innhegning eller ute på et stort jorde, de ville komme løpende for å spise kornet. Vi kunne da fange dem ved forsiktig å tre et bissel over hodet på dem mens de spiste. Jeg var alltid forundret over at noe så enkelt fungerte så bra.
Noen ganger, når vi ikke ville ta oss tid til å hente det fra låven, pleide vi å legge litt jord i bøtten og riste den for å lure hestene til å tro at vi hadde korn til dem. Når de oppdaget at vi hadde lurt dem, ble noen stående, men andre stakk av og var nesten umulige å fange inn. Det tok ofte flere dager å gjenvinne deres tillit. Vi lærte at vi ved å ta oss tid til konsekvent å fôre hestene med korn gjorde dem mye lettere å arbeide med, og de fikk ekstra næring og mer krefter.
Selv om det er mange år siden tiden på ranchen, har den erfaringen jeg nå har beskrevet, hjulpet meg når jeg har overveid følgende spørsmål: Hva kan vi som lærere og ledere i Kirken gjøre for å sikre bedre doktrinær og åndelig næring for dem vi tjener?
Eldste Jeffrey R. Holland har sagt: «De fleste kommer ikke til Kirken bare for å søke noen nye kjensgjerninger i evangeliet eller for å treffe gamle venner, selv om begge deler er viktige. De kommer for å få en åndelig opplevelse. De ønsker fred. De ønsker at deres tro skal bli befestet og deres håp fornyet. De ønsker, kort sagt, å få næring i form av Guds gode ord, å bli styrket ved himmelens krefter. De av oss som blir kalt til å tale eller undervise eller lede, er forpliktet til å bidra til det så godt vi overhodet kan.»1
Frelseren og hans tjenere har ikke bare lært oss viktigheten av å hjelpe andre til å bli «næret ved Guds gode ord» (Moroni 6:4), de har også gitt oss inspirert rettledning om hvordan vi skal undervise og lede på beste måte. Kapittel 50 i Lære og pakter er én av mange henvisninger til slike verdifulle råd. Etter å ha fastslått det som var bekymringsfullt i mange av de tidlige grenene av Kirken, instruerte Frelseren en gruppe ledere om løsningen på problemene de sto overfor. Hans instruksjoner begynte med at han stilte et viktig spørsmål: «Derfor stiller jeg, Herren, dere dette spørsmål: Hva ble dere ordinert til?» (L&p 50:13). Herrens velkjente svar følger i vers 14: «Til å forkynne mitt evangelium ved Ånden, ja, ved Trøsteren som ble utsendt for å undervise i sannheten.»
Løsningen på problemene de hellige sto overfor i 1831, er de samme som for de utfordringer vi har i dag – vi skal undervise i Jesu Kristi evangelium ved Den hellige ånds kraft.
Kapittel 50 inneholder flere viktige løsninger med hensyn til å gi næring til dem vi underviser og leder. Den første finner vi i Frelserens formaning om å «forkynne mitt evangelium» (L&p 50:14, uthevelse tilføyd). Skriftene sier klart at det evangelium vi skal forkynne, ikke er «verdens visdom» (Mosiah 24:7), men «Kristi lære» (2. Nephi 31:21). Selv om Jesu Kristi evangelium omfatter all sannhet, har ikke alle sannheter like stor verdi.2 Frelseren har klart og tydelig sagt at Hans evangelium først og fremst er hans sonoffer. Hans evangelium er også en innbydelse til å motta forsoningens velsignelser ved tro på Kristus, omvendelse, dåp og mottakelse av Den hellige ånd og å holde trofast ut til enden.3
Akkurat som jeg lærte som ung at korn falt bedre i smak hos hestene våre enn en bøtte med jord, lærte jeg også at korn var mer næringsrikt enn høy, at høy var mer næringsrikt enn halm og at det var mulig å fôre en hest uten å gi ham næring. Som lærere og ledere er det avgjørende at vi nærer dem vi underviser og leder ved å fokusere på de grunnleggende læresetningene, prinsippene og anvendelsen som det legges vekt på i Skriftene og av profeter i de siste dager, fremfor å bruke dyrebar tid på mindre viktige emner.
Som lærer har jeg lært at en klassediskusjon om Jesu Kristi forsoning er uendelig mye viktigere enn å diskutere emner som nøyaktig hvor oldtidsbyen Zarahemla lå i forhold til vår tids geografi. Som leder har jeg lært at lederskapsmøter er mer meningsfylte hvis høyeste prioritet vies en integrert innsats for å bygge opp tro på Kristus og styrke familier, og ikke bare en samordnet kalender.
Herrens ord i kapittel 50 inneholder en advarsel om at hvis vi underviser «på noen annen måte» enn den Herren har fastsatt, «er det ikke av Gud» (L&p 50:18). Herren har bedt de av oss som virker i Kirken, om ikke å undervise i noe «annet enn det som profeter og apostler har skrevet og det som læres dem av Trøsteren gjennom troens bønn» (L&p 52:9). Vil dette si at å følge Frelserens formaning om å «forkynne mitt evangelium» innebærer at hver klasse vi underviser eller hvert møte vi leder, må begrenses til å undervise om tro og omvendelse?
President Henry B. Eyring besvarte et lignende spørsmål med: «Selvfølgelig ikke. Men det betyr at læreren og de som deltar, alltid må ha et ønske om å føre Herrens ånd inn i hjertet til medlemmene i rommet for å vekke tro og beslutning om å omvende seg og være ren.»4
En annen løsning for å sikre at de vi underviser og leder blir «næret ved Guds gode ord» (Moroni 6:4) finner vi også i Frelserens befaling om «å forkynne mitt evangelium ved Ånden, ja, Trøsteren som ble utsendt for å undervise i sannheten» (L&p 50:14, uthevelse tilføyd). Ikke bare leder Frelserens ord oss til å følge Åndens rettledning når vi forbereder oss og når vi underviser. Han sier også at det er Ånden som er den mest effektive lærer i enhver gitt situasjon.
President Joseph Fielding Smith har sagt: «Når Guds ånd taler til menneskets ånd, har den kraft til å formidle sannheten med større virkning og forståelse enn sannheten kan formidles gjennom personlig kontakt, selv om det dreier seg om himmelske sendebud.»5
For noen måneder siden var jeg på et opplæringsmøte hvor en rekke generalautoriteter hadde talt. Etter å ha nevnt den fremragende undervisning som allerede var gitt, stilte eldste David A. Bednar følgende spørsmål: «Hva er det vi lærer som ikke har blitt sagt?» Han forklarte deretter at i tillegg til å ta imot den rettledning som var gitt av dem som hadde talt eller skulle tale, skulle vi også lytte oppmerksomt etter og registrere de uuttalte tilskyndelsene som ble gitt av Den hellige ånd.
Følgende uttalelse fra vår kjære profet, president Gordon B. Hinckley, gir ytterligere råd om å undervise ved Ånden: «Vi må … få våre lærere til å snakke fra hjertet og ikke fra bøkene, å formidle sin kjærlighet til Herren og hans dyrebare verk, og på en eller annen måte vil det tenne en ild i elevenes hjerter.»6
Herrens ord i kapittel 50 i Lære og pakter gir også en inspirert norm hvorved vi alle kan evaluere effektiviteten i vår undervisning, ledelse og læring. I vers 22 leser vi: «Derfor, den som taler og den som mottar, forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen.»
Mine kjære brødre og søstre, av hele mitt hjerte ber jeg om at vi alle må gjøre alt vi kan for å nære dem vi underviser og dem vi leder, ved å gjøre dem sterke med livets brød og det levende vann som finnes i det gjengitte evangelium, i Jesu Kristi navn. Amen.