Tjeneste
Prøv å finne måter å velsigne andre på gjennom tilsynelatende enkle tjenestegjerninger.
President David O. McKay siterte en gang Abraham Lincoln slik: «Alt jeg er eller håper å bli, skylder jeg min engel av en mor.»1 Disse ordene forklarer godt mine følelser for min egen mor. Viola Jean Goates Snow, Jeanie for alle som kjente henne, ble født i 1929 og døde kort tid etter sin 60-årsdag i 1989. Hun underviste meg og oppmuntret meg. Hun overbeviste meg virkelig om at jeg kunne klare hva jeg ville. Hun disiplinerte meg også. Som mine egne sønner sier om sin mor: «Hun visste å gi meg skyldfølelse.» Mor var en fantastisk mor, et utmerket forbilde, og det går knapt en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne.
Noen år før hun gikk bort, fikk hun diagnosen kreft, en sykdom hun kjempet tappert mot. Som familie lærte vi merkelig nok at kreft er en kjærlighetssykdom. Den gir anledning til å reparere forhold, ta farvel og uttrykke kjærlighet. Noen uker før min mor døde, satt vi og snakket sammen i allrommet i mitt barndomshjem. Mor hadde god smak og likte fine ting. Hun ville så gjerne reise, men vår familie levde på et beskjedent budsjett, og disse drømmene gikk aldri helt i oppfyllelse. Med dette i mente spurte jeg henne om det var noe hun angret. Jeg ventet å få høre at hun alltid hadde ønsket seg et større og vakrere hjem, eller kanskje at hun var lei seg eller skuffet over at hun aldri hadde fått reise. Hun grunnet på spørsmålet mitt en stund, og svarte ganske enkelt: «Jeg skulle ha utført mer tjeneste.»
Svaret forbløffet meg. Mor hadde alltid tatt imot kall i Kirken. Hun hadde virket som president i Hjelpeforeningen, lærer i Søndagsskolen, besøkende lærerinne og i Primær. Som barn leverte vi hele tiden gryteretter, syltetøy og hermetisk frukt til våre naboer og medlemmer i menigheten. Da jeg minnet henne om alt dette, var hun helt upåvirket. «Jeg kunne ha gjort mer,» var alt hun sa. Mor hadde levd et eksemplarisk og rikt liv. Hun var elsket av familie og venner. Hun oppnådde mye i et liv som ofte var vanskelig, og som ble avkortet av sykdom. På tross av alt dette angret hun aller mest på at hun ikke hadde utført nok tjeneste. Jeg er ikke det minste i tvil om at min mors jordiske offer har blitt godtatt av Herren, og at hun har blitt mottatt av ham. Men hvorfor tenkte hun først og fremst på dette bare noen dager før hun døde? Hva er tjeneste, og hvorfor er det så viktig i Jesu Kristi evangelium?
For det første har vi blitt befalt å tjene hverandre. Det første bud er å elske Gud. «Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»2
Vi viser vår kjærlighet når vi hjelper og tjener hverandre.
President Gordon B. Hinckley har sagt: «Ingen kan være en sann siste-dagers-hellig som er en dårlig nabo, som ikke anstrenger seg for å hjelpe andre. Det ligger i selve evangeliets natur at vi gjør dette. Mine brødre og søstre, vi kan ikke leve for oss selv.»3
Frelseren lærte sine disipler dette viktige prinsippet i Matteus:
«Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke?
Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær?
Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?
Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.»4
Denne tjenesten må ytes uselvisk og uten tanke for egen vinning eller belønning. Den må ytes ved behov, ikke når det passer. Muligheter til å tjene er ikke alltid opplagte, ettersom det ligger i menneskets natur å tenke på våre egne ønsker og behov. Vi må motstå slike tendenser og søke muligheter til å tjene. Når vi snakker med personer som lider på grunn av sykdom, tap av kjære eller annen form for hjertesorg, er det ikke nok å si: «Ring om det er noe jeg kan gjøre.» Prøv i stedet å finne måter å velsigne andre på gjennom tilsynelatende enkle tjenestegjerninger. Det er bedre å gjøre selv forholdsvis ubetydelige ting enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.
For det annet er vi som medlemmer av Kirken forpliktet til å ta imot kall for å bidra til å bygge opp Guds rike på jorden. Når vi virker i våre forskjellige kall, velsigner vi andre. Gjennom misjonærarbeidet forandres menneskers liv når de lærer om Jesu Kristi evangelium og får et vitnesbyrd om dets sannhet. Ved det hellige arbeidet i templet velsigner vi dem som har gått foran oss. Når vi tjener i evangeliet, har vi det privilegium å undervise andre, styrke ungdommer og velsigne de små barna ved at de lærer evangeliets enkle sannheter. Gjennom tjeneste i Kirken lærer vi å gi av oss selv og hjelpe andre.
President Spencer W. Kimball, et stort forbilde på tjeneste, sa: «Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre i riket.»5 Det at vi utfører tjeneste i Kirken frigjør oss imidlertid ikke fra vårt ansvar for å tjene vår familie og våre naboer. President Kimball advarte videre og sa: «Ingen av oss bør bli så opptatt med våre tildelte oppgaver i Kirken at det ikke blir tid igjen til kristen tjeneste i det stille for våre medmennesker.»6
Til slutt har vi ansvar for å yte tjeneste i vårt lokalsamfunn. Vi skulle arbeide for å forbedre våre nabolag, våre skoler, våre kommuner og våre byer. Jeg berømmer de blant oss som, uavhengig av sin politiske overbevisning, virker innen lokal-, fylkes- eller nasjonalpolitikken for å gjøre vårt liv bedre. Jeg berømmer også dem som gir av sin tid og sine ressurser til støtte for gode kommunale og veldedige saker, som velsigner andre og gjør verden bedre. Bestefar lærte meg tidlig: «Den samfunnstjeneste vi yter er leien vi betaler for vår plass på jorden.»
Tjeneste fordrer uselviskhet og at man er villig til å dele og gi. Min hustru og jeg lærte en verdifull lekse mens vi virket i Afrika. Vi ble sendt til en distriktskonferanse i Jinja i Uganda. Tidlig lørdag morgen, før møtene begynte, benyttet vi anledningen til å se på et nytt møtehus i området. Da vi kom til bygningen, ble vi møtt av en liten gutt på 3-4 år. Han hadde kommet til kirketomten for å se hva som foregikk. Betatt av hans brede smil, stakk søster Snow hånden i vesken og ga ham en innpakket smørkaramell. Han ble strålende fornøyd.
Vi så oss om inne i møtehuset i noen minutter før vi gikk ut igjen. Vi ble møtt av 12-13 smilende barn som alle ville møte den nye lokale sukkertøydamen.
Phyllis var fortvilet, ettersom hun hadde gitt gutten sitt siste sukkertøy. Hun gestikulerte skuffet til barna at hun ikke hadde mer. Den lille gutten som først hadde møtt oss, ga så sukkertøyet tilbake til søster Snow og gjorde tegn til at hun skulle åpne det. Tung om hjertet gjorde Phyllis det, i sikker forventning om at gutten skulle putte sukkertøyet i munnen rett foran sine misunnelige venner.
Til vår store forbauselse gikk han isteden til hver av sine venner, som rakte ut tungen og fikk ett ettertraktet slikk av smørkaramellen. Den lille gutten fortsatte rundt i sirkelen på denne måten, og slikket innimellom på sukkertøyet selv, helt til det var borte.
Man kan påpeke den manglende hygienen ved denne handlingen, men ingen kan bestride det eksemplet denne lille gutten viste. Det å være uselvisk, dele og gi er vesentlig for tjeneste. Dette barnet hadde lært denne leksen godt.
Det er mitt håp og min bønn at vi alle må gjøre mer for å yte tjeneste. Hvis vi ikke tjener, kan vi ikke motta fylden av det gjengitte evangeliums privilegier og velsignelser. I Jesu Kristi navn. Amen.