Fru Patton – historien fortsetter
Jeg er sikker på at vår himmelske Fader var oppmerksom på hennes behov og ville at hun skulle høre evangeliets trøstende sannheter.
Jeg savner min kollega James E. Faust i dag, og uttrykker min kjærlighet til hans kjære hustru og familie. Jeg er sikker på at han tjener Herren et annet sted. Jeg ønsker velkommen de nylig oppholdte generalautoritetene, president Eyring, eldste Cook og eldste González, og jeg lover dem at de har min fulle støtte.
For 38 år siden, på en generalkonferanse i Tabernaklet på Temple Square, talte jeg om en av mine barndomsvenner, Arthur Patton, som døde i ung alder. Talen hadde tittelen «Fru Patton, Arthur lever»1. Jeg rettet min tale til Arthurs mor, fru Patton, som ikke var medlem av Kirken. Selv om jeg hadde lite håp om at fru Patton faktisk ville høre min tale, ville jeg formidle til alle som kunne høre meg, evangeliets strålende budskap om håp og kjærlighet. I det siste har jeg følt meg tilskyndet til igjen å tale om Arthur og fortelle dere hva som hendte i etterkant av min opprinnelige tale.
La meg først fortelle dere om Arthur. Han hadde blondt, krøllet hår og et smil som gikk fra øre til øre. Han var høyere enn alle andre gutter i klassen. Det var vel derfor Arthur i 1940, da den store konflikten som utviklet seg til 2. verdenskrig, feiet over mye av Europa, klarte å lure rekrutteringsoffiserene og verve seg i Sjøforsvaret da han bare var 15 år gammel. For Arthur og mesteparten av guttene var krigen et stort eventyr. Jeg husker hvor stilig han var i uniform. Å, som vi ønsket at vi var eldre, eller iallfall høyere, så vi også kunne verve oss.
Ungdommen er en svært spesiell periode i livet. Som Longfellow skrev:
Den vakre ungdom! Deres lys strømmer
Med illusjoner, håp og drømmer!
Bok med begynnelser, historie uten ende,
Hver pike en heltinne og hver mann en frende!2
Arthurs mor var så stolt av den blå stjernen som prydet hennes stuevindu. Den viste alle forbipasserende at hennes sønn bar sitt lands uniform og var i aktiv tjeneste. Når jeg gikk forbi huset, åpnet hun ofte døren og inviterte meg inn for å lese det siste brevet fra Arthur. Øynene hennes fyltes med tårer, og så ble jeg bedt om å lese høyt. Arthur betydde alt for sin mor, som var enke.
Jeg kan ennå se for meg fru Pattons rue hender når hun omhyggelig la brevet tilbake i konvolutten. Dette var hardtarbeidende hender. Fru Patton var rengjøringshjelp i en kontorbygning i sentrum. Hver dag, med unntak av søndager, kunne man se henne gå nedover fortauet, bærende på bøtte og kost, med det grå håret satt opp i en stram knute, og med skuldre som var slitne etter hardt arbeid og krummet av alderdom.
I mars 1944, mens krigen ennå raste, ble Arthur overført fra USS Dorsey, en jager, til USS White Plains, et hangarskip. Mens de lå i Saipan i det sydlige Stillehavet, ble skipet angrepet. Arthur var en av dem som omkom på havet.
Den blå stjernen ble tatt ned fra sin innviede plass i vinduet mot gaten i Pattons hus. Den ble erstattet med en i gull, noe som betydde at han som den blå stjernen hadde representert, var drept i strid. Et lys ble slukket i fru Pattons liv. Hun famlet i det ytterste mørke og dyp fortvilelse.
Med en bønn i hjertet nærmet jeg meg den kjente gangveien inn til Pattons hus, og jeg funderte på hvilke trøstens ord som kunne komme fra en stakkars gutt.
Døren ble åpnet, og fru Patton omfavnet meg som hun ville gjort med sin egen sønn. Hjemmet ble til kirkesal, der en sønderknust mor og en usikker gutt knelte i bønn.
Da vi reiste oss, så fru Patton meg i øynene og sa: «Tommy, jeg tilhører ingen kirke, men det gjør du. Si meg, vil Arthur leve igjen?» Etter beste evne bar jeg vitnesbyrd for henne om at Arthur virkelig ville leve igjen.
På generalkonferansen for så lenge siden, da jeg fortalte denne historien, nevnte jeg at jeg hadde mistet kontakten med fru Patton, men at jeg enda en gang ønsket å svare på hennes spørsmål: «Vil Arthur leve igjen?»
Jeg snakket om verdens Frelser, som vandret på de støvete veiene i landsbyer som vi nå i ærbødighet kaller Det hellige land, som fikk de blinde til å se, de døve til å høre, de lamme til å gå og de døde til å leve, han som ømt og kjærlig forsikret oss: «Jeg er veien, sannheten og livet.»3
Jeg forklarte at livets plan og en forklaring av dens evige kurs kom til oss fra himmelens og jordens Herre, ja, den Herre Jesus Kristus. For å forstå meningen med døden, må vi forstå hensikten med livet.
Jeg nevnte at Herren i denne evangelieutdeling har sagt: «Og nå, sannelig sier jeg dere, jeg var i begynnelsen hos Faderen og er den Førstefødte.»4 «Mennesket var også i begynnelsen hos Gud.»5
Profeten Jeremia skrev:
«Herrens ord kom til meg, og det lød så:
Før jeg dannet deg … , kjente jeg deg, og før du kom ut … , helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.»6
Fra den storslagne åndeverden kommer vi inn på livets store scene for å vise vår lydighet til alle Guds befalinger. I jordelivet vokser vi fra hjelpeløse smårollinger til nysgjerrige barn, og så til reflekterende voksne. Vi opplever glede og sorg, tilfredsstillelse og skuffelse, suksess og nederlag. Vi smaker det søte, men også det bitre. Slik er jordelivet.
Til hvert liv kommer så den erfaringen vi kaller døden. Ingen er unntatt. Alle må gå gjennom dens porter.
For de fleste er det noe uhyggelig og mystisk ved denne ubudne gjest vi kaller døden. Kanskje er det frykt for det ukjente som får mange til å frykte den.
Arthur Patton døde raskt. Andre pines. Vi vet gjennom Guds åpenbarte ord at «alle menneskers ånder så snart de har forlatt dette dødelige legeme …, blir tatt hjem til den Gud som ga dem liv»7.
Jeg forsikret fru Patton og alle andre som lyttet, om at Gud aldri ville svikte dem – at han sendte sin enbårne Sønn til verden for å lære oss ved eksempel hva slags liv vi skulle leve. Hans Sønn døde på korset for å forløse hele menneskeheten. Hans ord til den sørgende Marta og til hans disipler i dag, gir oss trøst:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»8
«I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.
… [Jeg] kommer … igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.»9
Jeg gjentok vitnesbyrdene til Johannes åpenbareren og apostelen Paulus. Johannes skrev:
«Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud…
Havet gav tilbake de døde som var i det.»10
Paulus erklærte: «For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.»11
Jeg forklarte at frem til den strålende oppstandelses morgen må vi vandre i tro. «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.»12
Jeg beroliget fru Patton og sa at Jesus inviterte henne og alle andre:
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»13
I min tale forklarte jeg for fru Patton at en slik kunnskap ville hjelpe henne gjennom hennes sorg – at hun aldri ville havne i den vantroendes tragiske situasjon, som etter å ha mistet en sønn skal ha sagt følgende mens hun så kisten bli senket ned i moder jord: «Farvel, gutten min. Farvel for alltid.» Isteden kunne hun med hevet hode, ufortrødent mot og urokkelig tro, løfte blikket og se bakenfor det blå Stillehavets brytende bølger og hviske: «Farvel, Arthur, min dyrebare sønn. Farvel – til vi ses igjen.»
Jeg siterte Tennysons ord, som om det var Arthur som sa til henne:
Stjerne og soleglad,
og eitt lydt rop på meg.
Gå roleg, hav, om fall og flu og svard,
når no til sjøs eg dreg…
Skyming og klokkespel,
så natti mørk og stor:
Syrg ikkje når til slutt eg bed farvel
og gjeng om bord.
Om flodi ber meg langt på ukjend kos
frå heimleg tid og veg,
eg vonar standa andsynes min los,
når broti bryt bak meg.14
Idet jeg rundet av min tale for så mange år siden, uttrykte jeg til fru Patton mitt personlige vitnesbyrd som et spesielt vitne, og sa at Gud vår Fader var oppmerksom på henne – at hun gjennom oppriktig bønn kunne kommunisere med ham. At han også hadde en Sønn som døde, den Herre Jesus Kristus. At han er vår talsmann hos Faderen, Fredsfyrsten, vår Frelser og guddommelige Forløser, og at vi én dag vil få se ham ansikt til ansikt.
Jeg håpet at mitt budskap til fru Patton ville nå frem til og berøre andre som hadde mistet sine kjære.
Og nå, mine brødre og søstre, vil jeg gi dere resten av denne beretningen. Jeg holdt min tale 6. april 1969. Som sagt, hadde jeg lite eller intet håp om at fru Patton faktisk ville høre den. Jeg hadde ingen grunn til å tro at hun noensinne ville lytte til generalkonferansen. Som nevnt var hun ikke medlem av Kirken. Men så fant jeg ut at noe bortimot et mirakel hadde hendt. Uten den minste anelse om hvem som kom til å tale på generalkonferansen eller hvilke emner de ville tale om, hadde fru Pattons siste-dagers-hellige naboer i California, hvor hun da bodde, invitert henne hjem til seg for å lytte til et møte av konferansen sammen med dem. Hun takket ja til invitasjonen, og lyttet derfor til nettopp det møtet hvor jeg rettet min tale til henne personlig.
Den første uken i mai 1969 fikk jeg til min forbauselse og glede et brev poststemplet i Pomona, California, datert 29. april 1969. Det var fra Terese Patton. Jeg vil lese en del av dette brevet for dere:
«Kjære Tommy
Jeg håper du ikke har noe imot at jeg kaller deg Tommy, siden det er slik jeg alltid tenker på deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg for den trøstende talen du holdt.
Arthur var 15 år gammel da han vervet seg i Sjøforsvaret. Han ble drept en måned før sin 19-årsdag, 5. juli 1944.
Det var flott av deg å tenke på oss. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg for dine trøstende ord, både da Arthur døde og igjen i talen din. Jeg har hatt mange spørsmål i årenes løp, og du har besvart dem. Jeg føler nå fred angående Arthur… Måtte Gud alltid velsigne og bevare deg.
Kjærlig hilsen
Terese Patton»15
Mine brødre og søstre, jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg ble tilskyndet til å holde akkurat den talen på generalkonferansen i 1969. Heller ikke tror jeg det var tilfeldig at Terese Patton ble invitert hjem til sine naboer til akkurat det møtet av konferansen. Jeg er sikker på at vår himmelske Fader var oppmerksom på hennes behov og ville at hun skulle høre evangeliets trøstende sannheter.
Selv om fru Patton for lengst har forlatt jordelivet, har jeg følt en sterk tilskyndelse til å formidle til dere hvordan vår himmelske Fader velsignet og hjalp henne, en enke, da hun trengte det. Av hele min sjels styrke, vitner jeg om at vår himmelske Fader elsker hver eneste av oss. Han hører bønner fra et ydmykt hjerte, han hører våre rop om hjelp, slik han hørte fru Patton. Hans Sønn, vår Frelser og Forløser, taler til hver og en av oss i dag: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham.»16
Vil vi høre etter når han banker? Vil vi høre hans røst? Vil vi åpne døren for Herren, så vi kan få den hjelp han så gjerne vil gi oss? Det ber jeg om at vi vil, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.