Gjør det nå

Eldste Donald L. Hallstrom

i De sytti

Det er nå vi må forsone oss med Gud gjennom den barmhjertige forandringsprosess som Forløseren har gjort mulig for oss.

Da vårt eldste barn (som nå er far til tre og sitter i denne prestedømsforsamlingen i kveld) var 11 år gammel, fikk han i oppgave, sammen med de andre sjetteklassingene på skolen, å levere inn sin favorittoppskrift. Som klassens bidrag til en stor vårmesse laget sjetteklassingene en kokebok som skulle distribueres i nabolaget. Da læreren presenterte prosjektet og tidsfristen fredag i neste uke, tenkte straks vår sønn Brett at det var rikelig med tid til å gjøre oppgaven senere, og tenkte ikke mer over den. I begynnelsen av den neste uken, da læreren minnet elevene på tidsfristen på fredag, tenkte Brett at han lett kunne gjøre oppgaven torsdag kveld, og i mellomtiden kunne han holde på med andre morsommere sysler.

Da fredagen kom, ba læreren elevene sende sine oppskrifter fremover i klassen. Bretts utsettelse førte til at han hadde glemt oppgaven og var fullstendig uforberedt. Oppskaket snudde han seg til en medelev som satt i nærheten, og fortalte om problemet sitt. Klassekameraten ville hjelpe og sa: «Jeg har en ekstra oppskrift. Hvis du vil, kan du bruke en av mine.» Brett tok kjapt oppskriften, skrev sitt navn på den og leverte den. Han følte at han nå hadde unngått eventuelle konsekvenser av at han ikke var forberedt.

En kveld flere uker senere kom jeg hjem fra jobben for å fiffe meg opp litt før jeg skulle på kveldens møter i Kirken. Noen dager tidligere hadde jeg blitt kalt til stavspresident etter å ha vært biskop i mange år. Vi var relativt godt kjent i nabolaget som medlemmer av Kirken som prøvde å etterleve vår religion. «Det er noe du må se,» sa min hustru Diane idet jeg kom inn døren. Hun ga meg en innbundet bok hvor en side var merket. Jeg tok en kjapp titt og så at boken het Noelaniskolens favoritter – 1985, slo så opp på den merkede siden og leste «Familien Hallstroms favorittoppskrift – Bacardi-romkake».

Mange av oss setter oss selv i omstendigheter med langt større konsekvenser enn forlegenhet, fordi vi utsetter å fullt ut omvende oss til Jesu Kristi evangelium. Vi vet hva som er riktig, men vi utsetter det fulle åndelige engasjement på grunn av latskap, frykt, bortforklaring eller mangel på tro. Vi overbeviser oss selv om at «én dag skal jeg gjøre det». Men for mange kommer aldri «én dag», og selv for andre som til slutt gjør en forandring, medfører utsettelsen et ugjenkallelig tap av fremgang og uunngåelig tilbakegang.

Som ledd i en selvransakelse når det gjelder utsettelse av åndelige ting, hvilken holdning har vi når vi går på Kirkens møter? Er det å søke lærdom «ved studium og også ved tro» (se L&p 88:118), som på umerkelig vis overfører det vi lærer til det vi gjør? Eller har vi en «jeg har hørt alt sammen før»-mentalitet som øyeblikkelig blokkerer Åndens tilgang til vårt sinn og vårt hjerte og lar utsettelse bli en vesentlig del av vår karakter?

Følgende ble sagt om en fremstående undersøker av den tidlige gjenopprettede kirke, som inngikk en pakt om at han ville adlyde alle befalinger Herren ville gi ham: «Og han mottok ordet med glede, men straks fristet Satan ham, og … verdens bekymringer … fikk ham til å forkaste ordet» (L&p 40:2). Sammenlign dette med Herrens tydelige erklæring: «Den som mottar min lov og holder den, han er min disippel» (L&p 41:5).

Alma erklærte følelsesladet: «Og nå, mine brødre, ønsker jeg fra dypet av mitt hjerte – ja, med så stor engstelse at det volder meg smerte – at dere vil lytte til mine ord og legge bort deres synder og ikke utsette deres omvendelsesdag» (Alma 13:27).

Amulek, Almas venn og undervisningsledsager, forsterket budskapet ved å erklære:

«For se, dette liv er den tid menneskene har til å forberede seg til å møte Gud. Ja, se, denne livsdag er dagen menneskene har til å utføre sitt arbeide.

Og nå, som … dere har hatt så mange vitnesbyrd, ber jeg dere innstendig om ikke å utsette deres omvendelsesdag inntil enden» (Alma 34:32-33).

Da jeg var lærer i Det aronske prestedømme, virket det som om jeg hver lørdag morgen i flere måneder våknet av at min far gjorde hagearbeid utenfor soveromsvinduet mitt. (Det tok lang tid før jeg endelig skjønte hvorfor han alltid begynte å arbeide under mitt vindu.) Etter å ha prøvd å overhøre rabalderet en stund, sto jeg opp og gikk ut for å utføre min ukentlige plikt med å hjelpe ham å vedlikeholde hagen rundt vårt hjem.

Det var kanskje etter noen morgener hvor jeg ikke var så kjapp til å stå opp, eller andre tilfeller hvor hans gjentatte oppfordringer trengtes før jeg gjorde noe, at min far en dag satte seg ned med meg og viste meg et stort bilde av et dovendyr, et dyr som er kjent for sin dovenskap. Så slo han opp i Lære og pakter og fikk meg til å lese: «For se, det er ikke tjenlig at jeg befaler i alle ting, for den som må befales i alle ting, er en doven og ikke en klok tjener, derfor får han ingen lønn» (L&p 58:26; uthevelse tilføyd). Siden den dagen har dette bildet og denne leksjonen hatt stor betydning for meg.

En av president Spencer W. Kimballs effektive oppfordringer var den konsise «Gjør det». Han utvidet den senere til «Gjør det nå» for å understreke tidsaspektet.

President Kimball forklarte også det dyptpløyende prinsipp at utsettelse fører til tap av opphøyelse. Han sa: «En av de alvorligste menneskelige feil i alle tidsaldre er at man utsetter ting, er uvillig til å påta seg personlig ansvar her og nå… Mange har tillatt seg å bli … henfalne til mental og åndelig dovenskap og til å jage etter verdslige gleder» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Spencer W. Kimball [2006], 5).

Mange av oss ønsker den lette vei – den prosessen som ikke fordrer seriøst arbeid og offer. Jeg trodde en gang at jeg hadde funnet den. Mens jeg kjørte gjennom en grønnkledd dal ovenfor byen Honolulu, så jeg opp, og der var den – Den lette vei! Mens jeg drømte om de livsendrende fordelene av min oppdagelse, fant jeg frem et kamera for å dokumentere det lykksalige øyeblikket. Da jeg kikket gjennom søkeren, ble imidlertid mitt fokus både i bokstavelig og billedlig forstand klart. Et stort gult skilt fikk meg tilbake til virkeligheten – Den lette vei var en blindvei!

Utsettelse kan virke som den lette vei, ettersom det for et øyeblikk tar bort den innsats som kreves for å oppnå noe av verdi. Men ironisk nok medfører utsettelse over tid til en tung bør preget av skyldfølelse og en hul mangel på tilfredsstillelse. Timelige og, enda viktigere, åndelige mål kan ikke oppnås ved utsettelse.

Det er nå vi må utøve vår tro. Det er nå vi må bestemme oss for rettferdighet. Det er nå vi må gjøre hva enn som trengs for å komme ut av våre uønskede omstendigheter. Det er nå vi må forsone oss med Gud gjennom den barmhjertige forandringsprosess som menneskehetens Forløser har gjort mulig for oss.

Vi appellerer:

Til alle som har mottatt et vitnesbyrd om sannheten av evangeliet og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men ennå ikke er døpt og bekreftet.
Til alle som bærer Det aronske eller Det melkisedekske prestedømme, som enten ved overtredelse eller bare ved ikke å gjøre noe, lever i strid med en hellig ed og pakt (se L&p 84:33-39).
Til alle medlemmer av Kirken som har mottatt sin begavelse, men som ikke nå er verdig til en tempelanbefaling.
Til alle medlemmer som har blitt fornærmet av en annens handlinger og på et eller annet vis har trukket seg bort fra Kirken.
Til alle som lever et dobbeltliv under byrden av uoppgjorte synder.

Jeg vitner om at vi alle kan forandre oss, og at vi kan gjøre det nå. Det blir kanskje ikke lett, men våre lidelser kan bli «oppslukt i gleden over Kristus» (Alma 31:38). Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.