Det største bud
Når vi strekker oss ut for å hjelpe de minste av vår himmelske Faders barn, gjør vi det mot ham.
Brødre og søstre, jeg vil stille dere et svært viktig spørsmål. Hvilken egenskap er mest typisk for oss som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?
I dag har jeg tenkt å tale om svaret på dette spørsmålet.
I det første århundret etter Kristus var medlemmene av den voksende Kirken i Korint entusiastiske over evangeliet. Nesten alle var nye konvertitter til Kirken. Mange ble tiltrukket av den gjennom apostelen Paulus’ og andres forkynnelse.
Men de hellige i Korint var også trettekjære. De kranglet seg imellom. Noen følte at de var bedre enn andre. De saksøkte hverandre.
Da Paulus hørte dette, ble han frustrert og skrev et brev hvor han bønnfalt dem om å bli mer samstemte. Han besvarte mange av de spørsmålene de hadde kranglet om. På slutten fortalte han dem så at han ville vise dem «en enda bedre vei»1.
Husker dere hva han så skrev?
«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet,» sa han, «da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.»2
Paulus’ budskap til denne nye gruppen hellige var enkelt og direkte: Ingenting dere gjør spiller noen særlig rolle om dere ikke har kjærlighet. Dere kan tale i tunger, ha profetiens gave, forstå alle mysterier og besitte all kunnskap. Selv om dere har tro til å flytte fjell, vil det ikke gagne dere det minste.3
«Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet.»4 Frelseren var et forbilde på denne kjærligheten og forfektet den selv mens han ble plaget av dem som foraktet og hatet ham.
Ved ett tilfelle prøvde fariseerne å lure Jesus ved å stille ham et tilsynelatende umulig spørsmål: «Mester!» spurte de, «hvilket bud er det største i loven?»5
Fariseerne hadde diskutert dette spørsmålet inngående, og hadde funnet over 600 bud.6 Hvis det var så vanskelig for de lærde å prioritere dem, trodde de helt sikkert at spørsmålet ville være umulig for denne tømrersønnen fra Galilea.
Men da fariseerne hørte svaret, må de ha blitt urolige, for det pekte på deres største svakhet. Han svarte:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.
Dette er det største og første bud.
Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.
På disse to bud hviler hele loven og profetene.»7
Siden den dagen har denne inspirerte uttalelsen blitt gjentatt gjennom mange generasjoner. For vår del er målet på vår kjærlighet målet på vår sjels storhet.
Skriftene forteller oss: «Den som elsker Gud, han er kjent av ham.»8 For et storartet løfte – å være kjent av ham. Å tenke på at himmelens og jordens Skaper kan kjenne oss og elske oss med en ren og evig kjærlighet, får ånden til å sveve.
I 1840 sendte profeten Joseph et brev til De tolv, hvor han sa: «Kjærligheten er et av de mest typiske trekk ved Guddommen og skulle også komme til uttrykk hos dem som trakter etter å være Guds sønner. Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men reiser omkring i hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten.»9
Når vi strekker oss ut i kjærlighet til menneskene rundt oss, oppfyller vi den andre halvdelen av det største bud om å «elske din neste som deg selv».10
Begge bud er nødvendige, for når vi bærer hverandres byrder, oppfyller vi Kristi lov.11
Kjærlighet er begynnelsen, hoveddelen og slutten på en disippels vei. Den lindrer, gir råd, helbreder og trøster. Den leder oss gjennom mørke daler og gjennom dødens slør. Til slutt fører kjærligheten oss til det evige livs herlighet og prakt.
For meg har profeten Joseph Smith alltid vært et forbilde på Kristi rene kjærlighet. Mange spurte hvorfor han fikk så mange tilhengere og beholdt dem. Hans svar var: «Det er fordi jeg er i besittelse av kjærlighetens prinsipp.»12
Det fortelles en historie om en 14 år gammel gutt som hadde kommet til Nauvoo på leting etter sin bror som bodde i området. Den unge gutten kom om vinteren, uten penger og uten venner. Da han spurte etter sin bror, ble gutten ført til et stort hus som så ut som et hotell. Der møtte han en mann som sa: «Kom inn, gutten min, vi skal ta vare på deg.»
Gutten takket ja og ble ført inn i huset, hvor han fikk mat, varme og en seng å sove i.
Dagen etter var det bitende kaldt, men gutten gjorde seg likevel klar til å gå de 13 kilometerne dit broren var.
Da mannen i huset så dette, ba han den unge gutten om å bli en stund. Han sa det ville komme et hestespann snart, og at han kunne få sitte på med dem.
Da gutten innvendte at han ikke hadde noen penger, sa mannen at han ikke skulle tenke på det, at de ville ta seg av ham.
Senere fant gutten ut at mannen i huset var ingen ringere enn Joseph Smith, mormonprofeten. Gutten husket denne kjærlighetshandlingen resten av sitt liv.13
I et budskap under Tabernakelkorets «Musikk og det talte ord» nylig ble det fortalt en historie om en eldre mann og kvinne som hadde vært gift i mange år. Ettersom hustruen var i ferd med å miste synet, kunne hun ikke lenger ta vare på seg selv slik hun hadde gjort i så mange år. Uten å bli spurt om det, begynte mannen å lakkere fingerneglene hennes.
«Han visste at hun kunne se fingerneglene sine når hun holdt dem rett foran øyene i akkurat passe vinkel, og de fikk henne til å smile. Han likte å se henne lykkelig, så han fortsatte å lakkere neglene hennes i over fem år før hun gikk bort.»14
Det er et eksempel på Kristi rene kjærlighet. Noen ganger er ikke den største kjærligheten å finne i de dramatiske scener som diktere og forfattere udødeliggjør. Ofte er de største tilkjennegivelsene av kjærlighet de enkle, vennlige handlinger som vi utfører for dem vi møter på livets vei.
Sann kjærlighet varer evig. Den er evig tålmodig og tilgivende. Den tror, håper og utholder alt. Det er den kjærlighet vår himmelske Fader har til oss.
Vi lengter alle etter å oppleve den slags kjærlighet. Selv når vi gjør feil, håper vi at andre vil elske oss til tross for våre svakheter – selv om vi ikke fortjener det.
Det er vidunderlig å vite at vår himmelske Fader elsker oss – selv med alle våre lyter! Hans kjærlighet er slik at selv om vi skulle gi opp overfor oss selv, så vil aldri han gjøre det.
Vi ser oss selv i lys av i går og i dag. Vår himmelske Fader ser oss i evighetens lys. Selv om vi tar til takke med noe mindre, gjør ikke vår himmelske Fader det. Han ser oss som den strålende person vi er i stand til å bli.
Jesu Kristi evangelium forandrer oss. Det tar oss som jordens menn og kvinner og foredler oss til evighetens menn og kvinner.
Virkemiddelet for denne foredlingen er vår Kristus-like kjærlighet. Det finnes ingen smerte den ikke kan lindre, ingen bitterhet den ikke kan fjerne eller hat den ikke kan forandre. Den greske skuespillforfatteren Sofokles skrev: «Ett ord befrir oss fra alle livets byrder og smerter. Det ordet er kjærlighet.»15
Våre mest skattede og hellige øyeblikk er de som er fylt med kjærlighet. Jo større vår kjærlighet er, jo større blir vår glede. Til syvende og sist er utvikling av den slags kjærlighet det sanne mål på suksess i livet.
Elsker du Herren?
Tilbring tid med ham. Mediter over hans ord. Ta hans åk på dere. Legg vinn på å forstå og adlyde, «for dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud».16 Når vi elsker Herren, er ikke lydighet lenger noen byrde. Lydighet blir en glede. Når vi elsker Herren, søker vi de ting som gagner oss og vender vårt hjerte mot det som vil velsigne andre og bygge dem opp.
Etter hvert som vår kjærlighet til Herren blir dypere, blir vårt sinn og vårt hjerte renset. Vi opplever en «stor forandring i … våre hjerter – så vi ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt».17
Brødre og søstre, når dere med bønnens hjelp vurderer hva dere kan gjøre for å bli mer harmoniske og åndelige og bygge opp Guds rike, må dere overveie deres hellige plikt til å lære andre å elske Herren og sine medmennesker. Dette er hovedhensikten med vår eksistens. Uten nestekjærlighet – eller Kristi rene kjærlighet – har det liten betydning hva annet vi oppnår. Med den blir alt annet pulserende og levende.
Når vi inspirerer og lærer andre å fylle hjertet med kjærlighet, strømmer lydigheten innenfra og viser seg i frivillige handlinger av selvoppofrelse og tjeneste. De som gjør sitt hjemmelærerarbeid av plikt, oppfyller kanskje sin forpliktelse. Men de som gjør sitt hjemmelærerarbeid av oppriktig kjærlighet til Herren og sine medmennesker, vil trolig ha en helt annen innstilling til denne oppgaven.
Så tilbake til mitt opprinnelige spørsmål: «Hvilken egenskap er mest typisk for oss som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?» Jeg vil svare: Vi er et folk som elsker Herren av hele vårt hjerte, vår sjel og vårt sinn, og vi elsker vår neste som oss selv.
Det er vår signatur som folk. Det er som et fyrtårn for verden som viser hvem sine disipler vi er.18
På den siste dag vil ikke Frelseren spørre hva slags kall vi har hatt. Han vil ikke spørre om våre materielle eiendeler eller vår berømmelse. Han vil spørre om vi hjalp de syke, ga mat og drikke til de sultne, besøkte dem som satt i fengsel eller styrket de svake.19 Når vi strekker oss ut for å hjelpe de minste av vår himmelske Faders barn, gjør vi det mot ham.20 Dette er kjernen i Jesu Kristi evangelium.
Hvis vi virkelig vil lære å elske, trenger vi bare å reflektere over vår Frelsers liv. Når vi tar del i nadverdens symboler, blir vi minnet om det største eksempel på kjærlighet i verdens historie. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.»21
Frelserens kjærlighet til oss var så stor at den fikk «Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore».22
Fordi Frelseren la ned sitt liv for oss,23 har vi et klart håp, en tillit til og en visshet om at når vi forlater denne jordiske tilværelse, vil vi igjen få leve sammen med ham. Gjennom Jesu Kristi forsoning kan vi bli renset for synd og få del i vår allmektige Faders gave. Da vil vi få kjenne den herlighet som Gud har «beredt for dem som elsker ham».24
Slik er kjærlighetens kraft til forandring.
Da Jesus ga sine disipler det nye bud: «Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre,»25 ga han dem den store nøkkel til lykke i dette liv og herlighet i det kommende.
Kjærlighet er det største av alle budene – alle andre hviler på det. Det er vårt fokus som tilhengere av Den levende Kristus. Det er den egenskapen, hvis den utvikles, som i størst grad vil forbedre vårt liv.
Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud lever. Hans kjærlighet er uendelig og evig. Den omfatter alle hans barn. Fordi han elsker oss, har han gitt oss profeter og apostler til å veilede oss i vår tid. Han har gitt oss Den hellige ånd som underviser, trøster og inspirerer.
Han har gitt oss sine skrifter. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for at han har gitt oss alle et hjerte som er i stand til å oppleve Kristi rene kjærlighet.
Jeg ber om at vårt hjerte må bli fylt med denne kjærligheten, og at vi må strekke oss ut til vår himmelske Fader og andre med et nytt perspektiv og en ny tro. Jeg vitner om at hvis vi gjør dette, vil vi få et rikere liv. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.