«Fø mine får»
Gjennom våre faste månedlige besøk til våre søstre, kan vi knytte bånd av kjærlighet, vennskap og tillit.
Det er med ydmykhet jeg står foran dere for å formidle noen av mine følelser. Jeg er en meget ordinær kvinne, ubetydelig ifølge verdens normer, men Herren har i sin store barmhjertighet alltid velsignet meg med unike muligheter og en svært verdifull gave: Jeg har fått et vitnesbyrd om evangeliets sannhet og om Jesus Kristus og hans sonoffer. Jeg har følt Den hellige ånds veiledning siden jeg var bare 14 år gammel, da jeg begynte å lytte til misjonærene og lese Mormons bok. Mitt vitnesbyrd brenner alltid i mitt hjerte, og min tro er urokkelig. Denne troens og vitnesbyrdets gave har velsignet meg rikelig.
I dag står jeg blant de beste og mest dyrebare kvinner i verden, og jeg føler tyngden av det store ansvar som hviler på meg i dette øyeblikk. Jeg har bedt, studert og grunnet på Skriftene for å få inspirasjon til å si det Herren ønsker at jeg skal si til dere ved denne anledning.
Som et Hjelpeforenings-presidentskap har vi studert og grunnet over Hjelpeforeningens historie og formål – denne unike organisasjonen som ble organisert av en Guds profet for å tjene og velsigne Kirkens kvinner. Denne inspirerte opprinnelse kom som svar på de kjærlige ønsker kvinnene på den tiden hadde. Den ble organisert med to meget klare formål, nemlig å hjelpe de fattige og frelse sjeler.1
Søster Beck nevnte at én ting denne kirkens kvinner kan og skulle være flinke til, er å yte hjelp.
Overvei prinsippet som forkynnes i Johannes 21:15-17. Herren spurte Peter: «Elsker du meg?» Peter svarte: «Du vet at jeg har deg kjær.» Og Herren svarte: «Fø mine lam!» Herren spurte ham igjen: «Har du meg kjær?» Igjen svarte Peter: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Herren sa til Peter: «Vokt mine får.» Herren spurte ham for tredje gang: «Har du meg kjær?» Peter svarte: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sa til ham: «Fø mine får!»
Som Kristi disipler erklærer også vi at vi elsker ham. Hvordan skal vi så fø hans får?
En av måtene Hjelpeforenings- søstre kan fø hans får på, er som besøkende lærerinner. Formålet med besøkende lærerinner er å bygge opp et omsorgsfullt forhold til hver enkelt søster og tilby støtte, trøst og vennskap.
-
Besøke hver tildelte søster regelmessig (om mulig hjemme en gang i måneden).
-
Finne ut om søsterens og hennes familie har åndelige og timelige behov.
-
Tilby passende hjelp.
-
Gi åndelig undervisning i form av et månedlig budskap.»3
Herren har velsignet kvinner med guddommelige egenskaper som kjærlighet, medfølelse, vennlighet og nestekjærlighet. Gjennom våre månedlige besøk som besøkende lærerinner står det i vår makt å være til velsignelse for hver enkelt søster ved å vise kjærlighet og omtanke, medfølelse og nestekjærlighet. Uansett hvilke omstendigheter vi befinner oss i, så har vi alle mulighet til å bygge opp og nære andre.
Jeg har bodd i mange land i Mellom- og Syd-Amerika, og i Karibia og Spania. Jeg har sett besøkende lærerinner trofast utføre sitt oppdrag over lange avstander til fots eller med buss, T-bane eller tog. Min venninne Ana var en ung mor i Costa Rica som trofast gikk ut som besøkende lærerinne hver måned, til fots og mange ganger i øsende regnvær. 30 år senere er hun i dag bestemor og fremdeles en trofast besøkende lærerinne. Hun har vært til velsignelse for så mange.
Gjennom våre faste månedlige besøk til våre søstre kan vi knytte bånd i kjærlighet, vennskap og tillit. Hvis vi følger Åndens tilskyndelser, vil vi bli mer oppmerksomme på andre menneskers behov. Hvis vi handler ifølge disse guddommelige tilskyndelsene, kan vi være til velsignelse for dem som trenger det. Men vi må være villige til å gi – av våre midler og av vår tid. Det sanne mål på vårt liv er ikke hvor mye vi får, men hvor mye vi gir. Som besøkende lærerinner får vi muligheter til å gi ved å avhjelpe hverandres fysiske, åndelige og følelsesmessige behov.
Da vi bodde i Den dominikanske republikk, dro jeg for å besøke en søster som nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset etter å ha født sitt tredje barn. Jeg ble overrasket over hvor frisk og rolig hun virket. De andre to barna var fremdeles så små! Noen minutter inn i vår samtale fortalte hun meg hvor fredfylt hun følte seg fordi Hjelpeforenings-søstrene i hennes menighet hadde skrevet seg på liste for å komme og hjelpe henne hver dag en tid fremover. Hun følte seg elsket.
Mine besøkende lærerinner var alltid de første som besøkte meg og kom med måltider da jeg kom hjem med hvert av mine nyfødte barn i San José, Costa Rica.
President Boyd K. Packer har sagt at tjeneste i Hjelpeforeningen «foredler og helliggjør hver enkelt søster», og han har bedt oss «prioritere tjeneste i Hjelpeforeningen foran alle andre sosiale aktiviteter og lignende foreninger».4
Besøkende lærerinner er også et svært effektivt redskap når det gjelder å beholde og reaktivisere medlemmer. En ung enslig voksen søster fortalte følgende:
«Mens jeg leste budskapet fra Det første presidentskap i Liahona, ble jeg minnet på mitt oppdrag som besøkende lærerinne. Min ledsager var en god venn av meg, men det lot aldri til å passe for oss begge samtidig. Den morgenen bestemte jeg meg for å ringe søstrene, avtale en tid og håpe at det passet for min ledsager. Dessverre var det ikke mulig for henne å klare det. Jeg spurte noen av mine romvenninner om de ville bli med, men ingen kunne. Jeg visste at det ikke var ideelt å utføre besøkene alene, så jeg vurderte å ringe og avlyse, men fant ut at det var bedre å foreta besøkene alene enn å la enda en måned passere uten å besøke søstrene våre.
Jeg var nervøs da jeg nærmet meg Alejandras dør, for jeg visste ikke om jeg ville gjenkjenne henne. Hun hadde vært veldig hyggelig i telefonen, så jeg tenkte det måtte være en søster jeg hadde sett i kirken. Alejandra ønsket meg velkommen med en god klem og et stort smil. Det var et nytt ansikt! I samtalens løp fortalte Alejandra om sitt ønske om å begynne å gå i kirken igjen, og sa at hun hadde håpet på en eller annen form for besøk de siste månedene. Hun sa at dette var første gang hun hadde fått besøk av en besøkende lærerinne. Vi snakket om noen prinsipper i evangeliet og vårt inntrykk av Besøkende lærerinners budskap den måneden. Hun bestemte seg for å gå i kirken den uken. Det gjorde hun (og hadde til og med kjæresten med seg)!
Alejandra og jeg har siden blitt gode venner. Jeg er ikke lenger hennes besøkende lærerinne, men vi møtes langt oftere enn en gang i måneden. Alejandra deltar i kirken og på familiens hjemmeaften regelmessig, og hun går på Institutt.
Jeg har nå et sterkere vitnesbyrd om besøkende lærerinner enn noensinne. Jeg er takknemlig for Den hellige ånds veiledning og dens milde tilskyndelse som ledet meg til en så snill og kjærlig venn som Alejandra. Vi ble begge styrket av denne opplevelsen, og vi trengte det begge for vår åndelige fremgang.»5
Når en hyrde viser omtanke, kan mange av dem som har vandret bort fremdeles komme tilbake. De kan reagere positivt på en invitasjon til å komme tilbake til folden.
I Moroni 6:4 formanes vi til å huske og nære dem som er døpt inn i Kristi kirke.
Det månedlige budskapet vi formidler ved disse besøkene, bygger opp tro og vitnesbyrd. Både giver og mottaker blir oppbygget når de utveksler innsikt og personlige erfaringer mens de drøfter evangeliets prinsipper, Skriftene og våre profeters læresetninger.
Ytterligere en velsignelse av dette er det nære vennskap og den oppbyggelse som finner sted mellom de to søstrene som er ledsagere i dette ærendet. Vi lærer av hverandre, og vi blir glad i hverandre når vi tjener sammen.
Vi kan og skulle være i stand til å yte meningsfylt hjelp. Vi har evangeliets perspektiv. Vi har guddommelige tilskyndelser som oppfordrer oss til å gjøre godt. La oss bestemme oss for å være effektive besøkende lærerinner. Vi kan gi timelig og åndelig næring. Vi kan, og vi skulle vise forståelse og være i stand til å undervise i læren. Vi kan stille åndelig hunger og fø fårene. Dette kan innebære å styrke og nære de nye medlemmene, de mindre aktive eller til og med de fullt aktive medlemmene.
Vår tjeneste skulle være uselvisk, stillferdig og utføres villig, med hjertet fylt av kjærlighet til Gud og hans barn. Det må finnes oppriktig omtanke for å ta vare på flokken og innby dem til å komme til Kristus.
Det er min bønn at vi vil bestemme oss for i enda større grad å vise kjærlighet og medfølelse, og hjelpe og styrke hverandre ved å utføre vårt oppdrag som besøkende lærerinner, villig og med glede. I Jesu Kristi navn. Amen.